Hei, Kupton eller andre. Jeg har mistet tilliten til psykiatrien.

[girlinyellow]

Diagnoser satt av psykologen jeg hadde gjennom tre og et halvt år:

Bipolar 1 og kompleks PTSD.

-

Jeg hadde et ubehagelig møte med en psykiater ved et psykehus.

Etter ukesvis med hypomani og tidvis mani, ble jeg innlagt (på pårørendes initiativ. Jeg ville ikke). Jeg tok i blant Zyprexa og Sobril med god effekt, men noen ganger var jeg dum og droppa det. Dagen jeg ble innlagt hadde jeg vært våken i godt over tre døgn (jeg vet. DUM), og jeg hallusinerte og oppførte meg rart, synes de som kjenner meg. 

Jeg fikk beroligende og antipsykotisk medisin på psykehuset, og jeg sov sju timer påfølgende natt. Dagen etter var jeg trøtt og sliten, og jeg hadde ikke hallusinasjoner. Psykiateren jeg møtte denne gangen behandlet meg dårlig, synes jeg. Personen spurte hva som hadde skjedd før jeg kom til psykehuset, og jeg svarte åpent og ærlig. Psykiateren sa: "mmm. Jeg tror ikke det". Personen ba meg beskrive bipolariteten. Jeg fortalte kort om depresjonene og de oppstemte periodene mine. Psykiateren sier: "alt du sier høres ut som bipolaritet, men jeg får det ikke til å stemme at det gjelder deg". H*n spurte om hallusinasjonene jeg har hatt. "Det er ikke hallusinasjoner, bare fantasier", svarte psykiateren. "Du virker ikke manisk", sa h*n. "Nei, jeg føler meg ikke sånn heller. Bare trøtt og sliten av AP og beroligende", sa jeg. Psykiateren ba meg fortelle om medisiner jeg tok/hadde tatt før. "Hvorfor i all verden har DU tatt disse medisinene"?, sa h*n. 

Nå begynte jeg å bli forbanna. "Hva faen? Tror du at jeg faker bipolaritet, og at jeg tar f.eks Zyprexa for moro skyld? Det er flere psykologer og leger - et helt team + andre som har vurdert meg. Jeg har aldri bedt om en eneste medisin. Det er andre psykiatere som har foreslått det. Og de har også hjulpet meg. 

I tillegg mente psykiateren at jeg ville være innlagt, selv om jeg gråt hysterisk, og ba om å få dra hjem. Psykiateren trodde at jeg hadde et oppmerksomhetsbehov, men var usikker på hvorfor. H*n sa at: "du sier at du vil hjem, og at du ikke vil være her, men kroppsspråket ditt forteller meg det motsatte". Da klikka det helt for meg, og jeg begynte å hyle og kaste ting rundt, mens jeg skrek at jeg måtte ut derfra.

Forresten. Kontaktpersonen (sykepleier) som var med i samtalen sa til meg etter dette at: "det er ikke mye jeg kan si, men hvis jeg skal si noe, er det at det var noen ting h*n (psykiateren) burde spart seg for å si der inne". Så det var ikke bare jeg som feiltolket samtalen. 

Neste dag hadde jeg en ny psykiater. Denne personen sa at jeg virket hypoman, og at jeg skulle ta Zyprexa XX mg i minst to uker, og at jeg skulle bli på psykehuset i en uke tilsammen. Denne personen trodde på det jeg sa, det som var oppgitt som innleggelsesgrunn, og viste ingen tvil til det jeg sa. 

Det hele har rystet meg, og gjort meg veldig frustrert. Det var helt forferdelig å bli behandlet på en slik måte som den første psykiateren gjorde. Jeg har aldri opplevd å bli mistenkeliggjort, og jeg forstår ikke hva som gjorde at h*n var sånn ute etter meg. Nå er jeg jo blitt redd for å si noe som helst til noen i helsevesenet, i tilfelle de ikke skal tro meg, eller kanskje le av meg bak ryggen min. Noen ting, slik som depresjoner og hallusinasjoner er såpass vanskelig, og også skambelagt (for meg), og jeg tar det tungt å ikke bli tatt seriøst. 

Jeg var glad for at den neste legen behandlet meg ordentlig og respektfullt, men samtidig forvirret. Hvordan kan to psykiatere ha så ulik oppfatning av meg? En dømmer flere år av livet mitt helt feil i løpet av få minutter, den neste mener noe helt annet. Er det slik i psykiatrien at hvilken diagnose og hjelp en får, kommer helt an på hvilken behandler en møter? Plutselig virker alt helt random, og jeg føler meg veldig usikker og redd. 

