Kupton eller andre. Hvorfor er de så skeptisk til å tenke personlighetsforstyrrelse? Og er diagnosen viktig for rett behandling?

[AnonymBruker]

  Har en datter hvis adferd ligner veldig på kriteriene for personlighetsforstyrrelse. Psykolog og psykiater er skeptisk til å sette denne diagnosen fordi den er så belastende sier de. Derfor står det umodenhet  og angst. Og etter hvert ADHD , kanskje snev av autisme eller kanskje PTSD?. Slik går det litt frem og tilbake. Personlig opplever vi ei jente som er manipulerende, dramatisk, høylytt, selvsentrert, lat, sta, sjalu, ekstremt sårbar, angstpreget, usikker men utad skråsikker,  i forsvar, kontrollerende i vennskap, på kant med loven, impulsiv og frekk i munnen, bruker penger uten å tenke, veldig behov for omsorgspersoner på tross av at hun er 20 år. Samtidig kan hun snu helt om og være veldig søt og grei. Snusfornuftig for neste dag og snu helt om. Er egentlig ganske intelligent.  I samtale hos psykologen eller andre instanser kan hun gi inntrykk av å være veltilpasset. Hun snakker mye og fort men oppfører seg. Men hvis man er sammen med henne over litt tid ser man en helt annen person og ting går raskt « skeis».  Familie, skole, arbeidsgiver , naboer , venner , ledere for organisert aktivitet osv er oppgitt over oppførselen men terapeutene ser ikke dette. Kan en med ADHD eller personlighetsforstyrrelse « lure» en terapeut eller ta seg sammen ved korte samtaler? Eller vil en terapeut raskt se det?. Hun har blitt litt bedre med alderen på noen områder, vil man kunne se bedring hvis man har en personlighetsforstyrrelse? 
 

Anonymkode: e54b3...6cc

[Marye]

Er de så restriktive altså? Jeg synes det virker som nesten alle unge jenter innen psykiatrien får diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse 

men det var kanskje noen år siden 

[kupton]

Dette er det jeg kalle faglig feighet. Ja, diagnosen er viktig for å få riktig behandling

[AnonymBruker]

Høres ut som eupd. Men har hun så store problemer at hun ikke klarer å leve et normalt velfungerende liv? Dvs har hun fullført skole? Jobber hun? Har hun venner? Kjæreste? Hvis hun bortsett fra å være "manipulerende, dramatisk, høylytt, selvsentrert, lat, sta, sjalu, ekstremt sårbar, angstpreget, usikker men utad skråsikker,  i forsvar, kontrollerende i vennskap, på kant med loven, impulsiv og frekk i munnen" klarer seg bra i livet så trenger hun vel ikke noen diagnose og heller ingen behandling...

ønsker hun i det hele tatt hjelp selv eller er dette noe som kun du ønsker??

Anonymkode: 9d0cf...7bf

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som eupd. Men har hun så store problemer at hun ikke klarer å leve et normalt velfungerende liv? Dvs har hun fullført skole? Jobber hun? Har hun venner? Kjæreste? Hvis hun bortsett fra å være "manipulerende, dramatisk, høylytt, selvsentrert, lat, sta, sjalu, ekstremt sårbar, angstpreget, usikker men utad skråsikker,  i forsvar, kontrollerende i vennskap, på kant med loven, impulsiv og frekk i munnen" klarer seg bra i livet så trenger hun vel ikke noen diagnose og heller ingen behandling...

ønsker hun i det hele tatt hjelp selv eller er dette noe som kun du ønsker??

Anonymkode: 9d0cf...7bf

Fordi jeg ser at hun har det vanskelig pga dette ønsker jeg at hun skal fungere bedre. Det er vondt å se at hun misslykkes på alle fronter og blir møtt med avvisning og irritasjon. Så derfor tenker jeg at behandling er viktig, fordi en psykisk lidelse er vel en lidelse. Eller kanskje det ikke regnes som en psykisk lidelse?  Hun lider i hvertfall under dette og hun vil selv ha hjelp. Hun har kommet i konflikt med lærere, fått nedsatt oppførsel, ikke fått karakter i flere fag, mistet jobb direkte pga oppførsel, mange vennskap har endt i fiendskap, osv. Hun får AAP og NAV er på saken så vi håper det ordner seg. Er det ikke greit å begynne tidlig å heller forebygge?. Vi prøver å se om det finnes noen tilbud privat. Det finnes ulike kurs og gruppeterapitilbud. Hva er da best? Sinnemestring, følelsesregulering, kognetiv adferdsterapi  ? Noen forslag? 

