Barnevern og psykisk helse

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber svært tett på barnevernet og ser hvordan de jobber fra innsiden. Det er en grunn til at andre faginstanser som jobber med barn og ungdom kaller barnevernet for "Foreldrevernet". 

Det er vanvittig frustrerende å se mangelen på handling i sak etter sak etter sak, og hvilke lidelser barn må stå i. Det er nærmest ubegripelig hva det er mulig å slippe unna med av dokumentert omsorgssvikt. Det ene barnet etter det andre går til grunne foran den eneste instansen som har mandat til å gripe inn. Men barnevernet gjør ingenting. Det gjør dem til nettopp Foreldrevernet. 

På min arbeidsplass er vi pålagt å sende bekymringsmelding når vi får konkrete mistanker om skadelige oppvekstvilkår. Det gjør vi hele tiden, men vi vet samtidig at det ikke vil føre til noe som helst positivt for barnet vi er bekymret for. Det er utrolig trist. 

Anonymkode: f97e8...6c5

Du jobber på en arbeidsplass der dere sender bekymringsmelding « hele tiden»??!!!. Og er det da hovedsakelig pga at foreldre har en psykisk utfordring? Og tror du nødvendigvis at det fører til noe positivt om barnevernet griper inn?. Man er god på å skrive fine lange rapporter. Men dessverre  er ikke tiltakene så gode. Jeg har mye større tro på et bedre familievern. At man gjør alt for å hjelpe hele familien. 

Anonymkode: 771a6...cbd

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du jobber på en arbeidsplass der dere sender bekymringsmelding « hele tiden»??!!!. Og er det da hovedsakelig pga at foreldre har en psykisk utfordring? Og tror du nødvendigvis at det fører til noe positivt om barnevernet griper inn?. Man er god på å skrive fine lange rapporter. Men dessverre  er ikke tiltakene så gode. Jeg har mye større tro på et bedre familievern. At man gjør alt for å hjelpe hele familien. 

Anonymkode: 771a6...cbd

Jeg syns saksbehandlere trenger mer kunnskap hvordan man behandler mennesker i krise. Utdanning må være likt i alle kommuner. Det er jo store forsjeller hvordan bv jobber. Her gjør de for mye og andre steder for mindre. Jeg har inntrykk at min saksbehandler er dyktig. Håper det blir ikke for mye styr.

Anonymkode: 6e795...a98

[Undulaten]

På 18.6.2019 den 7.46, AnonymBruker skrev:

Det undrer meg ikke at du har depresjon. Barnevernet ødelegger familier fordi de bare krysse av skjema og se ikke det hele. Jeg vet ikke om jeg ønsker veiledning når bv prøver å finne feil hos foreldre. Det er åpenbart at barn presser oss med bv. Fikk du hver gan en bekymringsmelding når du ble innlagt?

Anonymkode: 6e795...a98

Nei, ble kun sendt bekymringsmelding ved en innleggelse fordi "det var rutine at de gjorde det med alle pasienter som var innlagt på DPS, som hadde egne barn". Men jeg reagerte på at det ble sendt uten at jeg ble informert i det hele tatt. Fikk bare plutselig et brev i posten med innkalling til møte med barnevernet sånn ut av det blå. Jeg var sjokkert, også av begrunnelsen for at de gjorde det. Mtp erfaringen min med barnevernet etter dette og hvordan barnevernet faktisk fungerer også i dag, burde det være en faktisk bekymring som gjør at det oversendes melding og ikke på grunn av rutine. Det kan bli en svært alvorlig inngripen som legger sten til byrden når en sliter psykisk og skal forholde seg til folk fra barnevernet som gransker og styrer og ikke hører på noe av det jeg sier. Har kranglet mye med de, da jeg mener de har hatt feil fokus, men jeg blir aldri hørt. Jeg har ikke kontakt med dem nå, kun eksmann som har dem på sin side og har kontakt. Jeg håper bare de forsvinner, fordi de er ikke til hjelp for min del. 

Endret 19. juni 2019 av Undulaten
Måtte legge til noe.

[AnonymBruker]

På 18.6.2019 den 22.26, AnonymBruker skrev:

Jeg syns saksbehandlere trenger mer kunnskap hvordan man behandler mennesker i krise. Utdanning må være likt i alle kommuner. Det er jo store forsjeller hvordan bv jobber. Her gjør de for mye og andre steder for mindre. Jeg har inntrykk at min saksbehandler er dyktig. Håper det blir ikke for mye styr.

Anonymkode: 6e795...a98

Det som er ille er at helt unge nyutdannede barnevernspedagoger, uten egne barn, noen ganger får saksbehandlingsansvar. Hvordan kan uerfarne, unge, uten egne barn, ha noen som helst forutsetning for å forstå barn, foreldre og samspillet mellom dem? Likedan eldre tanter som aldri en gang har hatt seg et knull. De vet jo ikke hvordan det er å ha barn, og kan lett krisemaksinere og innbille seg at ting er mye verre enn det i virkeligheten er. 

 

Anonymkode: c7e6f...23f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det som er ille er at helt unge nyutdannede barnevernspedagoger, uten egne barn, noen ganger får saksbehandlingsansvar. Hvordan kan uerfarne, unge, uten egne barn, ha noen som helst forutsetning for å forstå barn, foreldre og samspillet mellom dem? Likedan eldre tanter som aldri en gang har hatt seg et knull. De vet jo ikke hvordan det er å ha barn, og kan lett krisemaksinere og innbille seg at ting er mye verre enn det i virkeligheten er. 

