Jeg sliter veldig med mindreverdighetskomplekser pga. min psykiske lidelse :(

[Gjest PrincessIncognito]

Det gjør så vondt å føle seg så mye dårligere enn andre. Jeg er fortsatt ung, men jeg strever fælt med livet, rett og slett. Vennene mine begynner å bli ferdige med utdannelse, og å få seg jobber. De er opptatte av hverandre, hverandres utdanninger og jobber, og selvsagt er ingen opptatt av hva jeg driver med, jeg som er hjemme.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse, og jeg går i terapi, og på medisiner. Ønsket om å "gjøre det bra" karrieremessig er veldig sterkt hos meg, og jeg har prøvd og mislyktes flere ganger. I dagens samfunn er man liksom ikke verdt noe, om man ikke "gjør noe som er bra nok". I alle fall ikke om man er en millenial.

"Hva gjør du, da?", er en av de første tingene folk spør om, enten man møter noen nye, eller gamle bekjente. Ikke så fristende å svare: "jo, jeg sliter en del med hallusinasjoner for tiden, men jeg går på antipsykotisk medisin". Eller; "jeg var nettopp innlagt på psykiatrisk i tre måneder, og nå har jeg akkurat kommer ut". Det er mye mer fristende å kunne si; "jeg har tatt en bachelor i dette, så nå går jeg første året på master i dette". 

Jeg føler meg ikke bra nok. Ofte gråter jeg, fordi jeg ikke strekker til. Ikke klarer å holde på en jobb, eller ikke klarer å fullføre et studie. Jeg føler meg svak som har nok med å bare "overleve". Jeg spiser veldig sunt. Trener mye. Holder på med litt kreative prosjekter. Leser. Tar vare på sosiale relasjoner (prøver, i alle fall). Pusler med småting. Men jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe større og mer betydningsfullt. Jeg vil at folk skal synes at jeg også er interessant. At noen skal være litt nysgjerrig på meg og.

Selv om det er økt åpenhet rundt psykiske lidelser, er det så mye psykisk friske ikke forstår. Jeg føler meg fort misforstått, ikke sett, ikke viktig.  

Jeg har vært ganske lukket når det gjelder mine psykiske utfordringer. Vært veldig redd for å være plagsom. Her om dagen måtte jeg avlyse en avtale med noen venninner fordi jeg var for plaget av hallusinasjoner til å gjennomføre. Vanligvis ville jeg sagt noe jeg synes høres mer sosialt akseptabelt ut, som at jeg fikk mensen, eller migrene. Denne gangen tenkte jeg: "føkk it", jeg er ærlig og sier det som det er. Jeg forklare åpent og ærlig i en melding om hvorfor jeg ikke kunne møte de denne dagen, og jeg følte meg egentlig ganske sårbar. Hva ville de svare? Hva ville de tenke om det?

Det som skjedde var at jeg ikke fikk noe svar. Men det er kanskje et slags svar, det og.

:( 

[AnonymBruker]

17 timer siden, PrincessIncognito skrev:

Det gjør så vondt å føle seg så mye dårligere enn andre. Jeg er fortsatt ung, men jeg strever fælt med livet, rett og slett. Vennene mine begynner å bli ferdige med utdannelse, og å få seg jobber. De er opptatte av hverandre, hverandres utdanninger og jobber, og selvsagt er ingen opptatt av hva jeg driver med, jeg som er hjemme.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse, og jeg går i terapi, og på medisiner. Ønsket om å "gjøre det bra" karrieremessig er veldig sterkt hos meg, og jeg har prøvd og mislyktes flere ganger. I dagens samfunn er man liksom ikke verdt noe, om man ikke "gjør noe som er bra nok". I alle fall ikke om man er en millenial.

"Hva gjør du, da?", er en av de første tingene folk spør om, enten man møter noen nye, eller gamle bekjente. Ikke så fristende å svare: "jo, jeg sliter en del med hallusinasjoner for tiden, men jeg går på antipsykotisk medisin". Eller; "jeg var nettopp innlagt på psykiatrisk i tre måneder, og nå har jeg akkurat kommer ut". Det er mye mer fristende å kunne si; "jeg har tatt en bachelor i dette, så nå går jeg første året på master i dette". 

Jeg føler meg ikke bra nok. Ofte gråter jeg, fordi jeg ikke strekker til. Ikke klarer å holde på en jobb, eller ikke klarer å fullføre et studie. Jeg føler meg svak som har nok med å bare "overleve". Jeg spiser veldig sunt. Trener mye. Holder på med litt kreative prosjekter. Leser. Tar vare på sosiale relasjoner (prøver, i alle fall). Pusler med småting. Men jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe større og mer betydningsfullt. Jeg vil at folk skal synes at jeg også er interessant. At noen skal være litt nysgjerrig på meg og.

