Følelser i terapi - Kupton

[AnonymBruker]

Hvordan snakket du om følelser med dine pasienter? Altså; hvordan viste de følelsene og brakte de på banen på en konstruktiv måte? Vil du skrive litt om dette og kanskje også komme med eks fra dine og evt andres pasienter?

Jeg ønsker råd. 

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

Når ingen, ikke en gang min behandler, kan vise meg det, så synes jeg ikke at noen kan forvente at jeg bringer mine føleser på banen på en konstruktiv måte. Da er det urettferdig for meg at jeg får «kjeft» for det. 

Jeg ser ingen annen råd enn å holde følelser for meg selv. Jeg har prøvd i lang tid og får det ikke til. Jeg skal ikke spørre noen om dette mer, for ingen har svar. 

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

Men har du spurt din behandler om hjelp til affektregulering? Du bør jo være åpen om det og si det som det er, nemlig at du ikke forstår hva som er riktig og gal måte å reagere på. Og så be om råd og veiledning.

Har du allerede gjort dette, synes jeg som deg at du ikke trenger å få "kjeft" fordi du reagerer "feil". Da har du lagt fram problemet ditt og bedt om hjelp. Da synes jeg at behandleren din må hjelpe deg med det.

Anonymkode: 9be4a...3d5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men har du spurt din behandler om hjelp til affektregulering? Du bør jo være åpen om det og si det som det er, nemlig at du ikke forstår hva som er riktig og gal måte å reagere på. Og så be om råd og veiledning.

Har du allerede gjort dette, synes jeg som deg at du ikke trenger å få "kjeft" fordi du reagerer "feil". Da har du lagt fram problemet ditt og bedt om hjelp. Da synes jeg at behandleren din må hjelpe deg med det.

Anonymkode: 9be4a...3d5

Har gjort det. Jeg stenger følelsene inne nå, det er ikke noe å gjøre med dette. 

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men har du spurt din behandler om hjelp til affektregulering? Du bør jo være åpen om det og si det som det er, nemlig at du ikke forstår hva som er riktig og gal måte å reagere på. Og så be om råd og veiledning.

Har du allerede gjort dette, synes jeg som deg at du ikke trenger å få "kjeft" fordi du reagerer "feil". Da har du lagt fram problemet ditt og bedt om hjelp. Da synes jeg at behandleren din må hjelpe deg med det.

Anonymkode: 9be4a...3d5

Takk for at du forstår forresten ❤️ 

Anonymkode: 65045...020

[kupton]

Aller først: I terapi er følelser noe en i hovedsak snakker om - ikke noe en viser.

Vi kan dele dette inn i et 2x2 system. Positive og negative - overfor behandler eller andre. Følelser overfor behandler vil ofte kunne forstås som overføring. Les linken før du går videre.

Positiv overføring lar behandler ligge ukommentert om det ikke er i ekstreme former. Opplevde en kvinne som kom til time i kort skjørt, uten truse og som trakk bene opp under seg i stolen. Slike ekstreme utslag må en ta opp. Ellers lar en det som sagt ligge. Negativ overføring bør behandler alltid ta opp. Sammen med pasienten må en finne roten til det hele. Hvorfor slike følelser oppstår og hvordan en kan jobbe for å dempe dem. Noen ganger er følelsene adekvate. Det kan være noe uheldig behandler har gjort som vekker sterke negative følelser basert på pasientens tidlige opplevelser. Andre ganger er følelsene helt ut av proporsjon. Det er ingen rimelig sammenheng mellom graden av negative følelser og det som faktisk utløste dem. Da må dette tas opp, diskuteres, prøve å forstå mekanismene. Om en jobber med dette, vil følelsene ved senere, lignende anledninger bli mindre intense. I tillegg kan pasienten lære å kommunisere følelsene på en mer konstruktiv måte.

Overfor andre skaper positive følelser sjelden noen utfordringer. Noen har utfordringer med å vise følelsene. Da kan en trene på å si takk, gi ros, positiv tilbakemelding etc.

Negative følelser overfor andre må drøftes. Er følelsene adekvate? Litt urettferdig behandlet - litt sint. Svært urettferdig - svært sint. De inadekvate følelsene må bearbeides. Særlig gjelder det hvordan de leves ut. Ikke i noen settinger kommer det noe godt ut av at folk lager stor baluba for filleting.

