Går glipp av hele livet pga Asperger

[AnonymBruker]

2 timer siden, Glitter skrev:

Selv om 90% av mennesker med AS (kan ikke garantere for det tallet, for jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men tror det var en seriøs kilde oppgitt på et forum) i Norge er uføre så er det jo da 10% som ikke er det. Hvis man er heldig å finne det som passer en perfekt så en slipper å bruke livet sitt på å presse seg selv, nå opp til de krav som er ment å passe for nevrotypiske og være en annen enn man er, så tror jeg man vil fungere mye bedre. Dessverre ser det ut til at dette er noe mindretallet finner. Og de som finner det er nok i stor grad de uten tilleggsdiagnoser. 

Ja vi med Asperger er tilpasset lave babykrav...

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Jeg har noen ganger lyst å bli gravid og kaste min nyfødt baby i gulvet slik at jeg kan late som at jeg er babyen som kastes. Jeg er mammas bortkastede fødsel

Anonymkode: a0268...697

[Trine]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 28. Får høre at jeg er så ung, men erfaribgsmessig har jeg tatt meg vel god tid allerede synes jeg. Jeg bekymrer meg jo bare mer. Man trenger ikke Asperger for å føle det sånn. snakker med andre som er veldig oppegående og tar prestigestuider og de også føler tiden løper nådeløst. 
 

Skulle så gjerne skrevet hva jeg driver med, men er så redd jeg skal kjennes igjen og da kan livet være forandret, enda mer negativt. Og at jeg faktisk ødelegger karrieremuligheter. 
Det er litt sånn at samme hva jeg gjør, så er det liksom galt. Gjør jeg ikke noe galt så er jeg glemt. Det er litt vondt å se tidligere klassevenner, folk jeg har gått på folkehøyskole med og folk jeg har bodd i bokollektiv med skrive «savner deg» på some. Jeg får aldri en slik setning. Og jeg har møtt andre som sliter, jeg er åpen om diagnosen og de om sine. Men forskjellen fra disse og meg er at de har kjæreste, eier leilighet og har venner der de er. Jeg har det motsatt....jeg har familien min, ingen venner. ikke her jeg er nå. Det er nå en del menn som har interesse for meg. Men jeg føler meg ikke trygg med dem alene og jeg er ikke interessert da jeg liker noen andre. Men jeg skal innrømme at det er en mulighet for at jeg har laget meg en tanke om denne mannen, men må være lov å like noen. Det bekymringsverdige er at jeg har tenkt på han siden 2016. Ikke i like stor grad. Men det er noe som aldri ble. Og det var jeg som ødela det. Nettopp fordi jeg er redd det skal skje der det som skjer alle andre steder. At jeg er interessant først, men så ser han at det er noe «off» med meg og trekker seg og jeg blir sittende igjen som den lidende. 
Oppi dette ser jeg at også mine andre kronisk single bekjente får seg sine første kjærester. Min er liksom «uaktuell». Og det er ikke fordi det trenger å være så umulig. Det er fordi jeg er en jente som aldri får store forandringer i livet. 
Nå driver jeg å forbereder et liv, som jeg ikke er motivert for. 
Mens de andre lever enkelt videre. 

Anonymkode: a0268...697

Du er ikke så ung som det jeg trodde. Det var jo egentlig litt dritt, men det snakker vi ikke om. Det er fortsatt mulig at du vil kunne se ting litt annerledes enn du gjør nå.

Det er bare sånn det må være når man velger en lang utdanning. Men det er jo mange som har vært i den situasjonen, så det går nok sikkert bra.

En ting jeg har lært er at nesten uansett hva man gjør, vil noen synes det er feil. Det som betyr noe er hva du selv mener. Du er nok ikke glemt selv om du ikke gjør noe galt.

Aldri fått sånne setninger jeg heller og holdt på å falle av stolen da ei skrev i høst "savner å gå tur med dere" (meg og hundene). Da var jeg 38 år. Visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det for jeg hadde egentlig ikke tenkt noe over at vi ikke hadde gått tur sammen på ganske lenge. Det var jo naturlige årsaker til det.

