Bekymret for bipolar datter og veivalg i livet.

[AnonymBruker]

Jeg har en datter i 20-årene med bipolar lidelse type 1. Hun har hatt rundt fire sykdomsepisoder i året de fire siste årene. En blanding av mani, depresjon eller psykose. 

Fra august til februar var hun alvorlig deprimert med et alvorlig suicidforsøk. Hun begynte behandling med ECT og switchet til manisk fase. Hun er ikke helt manisk, men jeg vil kalle det hypoman+. OG hun har valgt å avbryte videre ECT-behandling siden hun plutselig har det kjempebra.

Grunnet blant annet det høye symptomtrykket, den dårlige livskvaliteten, sårbarheten for stress, har hun og behandlere avtalt et møte med NAV for å søke uføretrygd. Dette skjedde før hun switchet over i mani. Til tross for dette møtet har datteren min nå søkt på en mastergrad på fulltid fra høsten. Hun kommer sikkert inn da hun har A i snitt fra bachelorgraden sin. Hun føler seg jo sterk, robust og klar for å hoppe i det akkurat nå, men jeg som mor er veldig bekymret for om hun er frisk nok. Kanskje krasjer hun før studiestart, kanskje blir hun manisk. Kanskje studiet vil føre til en ny psykose og er nytt suicidforsøk. Kanskje det å være ufør, i alle fall i en periode frem til hun er mer stabil er lurt? Kanskje ikke. Kanskje masteren er en god ide. Det er ikke så lett å spå.

Grunnet det høye symptomtrykket og faktumet at hun er (minst) hypoman nå gjør meg veldig bekymret, og jeg føler meg litt hjelpeløs som mor. Jeg vet ikke hva jeg gjør lurt i å støtte henne i. 

Er det noen som har konstruktive tanker rundt dette?

Anonymkode: 2be67...a94

[frosken]

Jeg tenker at det i utgangspunktet er konstruktivt å delta i arbeid eller utdanning også om man har en alvorlig psykisk lidelse. På litt lengre sikt tror jeg at livskvalitet kan bli betydelig bedre ved deltagelse i arbeidslivet. Hvorvidt det å begynne på en mastergrad vil være ok, avhenger litt av hvordan undervisningen er organisert. Veldig mye fremmøte-plikt, vil sannsynligvis gjøre at hun raskt kommer på etterskudd og opplever nederlag, men dersom fremmøte er frivillig og det finnes mulighet til å bruke lenger tid på graden, så ville jeg tenkt at det var ok at hun prøvde seg. 

Det virker imidlertid som om hun er dårlig stabilisert med medikamenter foreløpig? 

[kupton]

Støtter froskens innlegg. Det viktigste først: Hun trenger topp (medikamentell) behandling. Så bør hun bruke sine evner på utdannelse og senere jobb. En ung dame, A-kandidat, på uføretrygd kommer til å bli deprimert bare av det. Husk at alle store fremskritt er skapt av bipolare :-)

[susis]

17 timer siden, kupton skrev:

Støtter froskens innlegg. Det viktigste først: Hun trenger topp (medikamentell) behandling. Så bør hun bruke sine evner på utdannelse og senere jobb. En ung dame, A-kandidat, på uføretrygd kommer til å bli deprimert bare av det. Husk at alle store fremskritt er skapt av bipolare 🙂

Dette var et positivt og "vettugt" svar - med mye optimisme og håp i 🙂  Skjønner at moren føler seg hjelpeløs og rådvill. Mulighet for individuell tilpasning og medisinering høres viktig ut. Har hun snitt på A, har hun gjennomføringsevne, selv om innsatsen kanskje er variabel. 

 

Endret 26. februar 2019 av susis