Janteloven

[AnonymBruker]

Jeg trodde faktisk at jeg var noe. At jeg var verdt å redde. At jeg hadde en betydning for andre og noe å bidra med. Det er med skam jeg må si at jeg tenkte slik første gang jeg ba om hjelp for mine psykiske plager, første gang jeg fikk time på DPSen. 
Forventet å bli møtt med respekt og interesse. At mine meninger om min egen psyke og behov ble hørt. Jeg skammer meg i dag over å ha tenkt slik. Så dum og naiv jeg var. Som pasient i psykiatrien forstod jeg etter hvert virkelig hva janteloven er. Hver fiber i min kropp vet etter mange år i møte med ulike terapeuter og instanser at jeg ikker er noe. Det er som om noe har skrevet på hjerter mitt med sprittusj :»Du er ikke viktig». Umulig å få bort. I begynnelsen trodde jeg at dette forumet skulle være en motvekt til janteloven , et sted der man med lik erfaring kunne forstå hverandre. Men kanskje flere her har janteloven skrevet på sitt hjerte og det preger rådene , meningene og tankene våre?

Anonymkode: 67970...16b

[AnonymBruker]

Hva mener du? at folk svarer hverandre frekt og ufint på forumet? Noen eksempler?

Anonymkode: db6b5...30a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du? at folk svarer hverandre frekt og ufint på forumet? Noen eksempler?

Anonymkode: db6b5...30a

Overrasket over at dette var det du fikk ut av innlegget. 

Anonymkode: 67970...16b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Overrasket over at dette var det du fikk ut av innlegget. 

Anonymkode: 67970...16b

Ja det var det da, å møte andre med 'respekt og interesse' som du forventer at andre skal møte deg med...

Denne kommentaren din viser ikke akkurat det... Egentlig en frekk og arrogant kommentar. 

Anonymkode: db6b5...30a

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 I begynnelsen trodde jeg at dette forumet skulle være en motvekt til janteloven , et sted der man med lik erfaring kunne forstå hverandre. Men kanskje flere her har janteloven skrevet på sitt hjerte og det preger rådene, meningene og tankene våre. 

Hvordan skulle dette egentlig forståes, mener du? Du får utdype sånn at folk forstår hva du mener. 

Anonymkode: db6b5...30a

[AnonymBruker]

Da jeg leste svarer ditt ble jeg overrasket fordi jeg ikke hadde tenkt slik du spør om. Jeg var egentlig ikke ute etter å ta folk på forumet som svarer frekt. Snakket jo egentlig mest om erfaring som pasient i psykiatrien. Og opplever at det er en del sårende folk med mindreverdsfølelse også på forumet. Noe som naturligvis preger dialogene her. At folk lett føler seg angrepet og går i forsvar feks. Visste ikke helt hva jeg skulle svare deg og ble litt urolig fordi jeg følte at det kunne bli en ubehagelig diskusjon . Derfor svarte jeg kort for å unngå akkurat det. Jeg hadde tenkt å svare men trengte litt tid på å tenke. Men i mellomtiden var du snar med å dømme svaret mitt  som arrogant og frekt før jeg fikk gitt noen respons. 
 

Anonymkode: 67970...16b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og opplever at det er en del sårende folk med mindreverdsfølelse også på forumet. At folk lett føler seg angrepet og går i forsvar feks.

Akkurat dette burde jo ikke komme som noen overraskelse på deg.

Anonymkode: db6b5...30a

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette burde jo ikke komme som noen overraskelse på deg.

Anonymkode: db6b5...30a

Nei. Jeg er nok enda litt godtroende. Sorry. 

Anonymkode: 67970...16b

[AnonymBruker]

Jeg fikk beskjed av de da jeg var der på min første time at du kan da ikke ha så mye angst, være deprimert eller ha det så ille når du har klart å jobbe og har samboer, venner. Ble j*vli provosert da kan du si men kan jo hende de har rett. Jeg er vel neppe den sykeste der inne. 

