Har dere nære venner?. Hvor mye betyr venner for psykisk helse ?

[AnonymBruker]

Jeg var en litt ensom jente som barn. Vi var gjerne flere som lekte sammen ute i gata og jeg hadde flere brødre men jeg hadde ikke en bestevenninne. I ungdomsårene hadde jeg jo også noen å være med men jeg delte lite personlig med de. Alle forhold var litt sånn på overflaten, også det forholde jeg hadde til foreldre og søsken. Det var så bra i voksen alder å finne en kjæreste og stifte familie. Sammen fikk vi etter hvert nye venner. Jeg fikk venner på jobben også. Så ble jeg psykisk syk. Sluttet å jobbe og mistet mer og mer kontakten med venner. Jeg savner så veldig en god venninne eller flere. Et vennskap som holder også når livet ikke går så bra. Et som varer. Jeg har vært mye med folk og jeg har betydd mye for andre og er trofast mot de jeg er glad i. Men har ikke opplevd å ha dette nære vennineforholdet der jeg har kunnet være helt meg selv og regne med støtte både i gode og vanskelige tider. Min mann og jeg har tenkt at det må da være nok at vi har hverandre men må innrømme at vi føler oss litt isolert og trenger andre på en måte. Det har blit et savn som preger oss. 

Anonymkode: f13f3...90e

[usikker]

Jeg har heller ingen nære venner, ingen bestevenninne. 

Synes det er sårt, men har ikke fått det til liksom. 

[Fionys]

Jeg har flere nære venner og det betyr mye for meg, men det krever også litt for at et slikt vennskap skal holde. Man må stille opp for de og gi en god del av seg selv, blir det for enveis kjørt så holder ikke et slikt vennskap. Man må ta initiativ og vise interesse. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg har flere nære venner og det betyr mye for meg, men det krever også litt for at et slikt vennskap skal holde. Man må stille opp for de og gi en god del av seg selv, blir det for enveis kjørt så holder ikke et slikt vennskap. Man må ta initiativ og vise interesse. 

Men er det alltid slik at man får som man fortjener på vennefronten?. Jeg gav mye inn i noen vennskap men med da jeg i en periode ikke hadde noe å gi forsvant disse vennene. Jeg vet jo da at man kan skylde på meg og jeg føler faktisk veldig skyldfølelse for dette. 

Anonymkode: f13f3...90e

[AnonymBruker]

Nei, har ingen venner. Og den psykiske helsen er begredelig. Sover halve dagen.

Anonymkode: b080f...b33

[Fionys]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er det alltid slik at man får som man fortjener på vennefronten?. Jeg gav mye inn i noen vennskap men med da jeg i en periode ikke hadde noe å gi forsvant disse vennene. Jeg vet jo da at man kan skylde på meg og jeg føler faktisk veldig skyldfølelse for dette. 

Anonymkode: f13f3...90e

Vet ikke helt, tenker det kommer helt an på personene. Jeg har i perioder vært ganske fraværende, men mine venner vet hvorfor og respektere det. De vet også at jeg har et ønske om å bruke tid på vennskapet, men at jeg ikke alltid klarer. Så har jeg igjen gode perioder der jeg kan gi mye av meg selv og være den jeg ønsker for dem. Tror også alder kan ha noe å si.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen venner. Ikke noe sosialt utenfor familien. Jeg hadde en venn, men droppet hen grunnet manipulering fra dens side.

Anonymkode: 12093...600

[DopamineDeprived]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er det alltid slik at man får som man fortjener på vennefronten?. Jeg gav mye inn i noen vennskap men med da jeg i en periode ikke hadde noe å gi forsvant disse vennene. Jeg vet jo da at man kan skylde på meg og jeg føler faktisk veldig skyldfølelse for dette. 

Anonymkode: f13f3...90e

Det er desverre ingen automatikk i at man får igjen det man legger inn. Det er heller ikke gitt at disse vennene du hadde var gode mennesker, og at du trenger å føle masse skyldfølelse for det nå. Endel vet heller ikke hvordan man skal/bør forholde seg til andres psykiske lidelser, eller somatiske for den saks skyld. Så de reagerer med å trekke seg vekk, uten at det trenger å bety at noen av partene er skyldige/har gjort noe feil  Jeg tar et eksempel fra eget liv her, og selv om det handler om familie så blir det mye det samme: 

Jeg fikk en psykisk lidelse og ble innlagt for ca 5 år siden, og i løpet av de første 3 mnd kom Farmor og Farfar på besøk 1 gang. Siden har de knapt ringt, med unntak av på bursdagen min. Farfar har alltid vært veldig varm, mens Farmor er mye mer tilbakeholden som type. Hun hadde en far som var alkoholiker, og det tror jeg hun har slitt med hele livet uten å makte å ta tak i det. Kanskje trodde hun på det gamle ordtaket: «Tiden leger alle sår». Jeg var fryktelig sint og såret over den manglende kontakten, og enda sintere da jeg gjennom onkler fikk høre at: «De gjerne ville ha besøk», og at de ikke ringte og sa det selv fordi: «De sikkert er redd for å forstyrre deg». Jeg synes det var veldig urettferdig at ansvaret for kontakten mellom oss ble ene og alene mitt ansvar, når jeg følte deres tilbaketrekning hadde gjort den vanskelig i utgangspunktet. Nå når det har gått en stund, og jeg har vært på besøk der på eget initiativ (jeg har ofte kalt det pliktbesøk, og i liten grad hatt lyst), har det blitt gradvis bedre. 

Jeg tror årsaken til at det ble slik var at det ble «too close too home» for farmor. At min psykiske lidelse + at jeg ba om hjelp for den, ble en sørgelig påminnelse om alt hun har strevd med kanskje hadde hatt en enklere løsning om hun hadde våget å ta tak i det. Derfor ble det for nært, og hun trakk seg vekk, fordi det er hennes måte å takle ting på. 

Det jeg prøver å si er: Det er slettes ikke sikkert at alt som har vært vanskelig i tidligere relasjoner er ene og alene din feil  Det kan være så enkelt som at reaksjonsmønstrene deres ikke klaffet helt. 

Ellers tror jeg de fleste av oss trenger mer enn ett menneske i innerste sirkel, uten at det trenger å være voldsomt mange flere heller  Så lenge man i møte med andre er litt raus, tilgivende og ydmyk rundt egne feiltrinn, er det alle muligheter for å få seg en bestevenn. Det tar jo såklart litt tid å bygge opp et slikt forhold, og uten at jeg kjenner deg, ville jeg jo antatt at det var mulig  

For ordens skyld hadde jeg ingen bestevennine før i voksen alder selv, så jeg skjønner godt at det kan føles litt skummelt i begynnelsen. Kanskje dere kan engasjere dere i en eller annen hobby/forening/frivillig arbeid? Det er jo ofte lettere å finne seg venner i en slik setting, vi nordmenn er jo ikke akkurat det letteste folkeslaget å komme innpå 😛 

[Betti 11]

Jeg er glad å har en godt venn. Sliter mye med det sosiale og det var skjebne at vi ble kjent. Hun er som en døster for meg. Dessverre har hun mye å gjøre med jobb og barn, men det passer bra. Jeg orker ikke så mye kontakt. Uten henne ville jeg ikke vart i live tror jeg.