Jeg er frisk igjen nå. Helt normalt stemningsleie etter tre uker på Zyprexa og Litium. Planen er at jeg skal få en ny behandler på DPS, men jeg har mistet troen, motivasjonen og tilliten til systemet. Og jeg er såpass rystet av opplevelsen av denne fæle tvangsinnleggelsen der jeg følte diagnosen var "umoden eller barnslig med oppmerksomhetsbehov" fra én lege, og mani/hypomani med psykose fra en annen (det som står i epikrisen).

Hvis du tenker at jeg overdriver det hele, så skjønner jeg det. Det å bli feiltolket tar jeg fryktelig tungt, og det med å ikke bli trodd vekker PTSD-en i meg. Dvs. fra jeg var barn var det noen som vrengte på sannheter og fortalte meg at hvis jeg fortalte "noe" så ville ingen tro meg. Derfor blir jeg helt knust hvis jeg forteller sannheten og ikke blir trodd, hvis du skjønner. 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette, men kanskje det hjelper å "snakke om det".

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at dette var ubehagelig. Det å ikke bli trodd og mistenkeliggjort når man forteller sannheten er ubehagelig, og jeg oppfatter denne psykiateren som arrogant og nedlatende basert på det du forteller. Kan ikke forstå hvorfor psykiateren var så skeptisk til diagnosen din? Du har jo ikke satt den selv liksom, du er jo blitt vurdert og diagnostisert av andre psykiatere. 

Jeg har en lignende erfaring med en psykiater på DPS når jeg var innlagt der. Har ikke opplevd noe så gale som det du beskriver, men denne psykiateren anklaget meg f.eks. for å lyve om noe som ikke går an å lyve om (utdyper det ikke her i frykt for å bli gjenkjent). Jeg ble helt perpleks, men heldigvis sa kontakten min ifra til psykiateren om at det jeg fortalte var sant. Denne psykiateren var vikar for overlegen på avdelingen, og hadde kun møtt meg denne ene timen. Likevel mente han også at jeg stod på feile medisiner, og at jeg måtte bytte med en gang. Disse medisinene hadde jeg fått forskrevet av min faste psykiater, med god effekt og ingen bivirkninger, så hvorfor bytte? Men han insisterte likevel og forsøkte å overtale meg. Det var som å snakke til en vegg. Jeg syns det er arrogant og lite hensiktsmessig å overkjøre beslutninger tatt av psykiatere som faktisk kjenner pasienten, både mot pasienten selv men også mot den faste behandleren. Syns også det er rart å være utdannet innen psykiatri, og behandle pasienter slik som du beskriver basert på førsteinntrykk, man skulle tro at det var grunnleggende kunnskap at det å bli behandlet slik kan føles nedverdigende uavhengig om man sliter psykisk eller ikke, men spesielt om man sliter psykisk. 

Jeg blir sjeldent sint, men etter samtalen med denne psykiateren skyndet jeg meg inn på rommet fordi jeg var så sint. Ville ikke at noen skulle se hvor sint jeg var, men det vekket rett og slett veldig sterke følelser i meg når jeg ble beskyldt for å lyve. Jeg lyver aldri i terapi, aldri, fordi jeg vet at det å fortelle sannheten er helt nødvendig dersom terapien skal ha optimal effekt. Det roet seg ganske raskt heldigvis, men jeg tror ikke det er uvanlig at slike opplevelser skaper sterke følelser. Mitt råd til deg er å ikke la denne (dårlige) psykiateren ødelegge tilliten til psykiatere generelt, for de fleste er veldig dyktig i jobben sin. Det finnes råtne epler over alt, til og med blant psykiatere. Jeg syns det er veldig bra at den neste legen behandlet deg respektfullt, og at sykepleieren kommenterte at psykiateren hadde vært unødvendig krass mot deg. Det indikerer sannsynligvis at du ikke overdriver, men at du har hatt en dårlig opplevelse med denne psykiateren. Hvis du har en fast behandler ville jeg tatt dette opp i terapien for å få bearbeidet det slik at du blir litt beroliget. 

Anonymkode: 10175...7c0

[Gjest elina777]

Hypomani kan roe seg midlertidig etter 7 timer søvn. Jeg ble innlagt frivillig i 2012 for hypomani på grensen til manisk psykose. Jeg faktisk bare lå og sov og skrev meg ut dagen etter. Flere mnd senere var jeg fanget i en manisk psykose og ble beltelagt flere ganger og mistet en mnd av hukommelsen. Alt var vrangforestillinger og illusjoner. Hadde jeg blitt lenger og behandlet hadde det vært unngått. 

