Føler meg alene med utfordringene mine, og jeg sliter egentlig veldig.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om noen leste det, men det var jeg som skrev om at en behandler ved et psykehus ikke trodde meg/misforsto meg, osv.

Jeg var i hypoman/manisk fase lenge. Ble innlagt da det egentlig ikke var så ille, ble medisinert, og så mistenkt av en psykiater om å lyve om symptomene mine for å få lov til å være på sykehus. Det var helt feil.

Jeg gråt flere ganger daglig i tre uker etterpå fordi jeg var så såret, og i tillegg redd for at ingen egentlig trodde på meg, og at ingen ville tro meg noen gang igjen. Eller om jeg hadde blitt lurt til å tro at jeg var bipolar for at noen skulle tjene penger på det. Osv.

Uansett. Jeg fikk noen gode dager på medisinene jeg tar, men nå har jeg fått problemer igjen. I rundt to uker har jeg følt meg deprimert, ligger bare i senga, er veldig ulykkelig, gråter mye, kjenner at jeg er ferdig med dette livet her. Det er bare forferdelig. Jeg ønsker å dø, og jeg tror at de rundt meg hadde klart å takle det, kommer over det, med unntak av et yngre søsken jeg har som er veldig sårbar, og jeg er veldig redd for å ødelegge livet til søskenet mitt. Det er det som gjør at jeg fortsetter å holde ut. Men det er så fryktelig vondt hele tiden. Nå tar jeg Zyprexa og Sobril om hverandre for å være minst mulig våken. Det er deilig så lenge det funker. I tillegg føler jeg meg paranoid og har angst for at to personer skal skade noen jeg er glad i. Det ene er en slektning som ikke er helt god. Det andre er ei fra finn.no som jeg synes oppførte seg rart mot meg, og jeg er redd for at de skal komme hjem til oss og kanskje drepe samboeren min. Eller dra til noen slektninger av meg og skade noen. Dette gir meg mye angst.

Jeg har ingen behandler akkurat nå. Og jeg er for redd til å søke hjelp. Jeg er redd for at hvis jeg blir møtt med samme mistilliten som hun på sykehuset ga meg, at jeg vil ta liver mitt i affekt, fordi jeg tåler ingenting akkurat nå. Jeg forventer nesten å ikke bli trodd, og jeg orker ikke å frivillig sette meg i en sånn situasjon noen gang igjen. 

Jeg er så fortvilet og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. Skulle ønske at livet var litt enklere.

Anonymkode: 3fe49...a42

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at du ikke har behandler akkurat nå? Kan det være et alternativ å kontakte fastlege?

Anonymkode: 3e4bd...d40

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er grunnen til at du ikke har behandler akkurat nå? Kan det være et alternativ å kontakte fastlege?

Anonymkode: 3e4bd...d40

Jeg skal enten få ny psykolog da den forrige sluttet, eller så skal jeg overføres til FACT-team. Det har gått noen uker og jeg har ikke hørt noe enda, så jeg vet ikke hvordan det blir. Jeg er redd for å kontakte legen også, fordi jeg vet ikke helt hva jeg vil, hvis du skjønner. Vet liksom ikke hva jeg skal be om. Jeg er kjemperedd for å bli innlagt, og det er ikke nødvendig heller. Er usikker på hva noen kan bidra med, liksom. Tenker at det er mest meg det står på, men jeg er usikker der også, da. På hva jeg bør gjøre for å hjelpe meg selv.

Anonymkode: 3fe49...a42

[AnonymBruker]

Takk for svar, forresten.

Anonymkode: 3fe49...a42

[Fionys]

Ta kontakt med fastlege og ta med deg samboer som støtte. 

[XbellaX]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om noen leste det, men det var jeg som skrev om at en behandler ved et psykehus ikke trodde meg/misforsto meg, osv.

Jeg var i hypoman/manisk fase lenge. Ble innlagt da det egentlig ikke var så ille, ble medisinert, og så mistenkt av en psykiater om å lyve om symptomene mine for å få lov til å være på sykehus. Det var helt feil.

Jeg gråt flere ganger daglig i tre uker etterpå fordi jeg var så såret, og i tillegg redd for at ingen egentlig trodde på meg, og at ingen ville tro meg noen gang igjen. Eller om jeg hadde blitt lurt til å tro at jeg var bipolar for at noen skulle tjene penger på det. Osv.

Uansett. Jeg fikk noen gode dager på medisinene jeg tar, men nå har jeg fått problemer igjen. I rundt to uker har jeg følt meg deprimert, ligger bare i senga, er veldig ulykkelig, gråter mye, kjenner at jeg er ferdig med dette livet her. Det er bare forferdelig. Jeg ønsker å dø, og jeg tror at de rundt meg hadde klart å takle det, kommer over det, med unntak av et yngre søsken jeg har som er veldig sårbar, og jeg er veldig redd for å ødelegge livet til søskenet mitt. Det er det som gjør at jeg fortsetter å holde ut. Men det er så fryktelig vondt hele tiden. Nå tar jeg Zyprexa og Sobril om hverandre for å være minst mulig våken. Det er deilig så lenge det funker. I tillegg føler jeg meg paranoid og har angst for at to personer skal skade noen jeg er glad i. Det ene er en slektning som ikke er helt god. Det andre er ei fra finn.no som jeg synes oppførte seg rart mot meg, og jeg er redd for at de skal komme hjem til oss og kanskje drepe samboeren min. Eller dra til noen slektninger av meg og skade noen. Dette gir meg mye angst.

Jeg har ingen behandler akkurat nå. Og jeg er for redd til å søke hjelp. Jeg er redd for at hvis jeg blir møtt med samme mistilliten som hun på sykehuset ga meg, at jeg vil ta liver mitt i affekt, fordi jeg tåler ingenting akkurat nå. Jeg forventer nesten å ikke bli trodd, og jeg orker ikke å frivillig sette meg i en sånn situasjon noen gang igjen. 

Jeg er så fortvilet og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. Skulle ønske at livet var litt enklere.

Anonymkode: 3fe49...a42

Jeg synes det høres ut som om du har det ganske trist. Ring legen din i morgen og forhør deg om hva som skjer videre slik at du vet med sikkerhet. Alternativet er å sitte å ha det slik som dette.