Gå til innhold

Hvorfor gidde å skaffe jobb når man ikke vil ha livet?


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jobbe for å overleve ? Det er ingen plikt å leve. Hva er vitsen for meg som ikke mestrer det andre gjør? Utenpå ser jeg helt oppegående ut, men har feilet på alt. Motivasjonen begynner å bli borte pga alder. Selv om dere skriver «du har mange år på deg» så er det en gjenganger at jeg er den siste. 
Jeg følte jeg levde av en grunn og var motivert. Men ALT jeg gjør går skeis. Hjelper ikke at jeg har det bra en gang, jeg er for «annerledes». Og det er bare deprimerende. Jeg er ikke egentlig deprimert, det er pga jeg ikke mestrer noe eller livet tar den vanskelige veien jeg blir deprimert. 
Jeg er liksom alltid den som blir sittende igjen alene. 

jeg har ingen interesse lenger. Og så taper jeg mot det jeg er da. Trodde man kunne forandre seg ekstremt jeg, men ser ut til at man faktisk vil ha samme rolle noenlunde hele livet. 
 

add og Asperger. Trodde jeg var blitt bedre men nå går det tilbake til dårlig søvn igjen... mye sint, fordi jeg føler meg som byrde for samfunnet.

Anonymkode: 96ddd...089

Fortsetter under...

Jeg trodde, ut fra innlegg du skrev på et annet forum, at du hadde klart å snu på tankegangen din, men ser jo nå ut fra denne tråden og tråden om din mor at du ikke har det. 

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Du trenger psykolog du kan snakke med slik at du får hjelp til å snu tankene dine. 

Hvorfor jobbe når man ikke vil ha livet? Vel, jeg er lei av livet selv og ser ingen mening, men jeg håper likevel jeg skal klare å komme meg ut i litt jobb nettopp for å få mer innhold og mening i livet. 

AnonymBruker
1 time siden, Glitter skrev:

Jeg trodde, ut fra innlegg du skrev på et annet forum, at du hadde klart å snu på tankegangen din, men ser jo nå ut fra denne tråden og tråden om din mor at du ikke har det. 

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Du trenger psykolog du kan snakke med slik at du får hjelp til å snu tankene dine. 

Hvorfor jobbe når man ikke vil ha livet? Vel, jeg er lei av livet selv og ser ingen mening, men jeg håper likevel jeg skal klare å komme meg ut i litt jobb nettopp for å få mer innhold og mening i livet. 

Har ikke fått sove i natt. Har det bedre igjen nå som tatt medisinen. Men.... jeg forandrer sånn personlighet. Hva om jeg faktisk aldri blir helt frisk? Har brukt opp nesten hele unge livet nå. Hvordan tørre å stole på at man er frisk?

Anonymkode: 96ddd...089

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke fått sove i natt. Har det bedre igjen nå som tatt medisinen. Men.... jeg forandrer sånn personlighet. Hva om jeg faktisk aldri blir helt frisk? Har brukt opp nesten hele unge livet nå. Hvordan tørre å stole på at man er frisk?

Anonymkode: 96ddd...089

Jeg har nå tro at du vil modnes og få det bedre etter hvert. :) Jeg forstår tankene dine rundt om du aldri skal få det bedre, slike tanker har jeg også. Men verken du eller jeg kan jo gi opp av den grunn. Jeg har den holdningen at så lenge jeg er i live så skal jeg kjempe. Det har vært, og kommer til å være mange skjær i sjøen. Periodevis kommer jeg til å gi litt opp. Men så reiser jeg meg opp igjen og fortsetter på ferden min. Så håper jeg bare at jeg klarer å holde meg i live fram til det forhåpentligvis blir mer levelig. Skulle virkelig ønske jeg fikk pause innimellom, for noen ganger flommer følelsene og symptomtrykket over, men det er dessverre ikke slik det fungerer. 

Dessuten, hvis du periodevis har det mye bedre, så ta den gode pausen. Prøv å ikke fokusere på at du kommer i en dårlig periode igjen etter hvert. Ta den gode tiden du får.

Endret av Glitter
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobbe for å overleve ? Det er ingen plikt å leve. Hva er vitsen for meg som ikke mestrer det andre gjør? Utenpå ser jeg helt oppegående ut, men har feilet på alt. Motivasjonen begynner å bli borte pga alder. Selv om dere skriver «du har mange år på deg» så er det en gjenganger at jeg er den siste. 
Jeg følte jeg levde av en grunn og var motivert. Men ALT jeg gjør går skeis. Hjelper ikke at jeg har det bra en gang, jeg er for «annerledes». Og det er bare deprimerende. Jeg er ikke egentlig deprimert, det er pga jeg ikke mestrer noe eller livet tar den vanskelige veien jeg blir deprimert. 
Jeg er liksom alltid den som blir sittende igjen alene. 

jeg har ingen interesse lenger. Og så taper jeg mot det jeg er da. Trodde man kunne forandre seg ekstremt jeg, men ser ut til at man faktisk vil ha samme rolle noenlunde hele livet. 
 

add og Asperger. Trodde jeg var blitt bedre men nå går det tilbake til dårlig søvn igjen... mye sint, fordi jeg føler meg som byrde for samfunnet.

Anonymkode: 96ddd...089

Dette var trist å lese. Får du noen form for oppfølging/hjelp? 

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...