Kupton eller andre. Hvorfor er de så skeptisk til å tenke personlighetsforstyrrelse? Og er diagnosen viktig for rett behandling?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Dessverre er det ingen selvfølge at det tilbys strukturerte og høykompetente tiltak til unge mennesker med såpass store vansker som det du beskrives. Det varierer også veldig fra dps til dps hvilke tilbud de har. Jeg tror ikke løsningen er private løsninger, men at dere foreldre legger press på spesialisthelsetjenesten. 

Det burde ikke være sånn, men det er ikke uvanlig at det er foreldres innsats som avgjør at unge mennesker får hensiktsmessig behandling. 

Takk for tipset. Jeg har forstått at det ikke er så lett. Vi vil forsette å prøve. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

12 timer siden, frosken skrev:

Dessverre er det ingen selvfølge at det tilbys strukturerte og høykompetente tiltak til unge mennesker med såpass store vansker som det du beskrives. Det varierer også veldig fra dps til dps hvilke tilbud de har. Jeg tror ikke løsningen er private løsninger, men at dere foreldre legger press på spesialisthelsetjenesten. 

Det burde ikke være sånn, men det er ikke uvanlig at det er foreldres innsats som avgjør at unge mennesker får hensiktsmessig behandling. 

Jeg tror faktisk at jeg gjennom alle mine år i psykiatrien aldri har mottatt slik spesifikk behandling for diagnosen. I 20-åra var det stort sett krisebehandling, og senere har det vel egentlig bare vært generelt samtaleterapi, men jeg har allikevel blitt bedre da.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Camilla80 skrev:

Jeg tror faktisk at jeg gjennom alle mine år i psykiatrien aldri har mottatt slik spesifikk behandling for diagnosen. I 20-åra var det stort sett krisebehandling, og senere har det vel egentlig bare vært generelt samtaleterapi, men jeg har allikevel blitt bedre da.

Jeg tenker derfor på privat beh. Evt presse litt på NAV om de har noen kurs ol. Vi har også hatt litt nytte av at vi sammen gikk til familieterapeut en kort periode. Tror hele familien trenger råd i en slik situasjon. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker derfor på privat beh. Evt presse litt på NAV om de har noen kurs ol. Vi har også hatt litt nytte av at vi sammen gikk til familieterapeut en kort periode. Tror hele familien trenger råd i en slik situasjon. 

Anonymkode: e54b3...6cc

Som jeg har sagt, hun er heldig som har deg. Mine foreldre var aldri interessert i å sette seg inn i diagnosen min, tror ikke de en gang klarte å få med seg hvilken diagnose det var, selv om jeg prøvde å forklare. Det var bare "ta deg sammen mentalitet" hele veien.. Skulle ønske moren min hadde vært som deg. Da hadde kanskje mye lidelse vært unngått...

[AnonymBruker]

17 timer siden, kupton skrev:

Dette er det jeg kalle faglig feighet. Ja, diagnosen er viktig for å få riktig behandling

Jeg har jobbet i BUPP og det er ingen tvil om at det opereres med rigide aldersgrenser for når bestemte diagnoser settes. Disse aldersgrensene varierer fra behandler til behandler, yrkesgruppe til yrkesgruppe. Det er i strid med forskningen og etablert kunnskap, men alle vet om det og godtar det. 

Det ble jevnlig henvist rene lærebokvarianter av EUPF og bipolar lidelse hos 16-17 år gamle ungdommer, men hvor behandler likevel valgte å sette en annen diagnose for å være snill med pasienten.

Diagnosen som ofte ble valgt var F93.9 Uspesifisert følelsesmessig forstyrrelse i barndommen, og det lille som ble tilbudt av terapi var både kortvarig og beregnet for noe annet. Følgelig uteble bedringen. 

Jeg er sikker på at denne praksisen gir dårligere prognose, større behov for (kostbar) oppfølging i voksenlivet og svekket tillit til systemet. Dessverre tror jeg ikke det blir noe bedre før urtete-psykologene fra 60- og 70-tallet går av med pensjon. 

https://rop.no/aktuelt/personlighetsforstyrrelser-endres-over-tid

Anonymkode: b4c27...7ac

[AnonymBruker]

3 timer siden, Camilla80 skrev:

Som jeg har sagt, hun er heldig som har deg. Mine foreldre var aldri interessert i å sette seg inn i diagnosen min, tror ikke de en gang klarte å få med seg hvilken diagnose det var, selv om jeg prøvde å forklare. Det var bare "ta deg sammen mentalitet" hele veien.. Skulle ønske moren min hadde vært som deg. Da hadde kanskje mye lidelse vært unngått...

