Lev og la leve

[Gondor]

Jeg er helt håpløs i forhold til mine gamle foreldre. Jeg henger meg opp i alt det negative de sier til meg. Som for eksempel: du er svak, du er en svekling, du kan ikke klippe deg kort for det har du ikke hodeform til osv. Jeg har fått beskjed om at jeg er altfor hårsår og det er jo det jeg er! Jeg burde gi fullstendig blaffen i hva de to gamle menneskene sier. De kommer ikke til å forandre seg og kommer til å smelle til med jevne mellomrom.  Så hvordan gir jeg f. i det de sier uten å bli likegyldig til dem som mennesker og sette pris på de andre sidene de har? Dette må jeg snart få orden på for dette er virkelig plagsomt. Det de lirer av seg kverner rundt i hodet mitt og jeg får aldri fred. Jeg føler at jeg må bli tøffere. Tenk om jeg bare kunne le av det! Det er det min bror gjør. Han er helt frigjort fra dem.

Jeg vet at dette fra utsiden virker som et filleproblem, men det er faktisk ganske plagsomt for meg. Jeg vil bli fri! Hvordan gjør jeg dette?

Det ideelle hadde vært om jeg klarte å si ifra der og da,  men de later som de ikke skjønner eller så skjønner de rett og slett ikke. De har mange gode egenskaper begge to, og jeg vil så gjerne sette pris på dem og se gjennom fingrene med alle fornærmelsene.

I det siste har dette vært hovedinnholdet i tankekjøret mitt. Når det holder på døgnet rundt blir det ganske slitsomt og deprimerende. Jeg kan øke en medisin og sløve det hele ned, men nå vil jeg ta tyren ved hornene en gang for alle og gjøre noe aktivt med det. Det må da være mulig!

Jeg er altså på utkikk etter noen gode råd til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte. Som sagt skjønner jeg at dette er et filleproblem, men det dominerer meg så for meg blir det plagsomt.

Anyone?

[emilie321]

Skjønner deg godt jeg. Har noe av det samme problemet med min mor. Og der blir det mye repitert i tillegg (hun begynner å bli dement)   Selv prøver jeg å tenke, inn det ene øret og ut det andre, det er uansett ingenting å gjøre. 

I tillegg til sårende ord, så får jeg ofte flashback når jeg er der.  Det har vært altfor mye vondt i oppveksten til at det  bare kan glemmes. Må bare lære meg til å leve med det, for noe forandring til det bedre kan jeg også bare glemme.