Er det vanlig å bli likeglad og giddalaus etter å ha blitt ufør?

[AnonymBruker]

Andre som har blitt likeglade med det meste, late og rett og slett giddalause etter å ha blitt ufør? Merker jeg gir faen i det meste, og ikke bryr meg om noen ting lenger. Sover til langt på dag, og sitter oppe til tidlig morgen. Huset flyter, og får ikke gjort noe som helst føles det ut som.

Jeg tenker det nesten er bedre å jobbe.

Anonymkode: 2dbff...076

[AnonymBruker]

Nei, det kjenne tjen meg ikke igjen i. Ble ufør i 50-årene, og bruker dagene på familie og barn, leser, ser serier, gjør husarbeid og lager mat, og jeg prøver å være i lett fysisk aktivitet. Jeg står vanligvis opp i syv-tiden.

Anonymkode: 783d8...39c

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Andre som har blitt likeglade med det meste, late og rett og slett giddalause etter å ha blitt ufør? Merker jeg gir faen i det meste, og ikke bryr meg om noen ting lenger. Sover til langt på dag, og sitter oppe til tidlig morgen. Huset flyter, og får ikke gjort noe som helst føles det ut som.

Jeg tenker det nesten er bedre å jobbe.

Anonymkode: 2dbff...076

Det er kanskje mer et tegn på depresjon?.

Anonymkode: 999dc...9bd

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er kanskje mer et tegn på depresjon?.

Anonymkode: 999dc...9bd

Deprimert av å være ufør da kanskje.

Anonymkode: 2dbff...076

[susis]

Uten at jeg har egen erfaring med det, kan jeg godt se for meg at jeg kunne blitt det. Om man f.eks helst ønsker å være i jobb, og ikke har forsonet seg med å "miste" jobbevnen, er det jo en slags sorg. Det er uansett en overgang i livet som det er naturlig at vil kunne påvirk en. Man mister faste holdepunkt, sosial omgang, identitet (om denne var knyttet til jobben) osv.

Det kan hende man trenger tid på å venne seg til/ forsone seg med den nye situasjonen, må igjennom en prosess. Ikke minst finne nye ting som man fyller tiden/ livet med. Og ikke mist opprettholde viktige rutiner, sosial omgang osv.

For andre vet jeg det oppleves som en befrielse. Vi er forskjellige. Tror det er viktig at du snakker med noen om det, utelukker at det e ren depresjon, og og finner din vei. Det er vel helsen som avgjør om du kan jobbe eller ikke. Men i noen tilfeller kan det godt tenkes at det er bedre å jobbe ja, hvis dette er et realistisk alternativ. 

[Worrisome Plenty]

For meg var uføretrygden starten på ett bedre liv. Mer penger og fast utbetaling. Jeg kom ironisk nok i storform når jeg fikk uføretrygd og etterbetaling. Så nei, er svaret til ts.

[3333f]

er kanskje naturlig å bli likegylding som ufør og spesielt hvis du ikke har noe familie/venner..hva er poenget med å bare sitte inne alene å se på tv eller laptop resten av livet? hvis du ikke har noe å stå opp til er det ganske håpløst

har vært innlagt mange ganger og der har jeg hatt det bra..skulle ønske det var noe institusjon der psyssk syke kunne bodd permanent da hadde jeg kanskje hatt det bedre

sånn som jeg har det nå pleier jeg bare bruke hele trygda på rus og tror ikke man blir gammel av sånt

 

[stjernestøv]

Da jeg ble ufør sa hun som hadde saken "Gå hjem og ta vare på ungene dine". Og det klarte jeg til en viss grad, nå som de er voksne klarer jeg ikke aktivere meg selv. Blir mye film og serier, min datter sa "Du har ikke noe liv du heller". Og min mann sier" At du orker å bare sitte der hele dagen". 

[Underbar]

Jobb er viktig for oss med psykiske utfordringer. Som regel gir det oss mestringsfølelse og sosial omgang. Hva om du jobber litt ved siden av uføretrygden? Du kan jobbe et visst antall timer i uka. Ellers er det fantastisk med dem som jobber som frivillige, feks i en organisasjon. Det gir mening, og er en grunn til å stå opp om morgenen.

[AnonymBruker]

Jeg tror bakgrunnen for uførediagnosen betyr mye for den kraft man føler for å skape seg et liv videre. Høres lurt å snakke med legen om der kanskje er støtteforeninger for ens diagnose å få gode råd fra eventuelt.

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver men har ikke uføre pr nå.

Anonymkode: 14709...092

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror bakgrunnen for uførediagnosen betyr mye for den kraft man føler for å skape seg et liv videre. Høres lurt å snakke med legen om der kanskje er støtteforeninger for ens diagnose å få gode råd fra eventuelt.

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver men har ikke uføre pr nå.

Anonymkode: 14709...092

En positiv ting. Jeg føler mindre prestasjonsangst nå enn tidligere. Har sikkert mye med alder å gjøre for noe kommer ofte til alle. Jeg tenker mere slik at alt er ikke så lett å forstå for den som ikke er inne i det i diskusjoner og vanskelige ting. Mulig litt resignasjon.

Anonymkode: 14709...092

[AnonymBruker]

Å bli ufør har rasert livet sosialt og økonomisk. 

Anonymkode: 71148...887

[Trine]

Jeg har det bedre som ufør. Nå kan jeg være sosial når jeg vil også kan jeg gjemme meg bort når jeg ikke orker folk. Jeg er mest bortgjemt. Det er veldig godt å ha muligheten til å skjerme meg når jeg ikke orker mer. Før var jeg konstant stressa og overbelastet.

Jeg har ikke blitt giddalaus. Jeg har ikke fått mer fornuftige prioriteringer heller. Jeg er ikke så god på å vaske hvis møkka ikke syns. Men det ser absolutt ikke ut som en svinesti her. Jeg har en ukeplan og der skriver jeg opp støvsuging, gulvvasking (hvis jeg tror det trengs) og vaske badet. Jeg vasker kjøkkenbenken og tar ev. oppvask/setter i maskinen mens jeg lager middag. Nå ser jeg at jeg kanskje burde vaske vinduer 🙈 Jeg har en tendes til å heller prioritere ting som skal gjøres ute. Også er jeg "flink" til å gå turer som blir veldig mye lengere enn planlagt, istedenfor å gjøre fornuftige ting hjemme 😅 

Mobilen sier jeg har gått i snitt 16277 skritt hver dag denne måneden. Jeg har gått mye på ski og det registreres ikke alltid som skritt. Så jeg tror ikke jeg har blitt lat. Men nå kan jeg bruke energien på ting som gir meg energi, istedenfor å alltid være utslitt.

Økonomisk er det ikke så mye å rope hurra for. Men jeg tjente ganske bra da jeg jobbet, så jeg skal ikke klage over trygden. Jeg har heller ikke så altfor store låneutgifter på boligen. Men det er jo klart at jeg merker godt at det er 7-8000 kr mindre utbetalt i mnd. Heldigvis har jeg endel oppspart fra da jeg jobbet.

[AnonymBruker]

Nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i. 

Anonymkode: c040e...d02