 

Anonymkode: c7e6f...23f

Det er manglende faglig kompetanse, og ikke mangel på egne barn og knulling som er problemet. 

Anonymkode: e2271...8c1

[DopamineDeprived]

Jeg har all verdens forståelse for at folk generelt, og de av oss med psykiske lidelser spesielt, opplever møtet med barnevernet som en ekstra belastning. Men ærlig talt; jeg synes ikke det er det minste rart at behandlere kontakter barnevernet ved psykiske lidelser hos foreldrene. Det er overhodet ikke noe automatikk i at man dermed er dårligere foreldre enn noen andre, men for barnets del så er det uten tvil bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite. Behandler burde selvsagt opplyst om det, før man fikk brev i postkassa fra barnevernet. I denne linken; https://www.bufdir.no/Global/Samarbeid_mellom_barneverntjenester_og_psykiske_helsetjenester_til_barnets_beste_Rundskriv_bufdir-hdir_2015.pdf på side 19, under overskriften: 5-5 bekymring for barn som pårørende står det også at helsepersonell har plikt til det. Det gjelder rusavhengighet, psykiske lidelser og alvorlig somatisk sykdom. Så det gjelder jo da også foreldre som har MS, kreft og en masse andre ting, ikke bare psykiske lidelser. 

Det hadde selvsagt vært fint om folk slapp en slik ekstra belastning, men det er ikke barnevernets jobb å ta hensyn til hva foreldrene strever med. De er jo der for barna. Jeg synes heller ikke at det er vanskelig å skjønne at de blir mer bekymra når man har vært i kontakt med de tidligere, det er jo ganske mennesklig. Jeg hadde selv også ikke blitt mindre skeptisk om vedkommende konsekvent bad meg om å «trekke meg ut» av saken hele veien. Det er helt sikkert råtne epler i barnevernet som i alle andre yrker, men jeg ville jo trodd majoriteten bare er helt vanlige mennesker som vil hjelpe familier. Som noen over her nevner: Samarbeid er nøkkelen. Om man ikke har noe å skjule er det jo litt mistenkelig å slå seg vrang, ekstra belastning tiltross. 

Nå får jeg helt sikkert grisekjeft, men det skal jeg stå i. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som er ille er at helt unge nyutdannede barnevernspedagoger, uten egne barn, noen ganger får saksbehandlingsansvar. Hvordan kan uerfarne, unge, uten egne barn, ha noen som helst forutsetning for å forstå barn, foreldre og samspillet mellom dem? Likedan eldre tanter som aldri en gang har hatt seg et knull. De vet jo ikke hvordan det er å ha barn, og kan lett krisemaksinere og innbille seg at ting er mye verre enn det i virkeligheten er. 

 

Anonymkode: c7e6f...23f

Man trenger ikke ha barn for å forstå at relasjonen mellom barn og foreldre på mange måter er "hellig". Å tro noe slikt gjør deg jo (minst) like fordomsfull som det du anklager andre for å være.

Anonymkode: 9118e...e3a

[AnonymBruker]

16 timer siden, DopamineDeprived skrev:

Jeg har all verdens forståelse for at folk generelt, og de av oss med psykiske lidelser spesielt, opplever møtet med barnevernet som en ekstra belastning. Men ærlig talt; jeg synes ikke det er det minste rart at behandlere kontakter barnevernet ved psykiske lidelser hos foreldrene. Det er overhodet ikke noe automatikk i at man dermed er dårligere foreldre enn noen andre, men for barnets del så er det uten tvil bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite. Behandler burde selvsagt opplyst om det, før man fikk brev i postkassa fra barnevernet. I denne linken; https://www.bufdir.no/Global/Samarbeid_mellom_barneverntjenester_og_psykiske_helsetjenester_til_barnets_beste_Rundskriv_bufdir-hdir_2015.pdf på side 19, under overskriften: 5-5 bekymring for barn som pårørende står det også at helsepersonell har plikt til det. Det gjelder rusavhengighet, psykiske lidelser og alvorlig somatisk sykdom. Så det gjelder jo da også foreldre som har MS, kreft og en masse andre ting, ikke bare psykiske lidelser. 

Det hadde selvsagt vært fint om folk slapp en slik ekstra belastning, men det er ikke barnevernets jobb å ta hensyn til hva foreldrene strever med. De er jo der for barna. Jeg synes heller ikke at det er vanskelig å skjønne at de blir mer bekymra når man har vært i kontakt med de tidligere, det er jo ganske mennesklig. Jeg hadde selv også ikke blitt mindre skeptisk om vedkommende konsekvent bad meg om å «trekke meg ut» av saken hele veien. Det er helt sikkert råtne epler i barnevernet som i alle andre yrker, men jeg ville jo trodd majoriteten bare er helt vanlige mennesker som vil hjelpe familier. Som noen over her nevner: Samarbeid er nøkkelen. Om man ikke har noe å skjule er det jo litt mistenkelig å slå seg vrang, ekstra belastning tiltross. 

Nå får jeg helt sikkert grisekjeft, men det skal jeg stå i. 

Barnevernet skulle hjelpe hele familien. Bv snakker om det, men gjør det ikke. Selfølgelig ønsker jeg mitt beste for barn, men når du ble lurt kan du ikke stole mer.

Anonymkode: 6e795...a98