Når vi  kommer til adekvate negative følelser, er det naturlig å komme over til temaet selvhevding. Konstruktiv selvhevding er nødvendig om en ikke skal bli utnyttet. To personer på jobben skal dele på en oppgave. Den ene sluntrer unna, og det blir stadig litt mer å gjøre for den andre. Den ene tar kaffepausen tidlig og sitter lenge. Den andres kaffepause blir stadig kortere. Slikt fører selvsagt til negative følelser. Å bite det i seg og late som ingenting er en dårlig løsning. Å gi den andre skikkelig bank med et balltre er også en dårlig løsning. Utfordringen er å lære en konstruktiv måte å ta det opp på. Målet er at arbeidsbyrden skal bli lik. Vanligvis starter en meget forsiktig og vennlig. Fører det frem, er alt greit. Fører det ikke frem, må "strengheten" i måten en tar det opp på økes. Økes inntil målet er nådd.

Finnes det en slags konklusjon? Positive følelser kan en vise og leve ut - dog passende innen de rammer som er akseptable.

Negative følelser er det sjelden smart å leve ut. Kjefting, tallerkenkasting, mobilknusing er bare primitivt og destruktivt. Kunsten er å moderere følelsene til å bli adekvate og deretter lære seg konstruktiv selvhevding.

Disclaimer: Skrevet av en av de få terapeuter som ikke hadde gråtekluter stående fast på bordet foran pasienten. Hadde svært få snørrogtårerterapier.

[frosken]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når ingen, ikke en gang min behandler, kan vise meg det, så synes jeg ikke at noen kan forvente at jeg bringer mine føleser på banen på en konstruktiv måte. Da er det urettferdig for meg at jeg får «kjeft» for det. 

Jeg ser ingen annen råd enn å holde følelser for meg selv. Jeg har prøvd i lang tid og får det ikke til. Jeg skal ikke spørre noen om dette mer, for ingen har svar. 

Anonymkode: 65045...020

Det overrasker meg dersom du får kjeft for å vise følelser i terapi-timer. Derimot kan det jo være relevant nettopp i den situasjonen å påpeke i hvor stor grad du tenker svart-hvitt om ting, inklusive når det gjelder følelser. 

Grunnprinsippet i terapi er vel som regel at man forsøker å sette ord på ting - også på vanskelige følelser. Man snakker om sin fortvilelse, mer enn at man bruker _hele_ timen til å gråte ut sin fortvilelse. Man forsøker å finne ut av hvorfor man er sint og evt. hvordan man kan bruke sitt sinne på en konstruktiv måte, - det er neppe konstruktivt å bruke mesteparten av sin terapitime på å kjefte på terapeuten fordi man er sint og frustrert. Osv. 

[AnonymBruker]

Takk for svarene. Jeg har ikke kommmentert fordi jeg må lese det mange ganger og i fred og ro for å få inn alt. Jeg må fortsatt lese det flere ganger. Setter stor pris på svarene!

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

Jeg har sluppet meg helt løs i terapien. Har jeg på den måten dummet meg ut?

Anonymkode: 65045...020

[cathlin]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sluppet meg helt løs i terapien. Har jeg på den måten dummet meg ut?

Anonymkode: 65045...020

Nei. 

[cathlin]

11 timer siden, kupton skrev:

Aller først: I terapi er følelser noe en i hovedsak snakker om - ikke noe en viser.

Vi kan dele dette inn i et 2x2 system. Positive og negative - overfor behandler eller andre. Følelser overfor behandler vil ofte kunne forstås som overføring. Les linken før du går videre.

Positiv overføring lar behandler ligge ukommentert om det ikke er i ekstreme former. Opplevde en kvinne som kom til time i kort skjørt, uten truse og som trakk bene opp under seg i stolen. Slike ekstreme utslag må en ta opp. Ellers lar en det som sagt ligge. Negativ overføring bør behandler alltid ta opp. Sammen med pasienten må en finne roten til det hele. Hvorfor slike følelser oppstår og hvordan en kan jobbe for å dempe dem. Noen ganger er følelsene adekvate. Det kan være noe uheldig behandler har gjort som vekker sterke negative følelser basert på pasientens tidlige opplevelser. Andre ganger er følelsene helt ut av proporsjon. Det er ingen rimelig sammenheng mellom graden av negative følelser og det som faktisk utløste dem. Da må dette tas opp, diskuteres, prøve å forstå mekanismene. Om en jobber med dette, vil følelsene ved senere, lignende anledninger bli mindre intense. I tillegg kan pasienten lære å kommunisere følelsene på en mer konstruktiv måte.

Overfor andre skaper positive følelser sjelden noen utfordringer. Noen har utfordringer med å vise følelsene. Da kan en trene på å si takk, gi ros, positiv tilbakemelding etc.