Anonymkode: e54b3...6cc

[kupton]

Det er meget bra at du har fått henne til behandling. Det er langt lettere å berge noe så lenge det enda er noe igjen å tape.

Hun har definitivt en emosjonelt ustabil pf, også kalt borderline. I behandlingen av denne inngår både sinnemestring og følelsesregulering når dette er nødvendig. Regelmessig poliklinisk behandling minimum en time i uka i et par år.

[Glitter]

Jeg har lært at den "nye" og "populære" diagnosen å sette nå for å unngå den stigmatiserende EUPF nå er kompleks PTSD, som for øvrig ikke er en godkjent diagnose i Norge enda. Før var det bipolar 2. Disse går litt inn i hverandre, men det er jo likevel noen ulikheter. Dette stemmer også med at ulike behandlere har ment både bipolar2, EUPF og kompleks PTSD på meg. Føler det er litt øyet som ser. For jeg har nok symptomer/karaktertrekk til å oppfylle alle tre diagnosene. 

Det er jo uansett diagnose viktig at hun får riktig diagnose slik at hun kan få riktig hjelp. Slik at man kan forstå henne ut fra hennes forutsetninger. Mentaliseringsbasert terapi både individuelt og gruppebehandling brukes mye for de/oss med EUPF. Det var en annen type terapi også. Mulig det var dialektisk atferdsterapi, men denne terapi vet jeg lite om. Hvis den har blitt brukt på meg så har jeg ikke merket det.

Håper dere finner ut av det. Jo fortere hun kommer i behandling jo bedre selvsagt, men noen trenger en stund å modnes på før de faktisk er mottakelig for terapien. Likevel bør de få hjelp da det kan virke stabiliserende fram til de klarer å direkte nyttegjøre seg terapien. 

Endret 16. februar 2020 av Glitter

[Camilla80]

Jeg har eupf, impulsiv type med kronisk forhøyet selvmordsproblematikk. (Slik lyder den) + andre. Hun kan høres ut som meg på den alderen, men jeg lurer på, har hun drevet med selvskading? For det er ganske typisk for eupf. Da jeg var 20 år var jeg på legevakten 2 ganger i uken. Følte jeg fikk omsorg da sårene mine ble renset og sydd. Flippa ofte ut og gjorde rare ting for å få "omsorg" fra vennene mine også. Nå er jeg 39, og et helt annet menneske. Det har mildnet mye. Den verste tiden var mellom 20 og 30 år..

Håper hvertfall det kan gi deg litt håp for fremtiden 😊

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Camilla80 skrev:

Jeg har eupf, impulsiv type med kronisk forhøyet selvmordsproblematikk. (Slik lyder den) + andre. Hun kan høres ut som meg på den alderen, men jeg lurer på, har hun drevet med selvskading? For det er ganske typisk for eupf. Da jeg var 20 år var jeg på legevakten 2 ganger i uken. Følte jeg fikk omsorg da sårene mine ble renset og sydd. Flippa ofte ut og gjorde rare ting for å få "omsorg" fra vennene mine også. Nå er jeg 39, og et helt annet menneske. Det har mildnet mye. Den verste tiden var mellom 20 og 30 år..