Anonymkode: ba997...139

[Eva Sofie]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk beskjed av de da jeg var der på min første time at du kan da ikke ha så mye angst, være deprimert eller ha det så ille når du har klart å jobbe og har samboer, venner. Ble j*vli provosert da kan du si men kan jo hende de har rett. Jeg er vel neppe den sykeste der inne. 

Anonymkode: ba997...139

Er det noe poeng å være den sykeste? Burde du ikke være glad for at du fungerer så godt som du faktisk gjør? Du har ditt å streve med, andre har sitt, men situasjoner kan ikke sammenlignes fordi bildene er så forskjellige og så sammensatte ut ifra tidligere erfaringer/bakgrunn, nåværende livssituasjon og ikke minst diagnose.

Selv er jeg fullt klar over at jeg er godt fungerende på tross av alvorlige diagnoser. Jeg har det terapeuten beskriver som en "svært traumatisk og belastende oppvekst", men dette gjør meg hverken mer eller mindre verdig behandlingen jeg får. Jeg stoler på at terapeuten gjør en vurdering på om jeg er i behov av behandling eller ikke. Den dagen han anser meg for frisk til behandling og klar til å stå på egne ben, avsluttes behandlingen.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Er det noe poeng å være den sykeste? Burde du ikke være glad for at du fungerer så godt som du faktisk gjør? Du har ditt å streve med, andre har sitt, men situasjoner kan ikke sammenlignes fordi bildene er så forskjellige og så sammensatte ut ifra tidligere erfaringer/bakgrunn, nåværende livssituasjon og ikke minst diagnose.

Selv er jeg fullt klar over at jeg er godt fungerende på tross av alvorlige diagnoser. Jeg har det terapeuten beskriver som en "svært traumatisk og belastende oppvekst", men dette gjør meg hverken mer eller mindre verdig behandlingen jeg får. Jeg stoler på at terapeuten gjør en vurdering på om jeg er i behov av behandling eller ikke. Den dagen han anser meg for frisk til behandling og klar til å stå på egne ben, avsluttes behandlingen.

Da har du tydeligvis vært heldig med behandlingen og behandler. Ikke alle har opplevd dette og det er greit at de får fortelle sin historie om hvordan de ble møtt. Det handler ikke om å ville være psykere?? Min psykiske lidelse førte til uføretrygd og jeg har fått terapi. Men min opplevelse av å føle meg ubetydelig er summen av mange erfaringer og kommentarer over flere år som psyk. Gradvis formes man inn i en ny identitet. Dette er min erfaring men veldig fint at du ikke har opplevd det slik. 

Anonymkode: 67970...16b

[Eva Sofie]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har du tydeligvis vært heldig med behandlingen og behandler. Ikke alle har opplevd dette og det er greit at de får fortelle sin historie om hvordan de ble møtt. Det handler ikke om å ville være psykere?? Min psykiske lidelse førte til uføretrygd og jeg har fått terapi. Men min opplevelse av å føle meg ubetydelig er summen av mange erfaringer og kommentarer over flere år som psyk. Gradvis formes man inn i en ny identitet. Dette er min erfaring men veldig fint at du ikke har opplevd det slik. 

Anonymkode: 67970...16b

Ja, og jeg kunne ha opplevd det slik du beskriver det. For 15 år siden ville hjelperne rundt meg ha meg inn i døgnbemannet psykiatribolig pga. omfattende selvdestruktivitet og generelt dårlig fungering. Jeg nektet og flyttet fra byen og bygget opp et nytt liv med et nytt hjelpeapparat i en annen by. Jeg havnet aldri i psykiatribolig. Jeg har mange ganger tenkt på hvor i livet jeg hadde vært i dag dersom jeg hadde takket ja til døgnbemannet psykiatribolig. Trolig hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg fikk en samboer og han ga meg et velrettet spark bak en dag: Enten slutter du med selvskading eller jeg flytter til en annen kant av landet uten deg. Da var valget enkelt, men samtidig ekstremt tøft å gjennomføre i praksis.