Selv om det er økt åpenhet rundt psykiske lidelser, er det så mye psykisk friske ikke forstår. Jeg føler meg fort misforstått, ikke sett, ikke viktig.  

Jeg har vært ganske lukket når det gjelder mine psykiske utfordringer. Vært veldig redd for å være plagsom. Her om dagen måtte jeg avlyse en avtale med noen venninner fordi jeg var for plaget av hallusinasjoner til å gjennomføre. Vanligvis ville jeg sagt noe jeg synes høres mer sosialt akseptabelt ut, som at jeg fikk mensen, eller migrene. Denne gangen tenkte jeg: "føkk it", jeg er ærlig og sier det som det er. Jeg forklare åpent og ærlig i en melding om hvorfor jeg ikke kunne møte de denne dagen, og jeg følte meg egentlig ganske sårbar. Hva ville de svare? Hva ville de tenke om det?

Det som skjedde var at jeg ikke fikk noe svar. Men det er kanskje et slags svar, det og.

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg ville reagert sterkt på manglende respons om jeg hadde delt noe så vanskelig med noen. 

Jeg tenker imidlertid at det kan være flere årsaker til at du ikke fikk svar. En av dem kan være at de ikke visste hva de skulle si og heller lot være, uten at det er noe negativt ment med det. 

Anonymkode: 82a81...143

[AnonymBruker]

17 timer siden, PrincessIncognito skrev:

Det gjør så vondt å føle seg så mye dårligere enn andre. Jeg er fortsatt ung, men jeg strever fælt med livet, rett og slett. Vennene mine begynner å bli ferdige med utdannelse, og å få seg jobber. De er opptatte av hverandre, hverandres utdanninger og jobber, og selvsagt er ingen opptatt av hva jeg driver med, jeg som er hjemme.

Jeg har en alvorlig psykisk lidelse, og jeg går i terapi, og på medisiner. Ønsket om å "gjøre det bra" karrieremessig er veldig sterkt hos meg, og jeg har prøvd og mislyktes flere ganger. I dagens samfunn er man liksom ikke verdt noe, om man ikke "gjør noe som er bra nok". I alle fall ikke om man er en millenial.

"Hva gjør du, da?", er en av de første tingene folk spør om, enten man møter noen nye, eller gamle bekjente. Ikke så fristende å svare: "jo, jeg sliter en del med hallusinasjoner for tiden, men jeg går på antipsykotisk medisin". Eller; "jeg var nettopp innlagt på psykiatrisk i tre måneder, og nå har jeg akkurat kommer ut". Det er mye mer fristende å kunne si; "jeg har tatt en bachelor i dette, så nå går jeg første året på master i dette". 

Jeg føler meg ikke bra nok. Ofte gråter jeg, fordi jeg ikke strekker til. Ikke klarer å holde på en jobb, eller ikke klarer å fullføre et studie. Jeg føler meg svak som har nok med å bare "overleve". Jeg spiser veldig sunt. Trener mye. Holder på med litt kreative prosjekter. Leser. Tar vare på sosiale relasjoner (prøver, i alle fall). Pusler med småting. Men jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe større og mer betydningsfullt. Jeg vil at folk skal synes at jeg også er interessant. At noen skal være litt nysgjerrig på meg og.

Selv om det er økt åpenhet rundt psykiske lidelser, er det så mye psykisk friske ikke forstår. Jeg føler meg fort misforstått, ikke sett, ikke viktig.  

Jeg har vært ganske lukket når det gjelder mine psykiske utfordringer. Vært veldig redd for å være plagsom. Her om dagen måtte jeg avlyse en avtale med noen venninner fordi jeg var for plaget av hallusinasjoner til å gjennomføre. Vanligvis ville jeg sagt noe jeg synes høres mer sosialt akseptabelt ut, som at jeg fikk mensen, eller migrene. Denne gangen tenkte jeg: "føkk it", jeg er ærlig og sier det som det er. Jeg forklare åpent og ærlig i en melding om hvorfor jeg ikke kunne møte de denne dagen, og jeg følte meg egentlig ganske sårbar. Hva ville de svare? Hva ville de tenke om det?

Det som skjedde var at jeg ikke fikk noe svar. Men det er kanskje et slags svar, det og.

Jeg synes du bør spørre dem hvorfor de ble stille  

Anonymkode: 776a9...5d4