Ikke sikkert det stemmer, men mitt inntrykk er at du ikke lar folk bli kjent med deg. Du legger skylden for alt som skjer, på deg selv. Du er ekstremt redd for å feile. Du legger opp til å mislykkes ved å på forhånd ha bestemt at det blir feil. Du tør ikke satse. Hvorfor tror du store forandringer aldri skjer deg? Du rømmer jo fra alt som kan forandre livet ditt i frykt for at det skal forandre livet i negativ retning.

Jeg liker ikke så godt at du forbereder et liv du ikke er motivert for. Motivasjon er ofte en viktig faktor for å få til noe, spesielt når man har asperger. Jeg tror du bør finne ut hva du faktisk vil. Og deretter få en nøytral person (en eller annen veileder) til å hjelpe deg å vurdere om det er realistisk eller ikke. Jeg tror ikke du er i stand til å vurdere det selv. Også tror jeg kanskje du burde få hjelp både til å takle diagnosen og til å takle andre ting som går litt imot. Og hjelp til å få litt mer tro på deg selv. Ikke at jeg tåler ting som går imot jeg heller altså, men jeg har fått såpass mye hjelp at ikke hele verden raser sammen når ting ikke blir som jeg vil.

[AnonymBruker]

11 timer siden, Trine skrev:

Du er ikke så ung som det jeg trodde. Det var jo egentlig litt dritt, men det snakker vi ikke om. Det er fortsatt mulig at du vil kunne se ting litt annerledes enn du gjør nå.

Det er bare sånn det må være når man velger en lang utdanning. Men det er jo mange som har vært i den situasjonen, så det går nok sikkert bra.

En ting jeg har lært er at nesten uansett hva man gjør, vil noen synes det er feil. Det som betyr noe er hva du selv mener. Du er nok ikke glemt selv om du ikke gjør noe galt.

Aldri fått sånne setninger jeg heller og holdt på å falle av stolen da ei skrev i høst "savner å gå tur med dere" (meg og hundene). Da var jeg 38 år. Visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det for jeg hadde egentlig ikke tenkt noe over at vi ikke hadde gått tur sammen på ganske lenge. Det var jo naturlige årsaker til det.

Ikke sikkert det stemmer, men mitt inntrykk er at du ikke lar folk bli kjent med deg. Du legger skylden for alt som skjer, på deg selv. Du er ekstremt redd for å feile. Du legger opp til å mislykkes ved å på forhånd ha bestemt at det blir feil. Du tør ikke satse. Hvorfor tror du store forandringer aldri skjer deg? Du rømmer jo fra alt som kan forandre livet ditt i frykt for at det skal forandre livet i negativ retning.

Jeg liker ikke så godt at du forbereder et liv du ikke er motivert for. Motivasjon er ofte en viktig faktor for å få til noe, spesielt når man har asperger. Jeg tror du bør finne ut hva du faktisk vil. Og deretter få en nøytral person (en eller annen veileder) til å hjelpe deg å vurdere om det er realistisk eller ikke. Jeg tror ikke du er i stand til å vurdere det selv. Også tror jeg kanskje du burde få hjelp både til å takle diagnosen og til å takle andre ting som går litt imot. Og hjelp til å få litt mer tro på deg selv. Ikke at jeg tåler ting som går imot jeg heller altså, men jeg har fått såpass mye hjelp at ikke hele verden raser sammen når ting ikke blir som jeg vil.

Hvorfor nevner du dette med utdannelse? Jeg har ikke tenkt å ta noen utdannelse enda, for jeg har for mange baller i luften! 
 

Jeg tør ikke la folk bli kjent nei, for jeg er redd jeg blir dumpet av Aspergergreiene. Eller pga det da. 
 

Dette med å forberede et liv jeg ikke er motivert for er noe jeg gjør nå. For jeg må tjene penger. Jeg er såpass realistisk. 
 