Negative følelser overfor andre må drøftes. Er følelsene adekvate? Litt urettferdig behandlet - litt sint. Svært urettferdig - svært sint. De inadekvate følelsene må bearbeides. Særlig gjelder det hvordan de leves ut. Ikke i noen settinger kommer det noe godt ut av at folk lager stor baluba for filleting.

Når vi  kommer til adekvate negative følelser, er det naturlig å komme over til temaet selvhevding. Konstruktiv selvhevding er nødvendig om en ikke skal bli utnyttet. To personer på jobben skal dele på en oppgave. Den ene sluntrer unna, og det blir stadig litt mer å gjøre for den andre. Den ene tar kaffepausen tidlig og sitter lenge. Den andres kaffepause blir stadig kortere. Slikt fører selvsagt til negative følelser. Å bite det i seg og late som ingenting er en dårlig løsning. Å gi den andre skikkelig bank med et balltre er også en dårlig løsning. Utfordringen er å lære en konstruktiv måte å ta det opp på. Målet er at arbeidsbyrden skal bli lik. Vanligvis starter en meget forsiktig og vennlig. Fører det frem, er alt greit. Fører det ikke frem, må "strengheten" i måten en tar det opp på økes. Økes inntil målet er nådd.

Finnes det en slags konklusjon? Positive følelser kan en vise og leve ut - dog passende innen de rammer som er akseptable.

Negative følelser er det sjelden smart å leve ut. Kjefting, tallerkenkasting, mobilknusing er bare primitivt og destruktivt. Kunsten er å moderere følelsene til å bli adekvate og deretter lære seg konstruktiv selvhevding.

Disclaimer: Skrevet av en av de få terapeuter som ikke hadde gråtekluter stående fast på bordet foran pasienten. Hadde svært få snørrogtårerterapier.

Du er ikke psykolog og det finnes ikke noe eksakt fasit på dette. Mange psykologer elsker masse følelser. Sier dette til de som tar ditt ord for loven. 

Jeg har ocd for snytepapir, så kudos for det. 

[kupton]

1 time siden, cathlin skrev:

Sier dette til de som tar ditt ord for loven. 

Ingen bør gjøre det. Verken mitt eller andres. Det var derfor jeg skrev siste avsnitt :-)

[AnonymBruker]

7 timer siden, cathlin skrev:

Nei. 

Har du lyst til å utdype?

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest teksten grundig flere ganger, og det er noe jeg ikke forstår. 

1. Hva menes med dette:

A) «Det er ingen rimelig sammenheng mellom graden av negative følelser og det som faktisk utløste dem.»

«Er følelsene adekvate? Litt urettferdig behandlet - litt sint. Svært urettferdig - svært sint. De inadekvate følelsene må bearbeides.»

C) «Kunsten er å moderere følelsene til å bli adekvate og deretter lære seg konstruktiv selvhevding»

2. Hva har dette med temaet å gjøre: 

«Disclaimer: Skrevet av en av de få terapeuter som ikke hadde gråtekluter stående fast på bordet foran pasienten. Hadde svært få snørrogtårerterapier.»

Anonymkode: 65045...020

[kupton]

1A. Om en får svært negative følelser overfor en annen, bør en spørre seg om følelsene er adekvate. Om jeg er like sint på han som slo meg ned som på han som glemte bursdagen min, er en av følelsene inadekvate. Ved inadekvate følelser bør jeg jobbe med meg selv. Ved adekvate negative følelser bør jeg ta det opp med den som krenket meg/behandlet meg dårlig.

C. Hvis en sniker foran meg på pumpa på bensinstasjonen, og jeg får lyst til å drepe han, er følelsen inadekvat etter min mening. Da jobber jeg med meg selv og mine følelser til jeg kommer på det nivå at jeg rolig og behersket sier til han at jeg ikke likte at han snak i køen, og at det er noe han bør slutte med.

2. Temaet i tråden var "Følelser i terapi". Hensikten med 2. var å understreke at dette er slik jeg ser på det og har praktisert det. Andre gjør det annerledes eller kan se ulikt på det. Det er ikke "Sannheten" eller "Loven" slik @cathlin  korrekt påpeker.

Klarere nå?

[AnonymBruker]

8 minutter siden, kupton skrev:

1A. Om en får svært negative følelser overfor en annen, bør en spørre seg om følelsene er adekvate. Om jeg er like sint på han som slo meg ned som på han som glemte bursdagen min, er en av følelsene inadekvate. Ved inadekvate følelser bør jeg jobbe med meg selv. Ved adekvate negative følelser bør jeg ta det opp med den som krenket meg/behandlet meg dårlig.

