Jeg ønsker ikke å leve lenger!

[AnonymBruker]

Jeg tenker hele tiden på å forlate verden. Livet mitt består så og si bare av negativitet. Alt bikker imot og livet er mørkt. Det som skremmer meg mest nå er at jeg har begynt å søke opp hva som er mest skånsomt å dø av og hvor mye morfin jeg kan ta for å sovne og slutte å puste. Jeg tenker på og har så smått begynt å rydde og kaste ting jeg ikke ønsker at de etterlatte skal finne. Jeg er redd for at jeg kommer til å dø snart. 

Hjelp? Nei legen sier han bare kommer til å søknaden til psykolog i retur for det er så lange ventelister. Men jeg orker ikke mere nå.

Anonymkode: 3022e...081

[AnonymBruker]

Hva slags respons ønsker du på dette innlegget?

Anonymkode: 12388...924

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags respons ønsker du på dette innlegget?

Anonymkode: 12388...924

Jeg vet egentlig ikke, jeg fikk en smell og måtte skrive ned til noen. 

Anonymkode: 3022e...081

[Gjest Anbr42]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags respons ønsker du på dette innlegget?

Anonymkode: 12388...924

Hva tror du? Hva ville du ha ønsket at noen hadde sagt til deg i en like fortvilet situasjon som det ts er i nå? Det går an å være litt mer fintfølende ovenfor folk i krise.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Jeg har mislyktes i noe som var viktig for meg og ser ingen grunn til å kjempe for et bra liv lenger. 

Anonymkode: d8c6a...68a

[tiny88]

Har tenkt det samme selv da noen stunder er rent helvette, har injisert store doser morfin og spist mye benzo uten å bry meg for att jeg våkner. Men heldighvis finner noen meg, plutselig er jeg på akkuten. Der og da ønsker man å dø, men trenger ikke være sånn resten av livet..

Så.

Er bedre nå, det går over, jeg vet hvor jævlig ting kan være, tro meg. Livet slår hardt, men du må slå tilbake, gå igjennom ørkenen, bare kjenn på følelsen, ikke identifiser deg med tankene du har akkurat nå, det er ikke deg. Vær sterk, snakk med noen som er glad i deg, det er viktig. Ikke gi opp.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Anbr42 skrev:

Hva tror du? Hva ville du ha ønsket at noen hadde sagt til deg i en like fortvilet situasjon som det ts er i nå? Det går an å være litt mer fintfølende ovenfor folk i krise.

Ser ikke poenget med jatting og dakkars deg. Det hjelper ingen.

Anonymkode: 12388...924

[Gjest Anbr42]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker hele tiden på å forlate verden. Livet mitt består så og si bare av negativitet. Alt bikker imot og livet er mørkt. Det som skremmer meg mest nå er at jeg har begynt å søke opp hva som er mest skånsomt å dø av og hvor mye morfin jeg kan ta for å sovne og slutte å puste. Jeg tenker på og har så smått begynt å rydde og kaste ting jeg ikke ønsker at de etterlatte skal finne. Jeg er redd for at jeg kommer til å dø snart. 

Hjelp? Nei legen sier han bare kommer til å søknaden til psykolog i retur for det er så lange ventelister. Men jeg orker ikke mere nå.

Anonymkode: 3022e...081

Jeg kan kjenne meg godt igjen i dette. Det er veldig vanskelige ting å stri med når det står på. Men det vil ganske sikkert bli bedre og lysere tider igjen, selv om det er vanskelig å tro på nå.

Jeg ble litt bekymret for det du skrev om morfinen. Har du tilgang på mye morfin hjemme? Hvis du er redd for at du kommer til å skade deg/drepe deg med dette, så kan du gå på apoteket nå og levere fra deg det du har liggende for mye. Da eliminerer du i alle fall akkurat denne konkrete "fristelsen".

Håper tilstanden og situasjonen din snart vil bli bedre, og jeg håper at fastlegen vil henvise deg på nytt til riktige instanser.

[AnonymBruker]

Vi må ikke gi opp, TS. 

Anonymkode: d8c6a...68a

[bibben]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet egentlig ikke, jeg fikk en smell og måtte skrive ned til noen. 

Anonymkode: 3022e...081

Så leit å lese at du har det såpass vondt nå. 

Du skirver at du følte behøv for å skrive det ned til noen. Det tror jeg er et godt tegn, ja at du føler det hjelper litt å kommunisere ut til noen.