Jeg bare tar til takke med det fordi livet jeg endelig fant Raste sammen like fort som mulighetene kom. Og nå må jeg jo ta det her, fordi jeg må tjene penger. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor nevner du dette med utdannelse? Jeg har ikke tenkt å ta noen utdannelse enda, for jeg har for mange baller i luften! 
 

 

Tror du du får drømmejobben med høy lønn uten utdannelse?

Anonymkode: 18699...9bf

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du du får drømmejobben med høy lønn uten utdannelse?

Anonymkode: 18699...9bf

Hvem sa at MIN drømmejobb krever så voldsomt til utdannelse?? Så fort utdannelse nevnes begynner rådgiverne i ett sett jo...

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem sa at MIN drømmejobb krever så voldsomt til utdannelse?? Så fort utdannelse nevnes begynner rådgiverne i ett sett jo...

Anonymkode: a0268...697

Vi veit jo ikke hva din drømmejobb er da.

Anonymkode: 18699...9bf

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi veit jo ikke hva din drømmejobb er da.

Anonymkode: 18699...9bf

Nei. Så ikke kom med noe utdannelseprat, som om jeg er så dum at jeg tror jeg får drømmejobben uten utd. Ikke for å være frekk, det var bare litt merkelig..

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Nå venter jeg på sykehustime. Spesialist skal være med. Håper medisin kan hjelpe. Få slutt på tankekjør? Har hørt det kan det. ADHD medisinen.....

ellers har jeg det vondt. Klarer ikke nyte øyeblikkene. Jeg ble sendt tilbake til mitt forrige liv. Jeg trodde livet mitt satte i gang i 2016. Men det var bare veien tilbake til «tryggheten» jeg ønsket når jeg var 15-19. 
Jeg er her, fanget i den fysiske kroppen min. Livet mitt er i utlandet. Det er då rart. Jeg ble så dårlig behandlet her i området. Så vokste vi opp. Jeg var så glad for at mobberne ble igjen i dette kjedelige triste distriktet. Jeg dro og opplevde verden. Men....ingen kunne noen gang ha høye forventinger til meg. Ting gikk skeis. 
Jeg etablerer et liv jeg ikke er motivert for nå. Innser også hvor dumt det var å tenke sånn på fyren i utlandet. Mamma, den jævla kjerringa kunne ikke unne meg litt å være forelsket. Ødela helt gleden rundt det hele. 
Jeg vil ta kontakt med han, men nå føler ikke jeg er sterk nok. Blir jeg avvist nå, så raser det virkelig..... 

 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Jeg har hatt så troen på meg, på samme tid ikke. Det er noe som er stengt, føles det som. Mange andre gjør det liksom bare skjer for. 
Jeg fatter ikke at det er mulig å være så fri. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

19 timer siden, Glitter skrev:

Selv om 90% av mennesker med AS i Norge er uføre

Det tallet er fra ett NAV kontor i en liten by som svarte på "av de med asperger som drar til dem hvor mange hjelper de ut i ordinær lønnet jobb", og svaret var at 90% av disse endte på ufør. Det blir seleksjonsbias da, for de med asperger som finner seg jobb selv, drar ikke til nav. SÅ tallet blir trolig litt misviisende lavt.

De tallene jeg velger å stole på (ja Sverige er ikke Norge men det er mye likhet da) er noen svensker som fulgte opp 50 asperger gutter gjennom 20 år, av de som fortsatt hadde asperger 20 år etter var 10/39 26% i vanlig lønnet arbeid eller studier. Men ser en på gruppen som helhet, og tar med de som ble "friske" 20 år etter, så var det 20/50 40% som hadde asperger som ung som var i vanlig lønnet arbeid 20 år etter.

https://gupea.ub.gu.se/bitstream/2077/42343/1/gupea_2077_42343_1.pdf

Dette til orientering

Anonymkode: ddda6...c11

[Trine]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor nevner du dette med utdannelse? Jeg har ikke tenkt å ta noen utdannelse enda, for jeg har for mange baller i luften!

