Tror jeg endelig har forstått et par poeng

[AnonymBruker]

Og det er at det bare er jeg som kan hjelpe meg selv.

Heretter skal jeg ikke bli redd og grine min store nød når selvmordstankene og lystene kommer. Heretter skal jeg ikke be om hjelp, få innleggelse, overlate medisinene til hjemmesykepleien, oppføre meg hjelpeløs, gå inn i fortvilelse, osv.

Nei, heretter skal jeg ta ansvar for eget liv helt selv. Første skritt er å godta sykdommen og dens symptomer, så finne ut hvordan forholde seg til de på en konstruktiv måte. Jeg burde vite (og jeg vet nå) etter xx antall år som psykiatrisk pasient at de råd jeg har fått på veien er til for å nyttiggjøres. Så med litt hjelp av medisiner og de gode råd (som jeg egentlig kan utenat) vil jeg nå langt på veien til å bli friskere. Og jeg kan og vil klare det. 

Jeg har ansvaret for meg, ikke andre.

Anonymkode: 91e6b...9e3

[emilie321]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det er at det bare er jeg som kan hjelpe meg selv.

Heretter skal jeg ikke bli redd og grine min store nød når selvmordstankene og lystene kommer. Heretter skal jeg ikke be om hjelp, få innleggelse, overlate medisinene til hjemmesykepleien, oppføre meg hjelpeløs, gå inn i fortvilelse, osv.

Nei, heretter skal jeg ta ansvar for eget liv helt selv. Første skritt er å godta sykdommen og dens symptomer, så finne ut hvordan forholde seg til de på en konstruktiv måte. Jeg burde vite (og jeg vet nå) etter xx antall år som psykiatrisk pasient at de råd jeg har fått på veien er til for å nyttiggjøres. Så med litt hjelp av medisiner og de gode råd (som jeg egentlig kan utenat) vil jeg nå langt på veien til å bli friskere. Og jeg kan og vil klare det. 

Jeg har ansvaret for meg, ikke andre.

Anonymkode: 91e6b...9e3

Jeg har også ansvaret for meg selv, men jeg greier ikke å gå veien alene. Jeg må ha noen støttespillere for å greie og gå videre. Og det har jeg heldigvis. Har en flott fastlege som går veien sammen med meg, også en fin terapeut. Jeg er heldig som har dem. 

 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg har også ansvaret for meg selv, men jeg greier ikke å gå veien alene. Jeg må ha noen støttespillere for å greie og gå videre. Og det har jeg heldigvis. Har en flott fastlege som går veien sammen med meg, også en fin terapeut. Jeg er heldig som har dem. 

 

Jeg har heldigvis også en flott fastlege,  og jeg har en god støttespiller/psykepleier å gå til. Og så er veien til DPS veldig kort og rask om det skulle bli behov. Det har jeg fått erfare opptil flere ganger. Så ja, vi er heldige!

 

Anonymkode: 91e6b...9e3

[AnonymBruker]

Men det siste halvåret har jeg rotet nok for et tiår, og vært mye dårlig. Så det er åpenbart noen strategier som må endres. 

Anonymkode: 91e6b...9e3