Jeg tror mange psykisk syke har godt av å bygge seg opp et liv med interesser og aktiviteter som ikke innebærer psykiatri og sykdom. Det er i hvert fall dette som har fungert best for meg og det har gjort sitt til at jeg trives utrolig godt med livet mitt. I dag rekker jeg ikke å få døgnets timer til å rekke til og det er i grunnen et luksusproblem. Terapien vier jeg mye tid fordi det er en viktig investering i min egen fremtid og mitt eget liv og jeg tror jeg har blitt en god menneskekjenner på enkelte områder fordi jeg har gjort meg mine erfaringer i livet, men ellers vier jeg mesteparten av døgnets timer til andre morsomme aktiviteter jeg trives med.

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er vel neppe den sykeste der inne. 

Det er da ingen som har tenkt, sagt eller skrevet at kun de sykeste skal få behandling. Alle som har et behandlingsbehov skal få det dersom det er rimelig sannsynlig at de vil få det bedre av behandlingen.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Ja, og jeg kunne ha opplevd det slik du beskriver det. For 15 år siden ville hjelperne rundt meg ha meg inn i døgnbemannet psykiatribolig pga. omfattende selvdestruktivitet og generelt dårlig fungering. Jeg nektet og flyttet fra byen og bygget opp et nytt liv med et nytt hjelpeapparat i en annen by. Jeg havnet aldri i psykiatribolig. Jeg har mange ganger tenkt på hvor i livet jeg hadde vært i dag dersom jeg hadde takket ja til døgnbemannet psykiatribolig. Trolig hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg fikk en samboer og han ga meg et velrettet spark bak en dag: Enten slutter du med selvskading eller jeg flytter til en annen kant av landet uten deg. Da var valget enkelt, men samtidig ekstremt tøft å gjennomføre i praksis.

Jeg tror mange psykisk syke har godt av å bygge seg opp et liv med interesser og aktiviteter som ikke innebærer psykiatri og sykdom. Det er i hvert fall dette som har fungert best for meg og det har gjort sitt til at jeg trives utrolig godt med livet mitt. I dag rekker jeg ikke å få døgnets timer til å rekke til og det er i grunnen et luksusproblem. Terapien vier jeg mye tid fordi det er en viktig investering i min egen fremtid og mitt eget liv og jeg tror jeg har blitt en god menneskekjenner på enkelte områder fordi jeg har gjort meg mine erfaringer i livet, men ellers vier jeg mesteparten av døgnets timer til andre morsomme aktiviteter jeg trives med.

Fint å høre din historie. Ønsker det det beste videre 😊. Jeg har mann og barn. Høy utdannelse. Var ressurssterk og hadde stort sosialt nettverk. Da jeg ble veldig psykisk dårlig var jeg så vant til å bli behandlet som en frisk person at det var uvant å være i pasientrollen. Jeg ser nå at folk ikke ikke er enig i mitt innlegg og vil diskutere hva jeg har gjort feil siden jeg føler det jeg føler. Men jeg beskriver bare hvordan min selvfølelse gradvis ble brutt ned. Personlig mener jeg det har mye med hvordan jeg ble møtt i systemet selv om andre sikkert ikke er enig. 

Anonymkode: 67970...16b

[kupton]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personlig mener jeg det har mye med hvordan jeg ble møtt i systemet

Enig. Alle pasienter skal møtes med respekt. Det betyr ikke at en skal ha respekt for alt de har gjort. Det betyr heller ikke at en alltid skal være enige med dem.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, kupton skrev:

Enig. Alle pasienter skal møtes med respekt. Det betyr ikke at en skal ha respekt for alt de har gjort. Det betyr heller ikke at en alltid skal være enige med dem.

Takk for at du ser viktigheten av respekt. Jeg oppførte meg fint hele veien, var en samarbeidsvillig pasient. Jeg føler på en sorg over å ha mistet meg selv underveis. Som sagt er min manglende verdi som skrevet med sprittusj på hjertet mitt og jeg får det ikke bort. Etter hvert gav jeg psykologen og psykiateren rett i alt de sa. Selv når det ikke passet helt med mitt bilde av meg selv og mitt liv. Det er forvirrende det og gjorde meg veldig usikker. Jeg vet bare med sikkerhet at jeg ikke alltid ble møtt med respekt. 

Anonymkode: 67970...16b