Tusen takk. Dette får meg til å være mer trygg på å kjempe for henne. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet i BUPP og det er ingen tvil om at det opereres med rigide aldersgrenser for når bestemte diagnoser settes. Disse aldersgrensene varierer fra behandler til behandler, yrkesgruppe til yrkesgruppe. Det er i strid med forskningen og etablert kunnskap, men alle vet om det og godtar det. 

Det ble jevnlig henvist rene lærebokvarianter av EUPF og bipolar lidelse hos 16-17 år gamle ungdommer, men hvor behandler likevel valgte å sette en annen diagnose for å være snill med pasienten.

Diagnosen som ofte ble valgt var F93.9 Uspesifisert følelsesmessig forstyrrelse i barndommen, og det lille som ble tilbudt av terapi var både kortvarig og beregnet for noe annet. Følgelig uteble bedringen. 

Jeg er sikker på at denne praksisen gir dårligere prognose, større behov for (kostbar) oppfølging i voksenlivet og svekket tillit til systemet. Dessverre tror jeg ikke det blir noe bedre før urtete-psykologene fra 60- og 70-tallet går av med pensjon. 

https://rop.no/aktuelt/personlighetsforstyrrelser-endres-over-tid

Anonymkode: b4c27...7ac

Dette var svært nyttig. Tusen takk. 

Anonymkode: e54b3...6cc

[Camilla80]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk. Dette får meg til å være mer trygg på å kjempe for henne. 

Anonymkode: e54b3...6cc

Ønsker deg virkelig lykke til, og din datter også 💕. Håper dere sammen kan finne et godt opplegg som kan bidra til å minske vondtene hennes. Og dine.. Vær der for henne så lenge du orker. Klem henne og fortelle henne hvor glad du er i henne. Dette er hvertfall ting jeg skulle ønske min mor hadde gjort for meg.

Det er ikke lett å være alene med sin psykiske lidelse når man er 20 år, og liksom skal finne seg selv i tillegg, ikke skille seg ut fra jevnaldrende etc...

Skal tenke på dere 😊

[Eva Sofie]

16 timer siden, Glitter skrev:

Jeg har lært at den "nye" og "populære" diagnosen å sette nå for å unngå den stigmatiserende EUPF nå er kompleks PTSD, som for øvrig ikke er en godkjent diagnose i Norge enda. Før var det bipolar 2. Disse går litt inn i hverandre, men det er jo likevel noen ulikheter. Dette stemmer også med at ulike behandlere har ment både bipolar2, EUPF og kompleks PTSD på meg. Føler det er litt øyet som ser. For jeg har nok symptomer/karaktertrekk til å oppfylle alle tre

Noen tanker... Er ikke det bare å forskyve problemet og stigmaet rundt en diagnose. At på sikt vil da CPTSD få det samme stigmaet som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse har i dag? Trekkene som personene har ved en diagnose endres jo ikke selv om man endrer diagnosen.

[Glitter]

25 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Noen tanker... Er ikke det bare å forskyve problemet og stigmaet rundt en diagnose. At på sikt vil da CPTSD få det samme stigmaet som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse har i dag? Trekkene som personene har ved en diagnose endres jo ikke selv om man endrer diagnosen.

Jo det er jeg egentlig enig i. Jeg har jo EUPF på papiret, men psykolog i rusbehandling mente CPTSD. Jeg har jo PTSD, men jeg personlig ser ikke noe behov for at det skal hete noe annet enn PTSD og EUPF. Eller, det er jo en kjip diagnose å ha, men jeg har den jo?! Min behandler sa i hvert fall dette til meg at noen behandlere valgte å sette en annen diagnose som også passer nettopp for at det er mer skånsomt for pasienten. Jeg tror ikke hun er helt enig i å gjøre det slik. Kanskje nettopp pga det du nevner. 

Endret 17. februar 2020 av Glitter