Traumebehandling

[AnonymBruker]

Har det noe for seg? Hva er poenget med å rippe opp i disse vonde og vanskelige tingene? Gjør det ikke bare vondt verre? 

Anonymkode: db232...6bd

[kupton]

Meget godt spørsmål. Svaret er nok at de som føler et sterkt behov for å bearbeide traumene, de bør få tilbud om det. For de som ikke har dette ønsket, er det best å la det ligge og vende nesen mot fremtiden. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, kupton skrev:

Meget godt spørsmål. Svaret er nok at de som føler et sterkt behov for å bearbeide traumene, de bør få tilbud om det. For de som ikke har dette ønsket, er det best å la det ligge og vende nesen mot fremtiden. 

Jeg håper det er o.k. når jeg blander meg inn. Jeg har mye trauma og gå på samtaler, men sykepleieren vet hvor mye jeg tåler. Det var mitt ønske å slå opp med fortiden. Når jeg føler meg dårlig får jeg mer oppfølging. I blant er det bedre å la det ligge. I mitt tilfelle var det nødvendig.

Når man bli trigget og få panikk har man behov for terapi. Jeg har samtaler og det hjelper meg ikke så mye. Forstanden vet at det er ingen trussel, men hvordan kan jeg bli kvitt kroppslige reaksjoner. Tar det lengre tid, eller må jeg leve med denne panikken. Jeg er konstant på vakt, når jeg er ute.

Anonymkode: 8e3c7...090

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Meget godt spørsmål. Svaret er nok at de som føler et sterkt behov for å bearbeide traumene, de bør få tilbud om det. For de som ikke har dette ønsket, er det best å la det ligge og vende nesen mot fremtiden. 

Jeg opplevde incest for veldig lenge siden. Fortrengte det og levde i en slags fornektelse og drømmebilde av livet mitt. Fortalte alle hvor fantastisk barndom jeg hadde og hvor fantastisk far var. Men egentlig var det som en mur mellom oss. Jeg levde liksom på siden av meg selv og ingen fikk vite om overgrepene jeg hadde opplevd. Jeg bar på en dyp skam og skyldfølelse. Jeg turte i et svakt øyeblikk å fortelle litt til en psykolog men jeg nektet å snakke videre om det. Psykologen ble nesten litt irritert og opplevde det som behandlingsvegring. Siden har jeg gått i terapi for dette og det fikk satt ting i rett perspektiv. Hvem som skal bære skylden og skammen på en måte. Det løste en del i mitt liv men det førte også til at de fine forestillingen jeg hadde om min barndom ble knust og muren mellom meg og min far ble enda høyere. Jeg blir litt skamfull nå hvis du mener det er bedre å bare lukke døren til fortiden og heller tenke fremover. Hva da om man ubevisst henger fast i fortiden og trenger å gå tilbake for å « komme løs» på en måte ?. Hadde det vært bedre om jeg ikke fortalte om overgrepene? Nå angrer jeg på hele greien. Ingen behandler fortalte meg at det var best å tie om saken. 

Anonymkode: a6763...f93

[kupton]

Tror du skal lese innlegget mitt et par ganger til. 

[Gjest Surrehuggu]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortrengte det og levde i en slags fornektelse og drømmebilde av livet mitt. Fortalte alle hvor fantastisk barndom jeg hadde og hvor fantastisk far var. 

