Forvirret; utbrent – eller passiv aggressiv?

[AnonymBruker]

Jeg er en dame i 40-årene som har vært sammen med en mann i 8 år. Samboer like lenge.

Nå har han flyttet ut. Ønsker tid for seg selv.

Jeg har hele tiden tenkt at vi har jo litt utfordringer med kommunikasjonen, men har også tenkt at dette er noe som går seg til etter hvert. Alt annet føles veldig ‘riktig’ i forholdet og vi er veldig glad i hverandre. Vi har ingen barn, og vi har mange felles interesser.

Samboer har aldri vært veldig åpen. Mer konfliktsky, så kranglene som har oppstått stort sett har resultert i at han snur ryggen og går på et eget rom. Så taushet i dager. Later som alt er fint. Etter en stund er det alltid jeg (som hater uferdige diskusjoner og uoverenskomster) som må ta opp tråden, beklage fra min side, for husfredens skyld (og min egen, hater dårlig stemning). Jeg har en ganske høy andel empati, og mener han har i mindre grad. Han har etterhvert erkjent dette, men ikke at det er manglende. Han er ganske følsom i enkelte situasjoner.

Et stort problem slik jeg ser det er at han veldig ofte vegrer seg for å ta initiativ eller foreslå løsninger, men får heller meg til å gjøre det (som syns det er kjekt med alt som er gjort og alt som er avklart). Deretter legger han ansvar på meg om noe skulle bli problematisk. Og problematisk er det mye som kan bli. Han er rask til å påpeke alt som ikke fungerer, eller ble helt som planen, etc. For meg føles det da urettferdig, og jeg blir sittende med en ‘skyldfølelse’ for noe som kun har vært i god mening.

Famlieinvitasjoner (fra mine) er blitt vanskelig. Han avventer å respondere (selv om jeg maser), men sammenligner heller hvor mye vi har vært sammen med hans familie i forhold til min. Han er ikke av den mest sosiale typen, men er omgjengelig og veldig hyggelig utad når det først er noe sosialt.

For noen uker siden hevdet han at han holdt på å bli utbrent. Også diverse fysiske plager har oppstått det siste året. Alt av denne andre typen oppførsel har pågått egentlig i lengre tid (hele tiden?), men spesielt problematisk har det vært de siste 1-2 år.

Han har lagt seg veldig flat en gang etter han flyttet ut, og sier han har det tungt. Han sier han trenger profesjonell hjelp. Men også tid for seg selv.

Jeg vet jeg er glad i han, og at han er glad i meg. Jeg ønsker å bidra til at han får orden på ting han har inni seg (som jeg ikke når inn til), samtidig er det forferdelig tungt for meg.

Nå lurer jeg, skal jeg støtte han og anta han ‘bare’ er utbrent? At det går over? Eller har han såkalt passiv-aggressiv personlighet som man bør holde seg unna? Kan han endres? Noen som har erfaring med lignende?

 

Anonymkode: 08d67...b25

[AnonymBruker]

Vurdert parterapi en periode?

Anonymkode: 8e661...a8d

[Petrini]

Tja.. Jeg håper å få han med på noe sånt. Etterhvert! Men han må først innse sine egne svakheter. Blir ellers bare mitt prosjekt, og noe som kan bli brukt mot meg igjen.

Spørsmålet er om det er endringsmulighet..

[kupton]

20 minutter siden, Petrini skrev:

Spørsmålet er om det er endringsmulighet..

Det er alltid endringsmulighet hvis personen aksepterer at endring er nødvendig og har et ærlig ønske om endring.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Petrini skrev:

Tja.. Jeg håper å få han med på noe sånt. Etterhvert! Men han må først innse sine egne svakheter. Blir ellers bare mitt prosjekt, og noe som kan bli brukt mot meg igjen.

Spørsmålet er om det er endringsmulighet..

Dersom det skal være noen vits med parterapi, så tror jeg ikke det er gunstig at noen av partene primært er opptatt av at den andre må endre seg. Fokuset må være på hva man ønsker sammen og hvordan man sammen kan oppnå det man som par ønsker. Jeg tror det er problematisk at ditt utgangspunkt er at han skal få orden "på ting inne i seg". 

Anonymkode: ae963...50d