I din situasjon ville jeg enten ringt til en som kjenner deg godt. Det kan gjøre underverker med den form for «nærkontakt» med noen som tar det du sier på alvor, og som du vet bryr seg. Eller så ville jeg kontaktet Akutt Ambulant Team i bydelen (hvis du har noe sånt i nærheten av der du bor). Her hos meg sorterer et slikt team inn under DPS. Hvis du ikke finner dette tilbudet på nettet, vil fastlegekontoret/legen kunne opplyse deg om noe slikt finnes der du bor. Det er et lavterskeltilbud som ikke trenger noen form henvisning; du ringer dit selv, og får et fornuftig menneske å snakke med (eller to), noen som er kjent med den problematikken som du sliter med akkurat nå. De kan også lose deg videre i systemet hvis nødvendig. De kan komme hjem til deg (da er de alltid to) og ta praten der. Dette er varme, kompetente mennesker som er svært gode til å kommunisere.

Dette vil jeg anbefale på det sterkeste. Det at du skriver her inne er positivt i den forstand at du åpenbart har forhåpninger om at kontakt kan ha en betydning akkurat nå. Et Ambulant team baserer seg nettopp på det håp om at kontakt hjelper.

Du trenger ikke ha mange, gode og velformulerte grunner til å ringe dem. Det er nok å uttrykke den fortvilelsen som du uttrykker her på DOL.

Jeg ønsker deg god bedring og lykke til på veien mot god hjelp.

[Gjest Anbr42]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser ikke poenget med jatting og dakkars deg. Det hjelper ingen.

Anonymkode: 12388...924

Jo, jeg tror det hjelper i den akutte fasen.

Nå vet jeg ikke hvor akutt ts sin situasjon er, men generelt i akutt, nyoppstått krise tror jeg det riktigste bare er å favne, trøste, og møte vedkommende med anerkjennelse, forståelse og sympati. Senere, når det verste har gitt seg og man er i bedring, er det lettere å hjelpe folk til å tenke mer konstruktivt. 

Sammenligne det gjerne med et lite barn som faller av sykkelen og slår seg. Barnet får vondt og hylgråter av smerte og redsel. Da trenger barnet først og fremst en voksen som kan hjelpe det opp, sjekke om det er noen skader, trøste, berolige og forsikre om at alt vil bli bedre. Siden når den akutte hendelsen er kommet litt på avstand, kan man ta en prat med barnet om at det ikke var så lurt å sykle så fort i den bakken, og at det må ha lavere fart neste gang. 

[AnonymBruker]

Går du til noen form for behandling? Ellers ville jeg tatt kontakt med legevakt, eller noen kjente du stoler på og kjenner deg og dine problemer. Når du har begynt å planlegge er det viktig å få i gang tiltak kjapt! 

En jeg kjenner hadde slike perioder, og hun lagde en avtale med hjemmesykepleien, da ble det skrevet kontrakt mellom pleier og pasient om at hun ikke skulle gjøre det på feks 1 uke, pasienten bestemte selv hvor lenge hver kontrakt skulle vare. I tillegg sto det i den kontrakten at hun skulle ringe hjemmesykepleien om det ble for vanskelig i perioden med kontrakten varte. Kontrakten ble oppdatert og underskrevet hver gang sen gikk ut, og dette var til veldig god hjelp for denne pasienten. Da hadde hun forpliktet seg og skrevet under på en kontrakt, og hun visste at folk var parat med en gang hun tok kontakt. Hun fikk mer ansvar for egen helse på et vis, og dette var det som skulle til for at hun til slutt, med annen hjelp også såklart, klarte å finne tilbake til ønske om å leve.

 

Anonymkode: 60bac...172

[Gjest elina777]

Gå til legevakta!!!!

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord alle sammen. Som jeg skrev så viste jeg egentlig ikke hva jeg ønsket med innlegget, men jeg går i dype depresjoner på ekstra tunge dager. Jeg er medisinert for dette men byttet for ikke så lenge siden til annen medisin. Jeg synes jeg har blitt værre av de. Jeg har time hos fastlegen til fredag. Det som bekymrer meg veldig er som nevnt at jeg har kommet så langt st jeg har begynt å forberede meg på en måte til å forlate livet og verden. Jeg bare begynner også kommer tankene underveis og etter en stund stopper jeg å gjøre det jeg holdt på med. Jeg har søkt kommunen om psykisk helsehjelp. Hjelp må jeg ha i en eller annen form. Igjen tusen takk for at dere leste når jeg trengte det aller mest. 

Anonymkode: 3022e...081

[Bergogdal]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser ikke poenget med jatting og dakkars deg. Det hjelper ingen.