Håper hvertfall det kan gi deg litt håp for fremtiden 😊

Hun har skadet seg ja men aldri suicidal. Hun har veldig stort behov for omsorg. At noen synes synd på henne og gir henne spesialbehandling. Hun har løyet om graverende ting for å få oppmerksomhet. Jo verre, jo mer oppmerksomhet. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

5 minutter siden, Camilla80 skrev:

Jeg har eupf, impulsiv type med kronisk forhøyet selvmordsproblematikk. (Slik lyder den) + andre. Hun kan høres ut som meg på den alderen, men jeg lurer på, har hun drevet med selvskading? For det er ganske typisk for eupf. Da jeg var 20 år var jeg på legevakten 2 ganger i uken. Følte jeg fikk omsorg da sårene mine ble renset og sydd. Flippa ofte ut og gjorde rare ting for å få "omsorg" fra vennene mine også. Nå er jeg 39, og et helt annet menneske. Det har mildnet mye. Den verste tiden var mellom 20 og 30 år..

Håper hvertfall det kan gi deg litt håp for fremtiden 😊

Jeg begynte også å ruse meg, og mista alle venner og noe familie. Tror det er viktig å hjelpe så raskt som mulig. Hun er heldig som har deg. Jeg måtte finne ut av alt selv..

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Camilla80 skrev:

Jeg har eupf, impulsiv type med kronisk forhøyet selvmordsproblematikk. (Slik lyder den) + andre. Hun kan høres ut som meg på den alderen, men jeg lurer på, har hun drevet med selvskading? For det er ganske typisk for eupf. Da jeg var 20 år var jeg på legevakten 2 ganger i uken. Følte jeg fikk omsorg da sårene mine ble renset og sydd. Flippa ofte ut og gjorde rare ting for å få "omsorg" fra vennene mine også. Nå er jeg 39, og et helt annet menneske. Det har mildnet mye. Den verste tiden var mellom 20 og 30 år..

Håper hvertfall det kan gi deg litt håp for fremtiden 😊

Så ikke siste setning før nå. Det gir mye håp å se at det kan bli bedre😊

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hun har skadet seg ja men aldri suicidal. Hun har veldig stort behov for omsorg. At noen synes synd på henne og gir henne spesialbehandling. Hun har løyet om graverende ting for å få oppmerksomhet. Jo verre, jo mer oppmerksomhet. 

Anonymkode: e54b3...6cc

Det var akkurat sånn jeg også holdt på, dessverre.. Og satte meg selv i farlige situasjoner, slik at jeg opplevde fæle ting som gjorde alt mye verre. Jeg hadde også mange selvmordsforsøk jeg da.. Men det kan jo avhenge av hva slags eupf man har. Borderline er jo den vanligste. Jeg har gått til psykolog i snart 20 år, så vær forberedt på at det kan ta litt tid..

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere vil dele av livet deres. Lurer litt på om dere hadde en vanskelig oppvekst?. Jeg mener å ha vært en normalt god mor men jeg kjempet ikke nok for henne de årene hun ble mobbet på skolen. Som mor er det lett å få skyldfølelse. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at dere vil dele av livet deres. Lurer litt på om dere hadde en vanskelig oppvekst?. Jeg mener å ha vært en normalt god mor men jeg kjempet ikke nok for henne de årene hun ble mobbet på skolen. Som mor er det lett å få skyldfølelse. 

Anonymkode: e54b3...6cc

Det jeg husker at jeg savnet mest i oppveksten var å føle kjærlighet og omsorg. Mam og paps kranglet mye, pap drakk litt for mye og vi var litt "fattige". Ble ikke direkte mobbet, men aldri helt godtatt. Begynte selvskadingen som 8 åring. Ville bare at noen skulle se meg og klemme meg...

Det var det aldri noen som gjorde likevel ☹️

Endret 16. februar 2020 av Camilla80

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Camilla80 skrev:

Det jeg husker at jeg savnet mest i oppveksten var å føle kjærlighet og omsorg. Mam og paps kranglet mye, pap drakk litt for mye og vi var litt "fattige". Ble ikke direkte mobbet, men aldri helt godtatt. Begynte selvskadingen som 8 åring. Ville bare at noen skulle se meg og klemme meg...

