Kupton - finnes det egnede tilnærminger?

[AnonymBruker]

Har en ung voksen i huset som i mange år har slitt med angst. De siste tre årene har det blitt svært lite skolegang, da h*n ikke kommer seg av gårde. Har ennå ikke fullført første året på VGS, og dette året ender det nok med ingen godkjente fag pga det lave fremmøtet. Er sterk faglig dersom h'n kommer seg på skolen. Vedkommende har svært lite kontakt med andre enn familien, og trekker seg også mye unna vanlig samvær hjemme. Har en aktivitet utenom hjemmet en time pr uke, som h'n stort sett alltid deltar på - hvis noen kjører. 

BUP kom inn i løpet av ungdomsskolen, og for et år siden tok DPS over. Det har vært forsøkt med samtaler med enten psykolog eller sykepleier (fremmøte er avhengig av at en av foreldrene kjører h'n til time, og selv da går det ikke alltid). Gruppe for sosial angst forsøkt, men fungerte dårlig. To innleggelser på DPS (på ca 6 uker hver). Ble mindre angstpreget og depressiv under innleggelsene, men det ble nesten ikke skolegang da heller. Ingen vedvarende bedring etter innleggelsene. 

Antas å primært være unnvikende PF, muligens med noen trekk fra eupf. Har vært noen mindre tilfeller av selvskading, men også et sannsynligvis seriøst forsøk på selvmord for noe tid tilbake. Nylig en overdose, uklart motiv. Har brukt cipralex 20 mg gjennom flere år, samt 50 mg seroquel for søvn. 

Som foreldre har vi prøvd å støtte opp rundt behandling, motivere til skole, henstille til BUP/DPS om utredning og behandling. Vi lurer på hvilke muligheter som egentlig finnes for fremtiden. Vi ønsker at det skal legges en plan for utflytting, men oppfatter situasjonen slik at h'n vil være helt avhengig av behandling og støtte for å kunne klare seg. Vi har selvfølgelig tenkt å stille opp som familie, men er nå såpass slitne at vi som foreldre ikke kan fortsette å ha hovedansvar for "behandlingen". Vi opplever DPS som svært passive. Vi skjønner at det kan være vanskelig å komme frem til egnet behandling. Samtidig er det snakk om et ungt menneske, med gode evneforutsetninger, og vi mener at det er nå i de nærmeste årene fremtiden vil bli avgjort i forhold til jobb og annet. 

For oss virker det nærliggende å tro at h*n trenger en boform hvor noen andre kan forsøke å sette krav om fremmøte på skole eller jobb, samt hjelp til å finne meningsfylte aktiviteter. Finnes det behandlingsformer og boformer som kan hjelpe? Hva kan vi si til behandlingsapparatet?

Anonymkode: c7ef2...1ed

[kupton]

Det finnes en gammel og ganske tørr vits, men den er ikke så dum, og den passer her. Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære? Svar: Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Alt avhenger av hva den unge, voksne mann vil selv. Er det viktigst til enhver til å ha det behageligst mulig - gjøre det en synes best om akkurat nå? Er det greit å leve et liv i ensomhet/evt avhengighet til familie og som ufør? Hvis ja, er jeg redd det ikke finnes noen tilnærming som kan hjelpe han.

Er det imidlertid en vilje og evne hos han til å ta på seg ubehag og ulemper i dag og i morgen for å oppnå goder på sikt, er alt mulig.

Det er skrevet mye i det siste om personlightstrekket nevrotisisme og den negative betydning dette har for psyke og fremtidsutsikter. https://no.wikipedia.org/wiki/Femfaktormodellen

https://forskning.no/psykiske-lidelser-psykologi/ett-personlighetstrekk-ligger-bak-nesten-all-psykisk-sykdom/1263720?fbclid=IwAR1-pip6DQL-eCWa1AM4eo3HKy3CqEUm0R2ofyvJEKb8YvXkSlXjt_dXFfI

Endret 6. mars 2019 av kupton

[AnonymBruker]

22 timer siden, kupton skrev:

Det finnes en gammel og ganske tørr vits, men den er ikke så dum, og den passer her. Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære? Svar: Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Alt avhenger av hva den unge, voksne mann vil selv. Er det viktigst til enhver til å ha det behageligst mulig - gjøre det en synes best om akkurat nå? Er det greit å leve et liv i ensomhet/evt avhengighet til familie og som ufør? Hvis ja, er jeg redd det ikke finnes noen tilnærming som kan hjelpe han.

Er det imidlertid en vilje og evne hos han til å ta på seg ubehag og ulemper i dag og i morgen for å oppnå goder på sikt, er alt mulig.

Det er skrevet mye i det siste om personlightstrekket nevrotisisme og den negative betydning dette har for psyke og fremtidsutsikter. https://no.wikipedia.org/wiki/Femfaktormodellen

https://forskning.no/psykiske-lidelser-psykologi/ett-personlighetstrekk-ligger-bak-nesten-all-psykisk-sykdom/1263720?fbclid=IwAR1-pip6DQL-eCWa1AM4eo3HKy3CqEUm0R2ofyvJEKb8YvXkSlXjt_dXFfI

Det du skriver er vi klar over, og vi har gjennom lang tid formidlet nettopp dette til ungdommen.  En av grunnene til at vi ønsker at han skal flytte ut, er at vi mener det blir for fristende for ham å søke tilflukt på rommet sitt. Som foreldre kan vi ikke bare gi opp en nittenåring, men vi har ikke flere ideer til hvordan få til en endring.

Har du noe råd til hva vi kan foreslå i forhold til behandlingsapparatet?  

 

 

Anonymkode: c7ef2...1ed

[FjellOgDalar]

Brutalt ärlig, men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil eller er klar for det. Jeg tror det beste er å motivere som best man kan i stedet for å väre helter som uten videre får has på problemene han sliter med. Tilnärminger finnes, men de hjelper virkelig ikke noen som ikke vil. Det kan väre både en hard, vond og lang kamp å gå lös på problemene - noe jeg tror kan virke skremmende i seg selv for mange. Man må väre forberedt på at man har en jobb å gjöre om man önsker muligheten til å komme seg opp. 

[kupton]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe råd til hva vi kan foreslå i forhold til behandlingsapparatet?

Jeg tror at første steg nå må være utflytting til egen bolig. Det er det kommunehelsetjenesten som kan hjelpe med. Det blir for behagelig å bo hjemme med alle de servicetiltak jeg regner med følger med denne boformen.

Hvis han så blir interessert i endring, er det metakognitiv psykoterapi jeg vil anbefale.

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Jeg tror at første steg nå må være utflytting til egen bolig. Det er det kommunehelsetjenesten som kan hjelpe med. Det blir for behagelig å bo hjemme med alle de servicetiltak jeg regner med følger med denne boformen.

Hvis han så blir interessert i endring, er det metakognitiv psykoterapi jeg vil anbefale.

Takk!

Anonymkode: c7ef2...1ed