[girlinyellow]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt at dette var ubehagelig. Det å ikke bli trodd og mistenkeliggjort når man forteller sannheten er ubehagelig, og jeg oppfatter denne psykiateren som arrogant og nedlatende basert på det du forteller. Kan ikke forstå hvorfor psykiateren var så skeptisk til diagnosen din? Du har jo ikke satt den selv liksom, du er jo blitt vurdert og diagnostisert av andre psykiatere. 

Jeg har en lignende erfaring med en psykiater på DPS når jeg var innlagt der. Har ikke opplevd noe så gale som det du beskriver, men denne psykiateren anklaget meg f.eks. for å lyve om noe som ikke går an å lyve om (utdyper det ikke her i frykt for å bli gjenkjent). Jeg ble helt perpleks, men heldigvis sa kontakten min ifra til psykiateren om at det jeg fortalte var sant. Denne psykiateren var vikar for overlegen på avdelingen, og hadde kun møtt meg denne ene timen. Likevel mente han også at jeg stod på feile medisiner, og at jeg måtte bytte med en gang. Disse medisinene hadde jeg fått forskrevet av min faste psykiater, med god effekt og ingen bivirkninger, så hvorfor bytte? Men han insisterte likevel og forsøkte å overtale meg. Det var som å snakke til en vegg. Jeg syns det er arrogant og lite hensiktsmessig å overkjøre beslutninger tatt av psykiatere som faktisk kjenner pasienten, både mot pasienten selv men også mot den faste behandleren. Syns også det er rart å være utdannet innen psykiatri, og behandle pasienter slik som du beskriver basert på førsteinntrykk, man skulle tro at det var grunnleggende kunnskap at det å bli behandlet slik kan føles nedverdigende uavhengig om man sliter psykisk eller ikke, men spesielt om man sliter psykisk. 

Jeg blir sjeldent sint, men etter samtalen med denne psykiateren skyndet jeg meg inn på rommet fordi jeg var så sint. Ville ikke at noen skulle se hvor sint jeg var, men det vekket rett og slett veldig sterke følelser i meg når jeg ble beskyldt for å lyve. Jeg lyver aldri i terapi, aldri, fordi jeg vet at det å fortelle sannheten er helt nødvendig dersom terapien skal ha optimal effekt. Det roet seg ganske raskt heldigvis, men jeg tror ikke det er uvanlig at slike opplevelser skaper sterke følelser. Mitt råd til deg er å ikke la denne (dårlige) psykiateren ødelegge tilliten til psykiatere generelt, for de fleste er veldig dyktig i jobben sin. Det finnes råtne epler over alt, til og med blant psykiatere. Jeg syns det er veldig bra at den neste legen behandlet deg respektfullt, og at sykepleieren kommenterte at psykiateren hadde vært unødvendig krass mot deg. Det indikerer sannsynligvis at du ikke overdriver, men at du har hatt en dårlig opplevelse med denne psykiateren. Hvis du har en fast behandler ville jeg tatt dette opp i terapien for å få bearbeidet det slik at du blir litt beroliget. 

Anonymkode: 10175...7c0

Tusen takk for at du tok det tid til å svare meg. Jeg satt pris på å lese svaret ditt 😊 

[girlinyellow]

4 timer siden, elina777 skrev:

Hypomani kan roe seg midlertidig etter 7 timer søvn. Jeg ble innlagt frivillig i 2012 for hypomani på grensen til manisk psykose. Jeg faktisk bare lå og sov og skrev meg ut dagen etter. Flere mnd senere var jeg fanget i en manisk psykose og ble beltelagt flere ganger og mistet en mnd av hukommelsen. Alt var vrangforestillinger og illusjoner. Hadde jeg blitt lenger og behandlet hadde det vært unngått. 

Det er mulig at det er for lite kunnskap om bp lidelse blant en del helsepersonell. Jeg har også opplevd noen normale timer i en hypoman periode😊 Takk for at du delte.

[cathlin]

19 timer siden, girlinyellow skrev:

Diagnoser satt av psykologen jeg hadde gjennom tre og et halvt år:

Bipolar 1 og kompleks PTSD.

-

Jeg hadde et ubehagelig møte med en psykiater ved et psykehus.

Etter ukesvis med hypomani og tidvis mani, ble jeg innlagt (på pårørendes initiativ. Jeg ville ikke). Jeg tok i blant Zyprexa og Sobril med god effekt, men noen ganger var jeg dum og droppa det. Dagen jeg ble innlagt hadde jeg vært våken i godt over tre døgn (jeg vet. DUM), og jeg hallusinerte og oppførte meg rart, synes de som kjenner meg. 