Det var det aldri noen som gjorde likevel ☹️

En klem til lille Camilla.❤️

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En klem til lille Camilla.❤️

Anonymkode: e54b3...6cc

Takk for det, hehe 😊

[Glitter]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at dere vil dele av livet deres. Lurer litt på om dere hadde en vanskelig oppvekst?. Jeg mener å ha vært en normalt god mor men jeg kjempet ikke nok for henne de årene hun ble mobbet på skolen. Som mor er det lett å få skyldfølelse. 

Anonymkode: e54b3...6cc

Hadde det ikke så bra i oppveksten nei. Mobbing, foreldre som kranglet, fraværende far, deprimert mor, etter hvert psykopatisk stefar, og fra 16-25 var jeg sammen med en som mishandlet meg. Jeg har borderline type og har ikke mange av de trekkene du beskriver din datter har, men uansett hvordan det kommer til uttrykk og om det er borderline eller impulsiv type så er det mye lidelse for den som har PF, men også for de som står på sidelinjen og ser på. Har dessuten Asperger syndrom og 50% av de med AS ifølge min behandler utvikler personlighetsforstyrrelse så jeg var nok ekstra sårbar i utgangspunktet. 

Min mor har også hatt en del skyldfølelse. Hun har gransket seg selv om min oppvekst. Jeg har ikke orket å gå så mye inn på hva jeg føler har påvirket meg negativt av hennes væremåte og valg av partner. Til syvende og sist har hun vært min klippe store deler av livet. Forholdet har ikke alltid vært like bra, men jeg bebreider ikke henne for noe av det som har vært. Hun har tross alt gjort så godt hun kunne. 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg ser at hun har det vanskelig pga dette ønsker jeg at hun skal fungere bedre. Det er vondt å se at hun misslykkes på alle fronter og blir møtt med avvisning og irritasjon. Så derfor tenker jeg at behandling er viktig, fordi en psykisk lidelse er vel en lidelse. Eller kanskje det ikke regnes som en psykisk lidelse?  Hun lider i hvertfall under dette og hun vil selv ha hjelp. Hun har kommet i konflikt med lærere, fått nedsatt oppførsel, ikke fått karakter i flere fag, mistet jobb direkte pga oppførsel, mange vennskap har endt i fiendskap, osv. Hun får AAP og NAV er på saken så vi håper det ordner seg. Er det ikke greit å begynne tidlig å heller forebygge?. Vi prøver å se om det finnes noen tilbud privat. Det finnes ulike kurs og gruppeterapitilbud. Hva er da best? Sinnemestring, følelsesregulering, kognetiv adferdsterapi  ? Noen forslag? 

Anonymkode: e54b3...6cc

Hva slags behandling mottar hun nå? Du snakker om psykolog og psykiater, - betyr det at hun går til regelmessig samtaleterapi?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, frosken skrev:

Hva slags behandling mottar hun nå? Du snakker om psykolog og psykiater, - betyr det at hun går til regelmessig samtaleterapi?

For tiden hos en i psykiatritjenesten av og til . Hun har gått i terapi hos psykolog tidligere. Det var da helst politiet og rettsvesenet som ville ha en avklaring og oppfølging.  Vært mer støttesamtaler og lite konkret behandling. Vi ønsker å få til regelmessig samtaleterapi og akkurat slik Kupton foreslår. Målrettet og mer intensivt. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[frosken]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For tiden hos en i psykiatritjenesten av og til . Hun har gått i terapi hos psykolog tidligere. Det var da helst politiet og rettsvesenet som ville ha en avklaring og oppfølging.  Vært mer støttesamtaler og lite konkret behandling. Vi ønsker å få til regelmessig samtaleterapi og akkurat slik Kupton foreslår. Målrettet og mer intensivt. 

Anonymkode: e54b3...6cc

Dessverre er det ingen selvfølge at det tilbys strukturerte og høykompetente tiltak til unge mennesker med såpass store vansker som det du beskrives. Det varierer også veldig fra dps til dps hvilke tilbud de har. Jeg tror ikke løsningen er private løsninger, men at dere foreldre legger press på spesialisthelsetjenesten. 

Det burde ikke være sånn, men det er ikke uvanlig at det er foreldres innsats som avgjør at unge mennesker får hensiktsmessig behandling.