Akkurat dette gjør et søsken av meg. Blir skikkelig dårlig hver gang hen skryter av dem på fb eller bloggen sin. 🤢🤮

Når det gjelder det kupton skriver så ser jeg ikke noe galt ved det. Han sier jo at de som trenger det bør få tilbud om det, og at de som ikke trenger det har best av å la det ligge og heller se fremover. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde incest for veldig lenge siden. Fortrengte det og levde i en slags fornektelse og drømmebilde av livet mitt. Fortalte alle hvor fantastisk barndom jeg hadde og hvor fantastisk far var. Men egentlig var det som en mur mellom oss. Jeg levde liksom på siden av meg selv og ingen fikk vite om overgrepene jeg hadde opplevd. Jeg bar på en dyp skam og skyldfølelse. Jeg turte i et svakt øyeblikk å fortelle litt til en psykolog men jeg nektet å snakke videre om det. Psykologen ble nesten litt irritert og opplevde det som behandlingsvegring. Siden har jeg gått i terapi for dette og det fikk satt ting i rett perspektiv. Hvem som skal bære skylden og skammen på en måte. Det løste en del i mitt liv men det førte også til at de fine forestillingen jeg hadde om min barndom ble knust og muren mellom meg og min far ble enda høyere. Jeg blir litt skamfull nå hvis du mener det er bedre å bare lukke døren til fortiden og heller tenke fremover. Hva da om man ubevisst henger fast i fortiden og trenger å gå tilbake for å « komme løs» på en måte ?. Hadde det vært bedre om jeg ikke fortalte om overgrepene? Nå angrer jeg på hele greien. Ingen behandler fortalte meg at det var best å tie om saken. 

Anonymkode: a6763...f93

Hva er det i Kuptons svar som fører til en slik fortolkning? 

Anonymkode: aef72...0a4

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde incest for veldig lenge siden. Fortrengte det og levde i en slags fornektelse og drømmebilde av livet mitt. Fortalte alle hvor fantastisk barndom jeg hadde og hvor fantastisk far var. Men egentlig var det som en mur mellom oss. Jeg levde liksom på siden av meg selv og ingen fikk vite om overgrepene jeg hadde opplevd. Jeg bar på en dyp skam og skyldfølelse. Jeg turte i et svakt øyeblikk å fortelle litt til en psykolog men jeg nektet å snakke videre om det. Psykologen ble nesten litt irritert og opplevde det som behandlingsvegring. Siden har jeg gått i terapi for dette og det fikk satt ting i rett perspektiv. Hvem som skal bære skylden og skammen på en måte. Det løste en del i mitt liv men det førte også til at de fine forestillingen jeg hadde om min barndom ble knust og muren mellom meg og min far ble enda høyere. Jeg blir litt skamfull nå hvis du mener det er bedre å bare lukke døren til fortiden og heller tenke fremover. Hva da om man ubevisst henger fast i fortiden og trenger å gå tilbake for å « komme løs» på en måte ?. Hadde det vært bedre om jeg ikke fortalte om overgrepene? Nå angrer jeg på hele greien. Ingen behandler fortalte meg at det var best å tie om saken. 

Anonymkode: a6763...f93

Behandleren sa at det blir verre og etter en tid med eksponering blir det langsom bedre. Hvor mye tid det tar er forsjellig. Jeg angrer av og til, men jeg gi ikke opp og det skulle du ikke gjøre også.

Anonymkode: 8e3c7...090

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Tror du skal lese innlegget mitt et par ganger til. 

Det var egentlig ment som et ærlig spørsmål men jeg er tydeligvis dum som fremdeles er litt usikker på ditt klare svar. Håper at dette ikke blir oppfattet som at jeg ikke respekterer at du vet bedre enn meg. 

Anonymkode: a6763...f93

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var egentlig ment som et ærlig spørsmål men jeg er tydeligvis dum som fremdeles er litt usikker på ditt klare svar. Håper at dette ikke blir oppfattet som at jeg ikke respekterer at du vet bedre enn meg. 

Anonymkode: a6763...f93

Du bør be om utredning for de borderlinesymptomene dine.

Anonymkode: db232...6bd

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bør be om utredning for de borderlinesymptomene dine.

Anonymkode: db232...6bd

Hva er det for et svar???

Anonymkode: aef72...0a4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det for et svar???

Anonymkode: aef72...0a4

Hehe, bare kødder. 

Anonymkode: db232...6bd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, bare kødder. 

