Hvordan takler dere andres forventninger når dere er dårlig psykisk ?

[AnonymBruker]

Jeg er midt i livet. Har barn , svigerbarn , ektefelle , slekt, foreldre og venner. Jeg har ingen økonomiske bekymringer. Jeg er en av de « heldige» som har fått det til i andres øyne. Nå i  påsken forventes det at jeg steller i stand til besøk. Lager middager og rydder hus. Finner frem skiklær og utstyr til de som trenger det. Forventes at jeg går lange turer. Handler og pynter. Det forventes at jeg går i besøk og smiler fint og har hyggelige samtaler. Jeg satt midt i et slikt besøk i går. Sammen med de fineste menneskene jeg vet. Men jeg kjente bare på panikk. Klarte ikke å snakke, fokusere eller glede meg over noe. Hvert minutt var et mareritt fordi jeg brukte all min energi på å ta meg sammen. Smilte og nikket uten å egentlig høre, leitet etter noe å si. Ingenting betyr noe. Jeg er utslitt av å ta meg sammen for det eneste tenker på er å flykte fra alt. Helst gjennom tanker om å få dø. Men jeg kan ikke si hvordan jeg har det , de tåler ikke det. Har prøvd det tidligere men blir bare møtt med taushet, fordømmelse eller sure kommentarer. De har forventninger til meg som jeg med min psyke ikke lenger klarer å leve opp til. Hvordan klarer dere å opprettholde et normalt familieliv i dårlige psykiske perioder ? 

Anonymkode: 1d0c8...da9

[stjernestøv]

Jeg klarte det svært dårlig,men var i noen besøk da ungene var små og selskaper...ble alltid dårlig. Måtte gå og rett hjem å legge meg, tror folk ble lei av det at jeg alltid var dårlig. Det er mindre sosiale ting nå når ungene er voksne og det er en lettelse, men noe er det og jeg blir dårlig. Det verste er at jeg ble bestemor og klarte ikke ha barnebarnet så mye som jeg ønsket, foreldrene var ikke fornøyd med det jeg hadde han. De ville ha mer fri,"Du spør ikke om en med knekt for å gå" sa sykepleieren. Jeg er vel knekt psykisk, har alltid vært det og ikke klart det sosiale skikkelig. Blir svært sliten og dårlig da,så jeg klarer vel ikke familielivet så godt. Så vi er flere,ikke alltid folk forstår så godt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er midt i livet. Har barn , svigerbarn , ektefelle , slekt, foreldre og venner. Jeg har ingen økonomiske bekymringer. Jeg er en av de « heldige» som har fått det til i andres øyne. Nå i  påsken forventes det at jeg steller i stand til besøk. Lager middager og rydder hus. Finner frem skiklær og utstyr til de som trenger det. Forventes at jeg går lange turer. Handler og pynter. Det forventes at jeg går i besøk og smiler fint og har hyggelige samtaler. Jeg satt midt i et slikt besøk i går. Sammen med de fineste menneskene jeg vet. Men jeg kjente bare på panikk. Klarte ikke å snakke, fokusere eller glede meg over noe. Hvert minutt var et mareritt fordi jeg brukte all min energi på å ta meg sammen. Smilte og nikket uten å egentlig høre, leitet etter noe å si. Ingenting betyr noe. Jeg er utslitt av å ta meg sammen for det eneste tenker på er å flykte fra alt. Helst gjennom tanker om å få dø. Men jeg kan ikke si hvordan jeg har det , de tåler ikke det. Har prøvd det tidligere men blir bare møtt med taushet, fordømmelse eller sure kommentarer. De har forventninger til meg som jeg med min psyke ikke lenger klarer å leve opp til. Hvordan klarer dere å opprettholde et normalt familieliv i dårlige psykiske perioder ? 

Anonymkode: 1d0c8...da9

Du må si du ikke er i form, og ikke orker.

Anonymkode: cb272...a6b

[kupton]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må si du ikke er i form, og ikke orker.

Anonymkode: cb272...a6b

Nei, det bør du ikke si. "Jeg er ikke i form, jeg orker ikke" er dessverre et slikt munnhell en hører fra kronisk syke. Da fremstår en lett som elendig, og det hjelper i beste fall kun for den forestående seanse. Så er det på en igjen neste gang.

Jeg oppfatter at TS er ressurssterk, minst på linje med de fleste andre, men at hun har vært for snill og oppofrende for for mange, for lenge. Jeg synes hun skal ta opp i rolige former med de nærmeste (mann, voksne barn) at byrdene er uhyggelig skjevfordelt, og at det ikke kan fortsette slik lengre. Dette skal ikke komme to dager før neste seanse, men til uka - lenge før neste gang. Komme frem til en arbeidsfordeling som er rimelig der TS ikke er den som skal holde hele kalaset i gang.

Det du har opplevd er dessverre ganske vanlig. Når den sterke som holder det hele i gang for de andre vil fortelle hordan en selv har det, blir det ikke møtt. Ingen vil høre. I stedet kommer ofte deres egne plager og bekymringer.

Her må det til et familieråd med de mest sentrale. Du må stå opp for deg selv og stå på ditt. I ytterste konsekvens blir det et ultimatum - enten endres belastningen drastisk, eller du blir hjemme neste gang.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, kupton skrev:

Nei, det bør du ikke si. "Jeg er ikke i form, jeg orker ikke" er dessverre et slikt munnhell en hører fra kronisk syke. Da fremstår en lett som elendig, og det hjelper i beste fall kun for den forestående seanse. Så er det på en igjen neste gang.

Jeg oppfatter at TS er ressurssterk, minst på linje med de fleste andre, men at hun har vært for snill og oppofrende for for mange, for lenge. Jeg synes hun skal ta opp i rolige former med de nærmeste (mann, voksne barn) at byrdene er uhyggelig skjevfordelt, og at det ikke kan fortsette slik lengre. Dette skal ikke komme to dager før neste seanse, men til uka - lenge før neste gang. Komme frem til en arbeidsfordeling som er rimelig der TS ikke er den som skal holde hele kalaset i gang.

Det du har opplevd er dessverre ganske vanlig. Når den sterke som holder det hele i gang for de andre vil fortelle hordan en selv har det, blir det ikke møtt. Ingen vil høre. I stedet kommer ofte deres egne plager og bekymringer.

Her må det til et familieråd med de mest sentrale. Du må stå opp for deg selv og stå på ditt. I ytterste konsekvens blir det et ultimatum - enten endres belastningen drastisk, eller du blir hjemme neste gang.

Seanse, faktisk... 

Anonymkode: 19c60...ab7