C. Hvis en sniker foran meg på pumpa på bensinstasjonen, og jeg får lyst til å drepe han, er følelsen inadekvat etter min mening. Da jobber jeg med meg selv og mine følelser til jeg kommer på det nivå at jeg rolig og behersket sier til han at jeg ikke likte at han snak i køen, og at det er noe han bør slutte med.

2. Temaet i tråden var "Følelser i terapi". Hensikten med 2. var å understreke at dette er slik jeg ser på det og har praktisert det. Andre gjør det annerledes eller kan se ulikt på det. Det er ikke "Sannheten" eller "Loven" slik @cathlin  korrekt påpeker.

Klarere nå?

Ja. Jeg klarere nå. Beklager at jeg måttte ha det inn med teskje, men jeg prøvde virkelg etter beste evne å forstå - til slutt måtte jeg bare spørre, hvis ikke hadde svaret vært nytteløst (for meg). 

Jeg forstår det også slik at «snørr og tårer» ikke hørte hjemme i dine terapier. Man skal liksom være tøff og saklig, sterk og ikke vise «sånne» følelser. 

Jeg er heldigvis ikke «sånn» ellers i livet. Jeg viser steinansikt. Jeg har bare valgt å stole litt for mye på min behandler, sånn at jeg bl.a har valgt å vise alt. 

Takk for svar. 

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

@kupton : "Opplevde en kvinne som kom til time i kort skjørt, uten truse og som trakk bene opp under seg i stolen."

OMG! Hva slags personlighetsavvik hadde hun? Eller sjukdom? 

Anonymkode: 9be4a...3d5

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg klarere nå. Beklager at jeg måttte ha det inn med teskje, men jeg prøvde virkelg etter beste evne å forstå - til slutt måtte jeg bare spørre, hvis ikke hadde svaret vært nytteløst (for meg). 

Jeg forstår det også slik at «snørr og tårer» ikke hørte hjemme i dine terapier. Man skal liksom være tøff og saklig, sterk og ikke vise «sånne» følelser. 

Jeg er heldigvis ikke «sånn» ellers i livet. Jeg viser steinansikt. Jeg har bare valgt å stole litt for mye på min behandler, sånn at jeg bl.a har valgt å vise alt. 

Takk for svar. 

Anonymkode: 65045...020

Slik jeg forstår kupton og med egen erfaring i terapi, så har det ingen ting med å måtte være tøff å saklig og gjøre. Det har vel heller med hvordan terapeuten nærmer seg temaer på , og på måter å ta opp ting på.

Terapeuten jeg har nå, bruker mye latter i timene. Det er hans måte å få meg til å tenke annerledes på. Eller å greie og se ting fra en annen side.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, emilie321 skrev:

Slik jeg forstår kupton og med egen erfaring i terapi, så har det ingen ting med å måtte være tøff å saklig og gjøre. Det har vel heller med hvordan terapeuten nærmer seg temaer på , og på måter å ta opp ting på.

Terapeuten jeg har nå, bruker mye latter i timene. Det er hans måte å få meg til å tenke annerledes på. Eller å greie og se ting fra en annen side.

Saklig når det kommer til følelser, mente jeg. Altså fortelle om følelsene på en saklig måte, og ikke gråte og være sint osv. 

Feks presentere følelsen på denne måten:

«jeg ble veldig lei meg over det du sa nå» (en presenterer den på en rolig og saklig måte, og en holder tårer og/eller sinne tllbake/for seg selv).

Ikke presentere følelsen på denne måten:

«nå ble jeg veldig lei meg!» (Og så begynner en å gråte og/eller vise sinne). 

Var dette forståelig?

Anonymkode: 65045...020

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Saklig når det kommer til følelser, mente jeg. Altså fortelle om følelsene på en saklig måte, og ikke gråte og være sint osv. 

Feks presentere følelsen på denne måten:

«jeg ble veldig lei meg over det du sa nå» (en presenterer den på en rolig og saklig måte, og en holder tårer og/eller sinne tllbake/for seg selv).

Ikke presentere følelsen på denne måten:

«nå ble jeg veldig lei meg!» (Og så begynner en å gråte og/eller vise sinne). 

Var dette forståelig?

Anonymkode: 65045...020

Jeg synes det blir veldig kunstig, dette. Jeg mener at en må få lov til å vise så mye følelser en bare vil. Måten som beskrives over her er overmåte kunstig. Det blir som å spille skuespill, og ha på en maske. Hvordan kan terapeuten gjøre seg opp en mening om pasientens personlighet og problemer på den måten? 

Nei en må være seg selv, og gråte bli sint osv. Det er bare da terapeuten kan bli ordentlig kjent med pasienten sin og få et innblikk i evt diagnoser og viten om evt medisinering og annen type behandling.

Anonymkode: 9be4a...3d5