Anonymkode: 12388...924

Synes du noen av svarene var jatting?

[frosken]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker hele tiden på å forlate verden. Livet mitt består så og si bare av negativitet. Alt bikker imot og livet er mørkt. Det som skremmer meg mest nå er at jeg har begynt å søke opp hva som er mest skånsomt å dø av og hvor mye morfin jeg kan ta for å sovne og slutte å puste. Jeg tenker på og har så smått begynt å rydde og kaste ting jeg ikke ønsker at de etterlatte skal finne. Jeg er redd for at jeg kommer til å dø snart. 

Hjelp? Nei legen sier han bare kommer til å søknaden til psykolog i retur for det er så lange ventelister. Men jeg orker ikke mere nå.

Anonymkode: 3022e...081

Bra at dere har søkt psykisk helsehjelp fra kommunen, det kan fungere godt. Har du deltatt på noen form for undervisning med sikte på å håndtere depresjon? Hvis ikke, så kan det også være noe til hjelp. 

Endret 5. mars 2019 av frosken

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Bergogdal skrev:

Synes du noen av svarene var jatting?

Har jeg hevdet det?

Anonymkode: 12388...924

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode ord alle sammen. Som jeg skrev så viste jeg egentlig ikke hva jeg ønsket med innlegget, men jeg går i dype depresjoner på ekstra tunge dager. Jeg er medisinert for dette men byttet for ikke så lenge siden til annen medisin. Jeg synes jeg har blitt værre av de. Jeg har time hos fastlegen til fredag. Det som bekymrer meg veldig er som nevnt at jeg har kommet så langt st jeg har begynt å forberede meg på en måte til å forlate livet og verden. Jeg bare begynner også kommer tankene underveis og etter en stund stopper jeg å gjøre det jeg holdt på med. Jeg har søkt kommunen om psykisk helsehjelp. Hjelp må jeg ha i en eller annen form. Igjen tusen takk for at dere leste når jeg trengte det aller mest. 

Anonymkode: 3022e...081

Fint at du skal til fastlegen på fredag, bruk timen til å fortelle om din bekymring rundt selvmordstanker. 

Jeg ser at en del anbefaler deg å ta kontakt med legevakt eller akutt-team. Jeg tror ikke nødvendigvis det vil være til så stor hjelp, og det kan fort starte en vond sirkel. Dersom du kan klare å kommunisere med fastlegen og sammen med ham komme frem til noe som kan hjelpe deg i tiden fremover, så tror jeg det er mer konstruktivt enn å bruke akuttordningene. 

Du kan kanskje også prøve å minne deg selv om at selv om du har selvmordstanker, så er ikke tanker i seg selv farlig. Du skriver i overskriften at du ikke orker å leve lenger. Jeg forstår deg mest som om du inderlig gjerne vil få hjelp til å få det bedre - og det håper jeg du snart får. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode ord alle sammen. Som jeg skrev så viste jeg egentlig ikke hva jeg ønsket med innlegget, men jeg går i dype depresjoner på ekstra tunge dager. Jeg er medisinert for dette men byttet for ikke så lenge siden til annen medisin. Jeg synes jeg har blitt værre av de. Jeg har time hos fastlegen til fredag. Det som bekymrer meg veldig er som nevnt at jeg har kommet så langt st jeg har begynt å forberede meg på en måte til å forlate livet og verden. Jeg bare begynner også kommer tankene underveis og etter en stund stopper jeg å gjøre det jeg holdt på med. Jeg har søkt kommunen om psykisk helsehjelp. Hjelp må jeg ha i en eller annen form. Igjen tusen takk for at dere leste når jeg trengte det aller mest. 

Anonymkode: 3022e...081

Dette bør du få hjelp om. Men tenk : selv om mye kan føles vanskelig så gjelder det å finne det positive. Det fins alltid noe positivt som du kan gjøre som gjør at du vil elske livet for høyt til å få slike tanker. 

Foreks: trening/ trene noe som du synes er givende. Reise. Finne noen interessante hobbyer. Hvordan er kontaktnettet ditt? 

Jeg vet hvor tøfft man kan ha det inni seg iblant men viktig å finne og lete etter det positive. Skriv ned positive ting foreks i meldinger du sender fra mobilen til mailen din. Det gjør jeg når jeg er stresset og det hjelper:) 

Anonymkode: 69070...06e

[AnonymBruker]

For meg hjelper det å drikke eller spise noe som inneholder sukker når jeg er trist. Jeg blir med en gang i godt humør...

Anonymkode: 69070...06e