Fordi du skrev " snakker med andre som er veldig oppegående og tar prestigestuider og de også føler tiden løper nådeløst." Du sammenligner deg med "andre" som tar prestisjestudier. Jeg trodde du mente andre enn deg, Beklager, jeg misforsto, det skjer hele tiden, no big deal! Du trenger ikke bli ekkel mot de som svarer etter meg fordet.

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tør ikke la folk bli kjent nei, for jeg er redd jeg blir dumpet av Aspergergreiene. Eller pga det da. 

Så du skylder på en diagnose fordi du tror den ødelegger hele livet ditt. Vet du, du klarer ødelegge livet ditt helt fint på egenhånd, uten hjelp av asperger. 

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette med å forberede et liv jeg ikke er motivert for er noe jeg gjør nå. For jeg må tjene penger. Jeg er såpass realistisk. 

Så da kan du ikke gradvis dreie livet i den retningen du vil? Hvorfor kan du ikke gjøre noe du ikke er motivert for nå, samtidig som du legger en plan for hvordan du kan få livet mer motiverende?

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare tar til takke med det fordi livet jeg endelig fant Raste sammen like fort som mulighetene kom. Og nå må jeg jo ta det her, fordi jeg må tjene penger.

Hva var det som gjorde at det livet du fant raste sammen like fort som det kom? Fikk du sparken fra drømmejobben?

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Fordi du skrev " snakker med andre som er veldig oppegående og tar prestigestuider og de også føler tiden løper nådeløst." Du sammenligner deg med "andre" som tar prestisjestudier. Jeg trodde du mente andre enn deg, Beklager, jeg misforsto, det skjer hele tiden, no big deal! Du trenger ikke bli ekkel mot de som svarer etter meg fordet.

 

Så du skylder på en diagnose fordi du tror den ødelegger hele livet ditt. Vet du, du klarer ødelegge livet ditt helt fint på egenhånd, uten hjelp av asperger. 

 

Så da kan du ikke gradvis dreie livet i den retningen du vil? Hvorfor kan du ikke gjøre noe du ikke er motivert for nå, samtidig som du legger en plan for hvordan du kan få livet mer motiverende?

Hva var det som gjorde at det livet du fant raste sammen like fort som det kom? Fikk du sparken fra drømmejobben?

 

Andre som tar prestisjestudier føler også på denne tiden. 

Men hva er det med meg ellers da?? 
jeg kommer bare aldri gjennom.

Jeg fikk ikke akkurat sparken. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Da er jeg ferdig på sykehuset. Er redd nesten for at jeg ikke har ADD diagnose. Er typisk om jeg bare har Asperger. Den er bare fortreigende. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Hvordan få tro på seg selv, når man faktisk aldri oppnår noe? Jeg er så lei av å bare ta «det nest beste» hele tiden..

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

du

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Andre som tar prestisjestudier føler også på denne tiden. 

Men hva er det med meg ellers da?? 
jeg kommer bare aldri gjennom.

Jeg fikk ikke akkurat sparken. 

Anonymkode: a0268...697

Du sa opp selv? 

Anonymkode: 18699...9bf

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke føle noe som helst godt. Hver dag jeg får eksistere er en påminnelse om feilen jeg er. Jeg kan aldri ta selvstendige valg.. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Føler med deg ts jeg har det akkurat på samme måte selv. Vi autister kan liksom ikke noen ting. Alle forventer at en skal være med på alt og har ingen forståelse for at man ikke orker å være sosial. Jeg orker aldri å være sosial. Hater autismen

Anonymkode: 191c5...12e

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du sa opp selv? 

Anonymkode: 18699...9bf

Jeg har bare fått høre at jeg må forandre hvordan jeg er. Men jeg vet ikke hvordan. Jeg er jo feil selv om jeg har en bra dag. 
 

 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg ts jeg har det akkurat på samme måte selv. Vi autister kan liksom ikke noen ting. Alle forventer at en skal være med på alt og har ingen forståelse for at man ikke orker å være sosial. Jeg orker aldri å være sosial. Hater autismen

Anonymkode: 191c5...12e

Ja møkka hjerne. 

Anonymkode: a0268...697