Jeg fikk beroligende og antipsykotisk medisin på psykehuset, og jeg sov sju timer påfølgende natt. Dagen etter var jeg trøtt og sliten, og jeg hadde ikke hallusinasjoner. Psykiateren jeg møtte denne gangen behandlet meg dårlig, synes jeg. Personen spurte hva som hadde skjedd før jeg kom til psykehuset, og jeg svarte åpent og ærlig. Psykiateren sa: "mmm. Jeg tror ikke det". Personen ba meg beskrive bipolariteten. Jeg fortalte kort om depresjonene og de oppstemte periodene mine. Psykiateren sier: "alt du sier høres ut som bipolaritet, men jeg får det ikke til å stemme at det gjelder deg". H*n spurte om hallusinasjonene jeg har hatt. "Det er ikke hallusinasjoner, bare fantasier", svarte psykiateren. "Du virker ikke manisk", sa h*n. "Nei, jeg føler meg ikke sånn heller. Bare trøtt og sliten av AP og beroligende", sa jeg. Psykiateren ba meg fortelle om medisiner jeg tok/hadde tatt før. "Hvorfor i all verden har DU tatt disse medisinene"?, sa h*n. 

Nå begynte jeg å bli forbanna. "Hva faen? Tror du at jeg faker bipolaritet, og at jeg tar f.eks Zyprexa for moro skyld? Det er flere psykologer og leger - et helt team + andre som har vurdert meg. Jeg har aldri bedt om en eneste medisin. Det er andre psykiatere som har foreslått det. Og de har også hjulpet meg. 

I tillegg mente psykiateren at jeg ville være innlagt, selv om jeg gråt hysterisk, og ba om å få dra hjem. Psykiateren trodde at jeg hadde et oppmerksomhetsbehov, men var usikker på hvorfor. H*n sa at: "du sier at du vil hjem, og at du ikke vil være her, men kroppsspråket ditt forteller meg det motsatte". Da klikka det helt for meg, og jeg begynte å hyle og kaste ting rundt, mens jeg skrek at jeg måtte ut derfra.

Forresten. Kontaktpersonen (sykepleier) som var med i samtalen sa til meg etter dette at: "det er ikke mye jeg kan si, men hvis jeg skal si noe, er det at det var noen ting h*n (psykiateren) burde spart seg for å si der inne". Så det var ikke bare jeg som feiltolket samtalen. 

Neste dag hadde jeg en ny psykiater. Denne personen sa at jeg virket hypoman, og at jeg skulle ta Zyprexa XX mg i minst to uker, og at jeg skulle bli på psykehuset i en uke tilsammen. Denne personen trodde på det jeg sa, det som var oppgitt som innleggelsesgrunn, og viste ingen tvil til det jeg sa. 

Det hele har rystet meg, og gjort meg veldig frustrert. Det var helt forferdelig å bli behandlet på en slik måte som den første psykiateren gjorde. Jeg har aldri opplevd å bli mistenkeliggjort, og jeg forstår ikke hva som gjorde at h*n var sånn ute etter meg. Nå er jeg jo blitt redd for å si noe som helst til noen i helsevesenet, i tilfelle de ikke skal tro meg, eller kanskje le av meg bak ryggen min. Noen ting, slik som depresjoner og hallusinasjoner er såpass vanskelig, og også skambelagt (for meg), og jeg tar det tungt å ikke bli tatt seriøst. 

Jeg var glad for at den neste legen behandlet meg ordentlig og respektfullt, men samtidig forvirret. Hvordan kan to psykiatere ha så ulik oppfatning av meg? En dømmer flere år av livet mitt helt feil i løpet av få minutter, den neste mener noe helt annet. Er det slik i psykiatrien at hvilken diagnose og hjelp en får, kommer helt an på hvilken behandler en møter? Plutselig virker alt helt random, og jeg føler meg veldig usikker og redd. 

Jeg er frisk igjen nå. Helt normalt stemningsleie etter tre uker på Zyprexa og Litium. Planen er at jeg skal få en ny behandler på DPS, men jeg har mistet troen, motivasjonen og tilliten til systemet. Og jeg er såpass rystet av opplevelsen av denne fæle tvangsinnleggelsen der jeg følte diagnosen var "umoden eller barnslig med oppmerksomhetsbehov" fra én lege, og mani/hypomani med psykose fra en annen (det som står i epikrisen).

Hvis du tenker at jeg overdriver det hele, så skjønner jeg det. Det å bli feiltolket tar jeg fryktelig tungt, og det med å ikke bli trodd vekker PTSD-en i meg. Dvs. fra jeg var barn var det noen som vrengte på sannheter og fortalte meg at hvis jeg fortalte "noe" så ville ingen tro meg. Derfor blir jeg helt knust hvis jeg forteller sannheten og ikke blir trodd, hvis du skjønner. 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette, men kanskje det hjelper å "snakke om det".

Jeg syns godt du kan skrive en klage på han.