Selvhat og selvforakt

[AnonymBruker]

Hei. Jeg sliter med at jeg går med et stort hat til meg selv. Jeg sørger over den jeg er og den jeg aldri kan bli. Fasaden er en helt annen enn det som er på innsiden, og det er så vondt. Det er vondt å ha hemmeligheter og det er vondt å ikke føle at man ikke fortjener å leve.. Vondt å gå i konstant angst og vite at man er så totalt forskjellig fra normalen. Jeg føler jeg ikke hører hjemme i samfunnet og noen ganger føler jeg at jeg ikke vil forholde meg til virkeligheten. Fortrenger ting i stor grad. Jeg har folk rundt meg, men egentlig er jeg dønn ensom. Ensom i meg selv.. Jeg vet jeg syntes synd på meg selv. Det er nesten det eneste jeg klarer. Klage og syntes synd på meg selv for ting som er min skyld. Oppfører meg som et offer.. noen andre som føler det sånn som meg? 

Anonymkode: 2a866...a66

[Mëmëso]

Kjenner meg veldig igjen, så du er ikke alene ihvertfall, ikke at det noen trøst. Men skulle ønske jeg visste om en løsning for å komme ut av disse tankene. Ofte kjennes det som om det står en veisperring der uansett hvilken retning man snur seg og uansett hvordan man vender og vrir på det. Håper du får noen gode råd og finner en god vei videre. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Mëmëso skrev:

Kjenner meg veldig igjen, så du er ikke alene ihvertfall, ikke at det noen trøst. Men skulle ønske jeg visste om en løsning for å komme ut av disse tankene. Ofte kjennes det som om det står en veisperring der uansett hvilken retning man snur seg og uansett hvordan man vender og vrir på det. Håper du får noen gode råd og finner en god vei videre. 

Ts her. På en måte er det en liten trøst i å vite at man ikke er alene om å ha sånne følelser. Samtidig kjipt at andre skal ha det sånn. 

Skjønner hva du mener med veisperringen. Det er ikke alltid lett. Håper du klarer å komme på bedre tanker som gjør deg godt etterhvert🤗 

Anonymkode: 2a866...a66

[Betti 11]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg sliter med at jeg går med et stort hat til meg selv. Jeg sørger over den jeg er og den jeg aldri kan bli. Fasaden er en helt annen enn det som er på innsiden, og det er så vondt. Det er vondt å ha hemmeligheter og det er vondt å ikke føle at man ikke fortjener å leve.. Vondt å gå i konstant angst og vite at man er så totalt forskjellig fra normalen. Jeg føler jeg ikke hører hjemme i samfunnet og noen ganger føler jeg at jeg ikke vil forholde meg til virkeligheten. Fortrenger ting i stor grad. Jeg har folk rundt meg, men egentlig er jeg dønn ensom. Ensom i meg selv.. Jeg vet jeg syntes synd på meg selv. Det er nesten det eneste jeg klarer. Klage og syntes synd på meg selv for ting som er min skyld. Oppfører meg som et offer.. noen andre som føler det sånn som meg? 

Anonymkode: 2a866...a66

Kjenner meg igjen. Det er ikke lett å passe inn. Jeg prøver så godt jeg kan. Når det gå i dass, har jeg i det minste forsøkt å anstrenge meg. Med kognitiv terapi har jeg lært at jeg ikke gruble så mye og at tanker er bare tanker. Jeg syns å glede seg på små ting er et stor skritt i riktig retning. Du trenger ikke å gruble over det. Hva er galt at du er annerledes? Jeg syns det er interessant på en måte. Sykepleieren sa ting tar tid. Sånn er det.