Anonymkode: db232...6bd

Veldig feil tråd å kødde i. 

Anonymkode: aef72...0a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Veldig feil tråd å kødde i. 

Anonymkode: aef72...0a4

Næsjda... Har traumer selv, jeg. Og jeg fikk nøyaktig det samme svaret fra en person i en annen tråd. Syntes det var så hysterisk morsomt at jeg bare måtte si det videre. Pay it forward! 😂

Anonymkode: db232...6bd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig feil tråd å kødde i. 

Anonymkode: aef72...0a4

Det er forresten også "min" tråd. Så da kødder jeg så mye jeg vil! 😂

Anonymkode: db232...6bd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er forresten også "min" tråd. Så da kødder jeg så mye jeg vil! 😂

Anonymkode: db232...6bd

Ok. Så ikke det. Beklager. 

Anonymkode: aef72...0a4

[AnonymBruker]

Men beklager, f93. Tenkte meg ikke helt om da jeg svarte deg sånn. Skulle ikke ha gjort det. 

Anonymkode: db232...6bd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Så ikke det. Beklager. 

Anonymkode: aef72...0a4

Ingenting å beklage. Det er det derimot jeg som bør gjøre. Det går noen ganger så fort oppi topplokket mitt for tiden sånn at jeg ikke alltid rekker å tenke konsekvenser. Beklager til både deg og f93!

Anonymkode: db232...6bd

[kupton]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var egentlig ment som et ærlig spørsmål men jeg er tydeligvis dum som fremdeles er litt usikker på ditt klare svar. Håper at dette ikke blir oppfattet som at jeg ikke respekterer at du vet bedre enn meg. 

Anonymkode: a6763...f93

Når det gjelder hva som er best for deg, er det du som vet det.

Det var egentlig hele poenget mitt at også personer som har opplevd traumer er ulike. For de som ønsker behandling i form av bearbeiding, er det riktig.

Men en skal heller ikke stikke under er stol at det finnes behandlere som presser traumeutsatte inn i en traumebehandling de ikke ønsker. Det fører gjerne til retraumatisering og i verste fall skader det, og pasienten kommer ut av det svekket, heller enn styrket. Falske minner er heller ikke sjelden i slike "terapier".

[AnonymBruker]

1 minutt siden, kupton skrev:

Når det gjelder hva som er best for deg, er det du som vet det.

Det var egentlig hele poenget mitt at også personer som har opplevd traumer er ulike. For de som ønsker behandling i form av bearbeiding, er det riktig.

Men en skal heller ikke stikke under er stol at det finnes behandlere som presser traumeutsatte inn i en traumebehandling de ikke ønsker. Det fører gjerne til retraumatisering og i verste fall skader det, og pasienten kommer ut av det svekket, heller enn styrket. Falske minner er heller ikke sjelden i slike "terapier".

Jeg ser jo klart hva du skriver men er usikker på hva det innebærer for meg. Jeg føler at psykologen prøver å påtvinge meg at det sikkert har skjedd flere og verre ting enn jeg husker. Jeg er veldig på vakt for dette. Jeg blir veldig opphengt i at det jeg sier skal være sannheten. Må stadig dra ting ned når psykologen prøver å hause ting opp. Det er slitsomt og noen ganger fristende å la psykologen få rett. Jeg var tenåring da min far begynte å forgripe seg mot meg så jeg husker det godt. Hver detalj , som i en film. Det var greit sånn noen timer å sette ord på ting men nå føler jeg mer at denne filmen spilles av oftere og oftere i hodet mitt. I en slik grad at det ødelegger intimitet med min mann og skaper større avstand til familien min. Derfor er jeg litt usikker på hva som er rett for meg. Selv om jeg har blitt mer trygg på min verdi og har mer kontakt med hvem jeg er på en måte. Kanskje tiden er inne for å avslutte. 

Anonymkode: a6763...f93