Kupton, jeg lurer på noe om bipolaritet og personlighet, m.m

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som stemmer, men jeg tenker at personlighet er noe som bør tas hensyn til, også når det gjelder bipolare.
Er det forskjell på hvordan en vanligvis utadvendt person og en vanligvis innadvent person oppfører seg når de er hypomane eller eventuelt maniske? Man skulle tro at en person som (eksempelvis) vanligvis er åpen og livlig ville ha lettere for å bli "verre" enn en person som vanligvis er stille, tenkende og holder kortene tett til brystet - når de er maniske i en eller annen grad? I alle fall i noen tilfeller.

Har et inntrykk av at det er en veldig stereotypi når det gjelder maniske, men lurer veldig på om det er en del mange (også helsepersonell) ikke kan om det. Grunnen til disse tankene er både egne erfaringer, og etter hvert ganske mange samtaler med andre med diagnosen bipolar.

Det er kanskje lett å konkludere med mani hvis pasienten ser ut som et fargesprakende takras, snakker høyt, hurtig og er overkjørende, babler i vei om Gud og egen storhet, er over-glad, har store armbevegelser, ikke sover, jokker på legen, og er helt ekstrem. 

Men det virker som om det tilhører sjeldenhetene. Når jeg og andre bipolare diskuterer ting, kommer det frem ganske mange utfordringer som mange altså ikke opplever at en del fagfolk ikke forstår seg på. At det forventes mye ekstremt, men så er det mange ting vi sliter med, som vi opplever at få forstår. Og så er det utrolig deilig når man møter på noen som faktisk forstår likevel.

Jeg hadde en behandler som ikke skjønte at jeg var hypoman en gang. Jeg sov 0-4 timer per natt i flere uker, men pleide å sove 8-10 timer vanligvis. Jeg trengte 15-20 orgasmer daglig, og flørtet med "alle", også med behandler, men vanligivs var jeg ikke spesielt seksuelt interessert. Kredittgjelden bygde seg fort opp over 40.000 på tre uker, selv om jeg vanligvis var svært fornuftig med pengebruken. Jeg var konstant i aktivitet, og svært produktiv, sammenliknet med vanlig, da jeg var ganske inaktiv. Jeg hadde ikke lenger sosial angst, noe jeg hadde vært plaget med i over ti år. Jeg var lysømfintlig, og synes alle inntrykk virket sterkere og i blant ubehagelig slitsomt. Jeg var for det meste veldig glad og i godt humør, og i blant ekstremt lykkelig, men det kom og gikk ila perioden. Jeg kunne også slite med følelsen av å være trøtt i hodet, men helt hyper i kroppen, og gå rundt i flere kilomenter, selv om hodet holdt på å sovne. Hjernen kunne føles som en plate med hakk i, og jeg kunne bli desperat etter å få fred, men aktiviteten i hodet var så voldsom. Ville bare bli bevisstløs. Men jeg snakket ikke hele tiden, og ikke alltid veldig fort. I perioder av dagene hadde jeg press for å snakke masse, men andre deler av dagen holdt det å fokusere på de praktiske oppgavene jeg holdt på med. I blant var tankene i hodet nok, og behovet for å bable i vei er ikke nødvendigvis tilstede. Jeg gikk aldri i mer fargerike klær, eller sminket meg på en grell måte. Jeg var ikke prototypen på en manisk person. Og jeg sleit helt til jeg møtte en ny lege som skjønte at jeg hadde bipolar og satt meg på Lamictal. Det funket  

Jeg er litt lei for at det ikke vites enda mer om lidelsen, og at man kanskje ikke får hjelp hvis man ikke er stein hakke gal. Og at mange tror at hypomani og mani KUN er FANTASTISK og man bare er lykkelig og euforisk, og ikke vet at det kan være helt forferdelig ubehagelig. Det virker som om mange av oss bipolare er enige om disse tingene, så jeg lurer på hvorfor så mange fagfolk ikke skjønner det.

Har du noen tanker rundt disse tingene?

Eller andre, selvfølgelig

 

Anonymkode: d07b8...1fe

[AnonymBruker]

Jeg ble litt glad da jeg begynte å lese innlegget ditt, for jeg har lurt på det samme. Altså om hypomani/mani kan forekomme selv om det bare er en subjektiv opplevelse, og ikke nødvendigvis så synlig for andre. Dette med personlighet er interessant. Hva om en som vanligvis er innadvendt, sky og sjenert får hypomani, vil hypomanien da være synlig for andre annet enn at personen virker normal? De som kjenner personen godt registrerer at hun er mer pratsom, ikke sky og sjenert som hun pleier, har normalt god selvtillit, litt mer vågal og mer ukritisk med pengebruk, osv. Mens ovenfor en lege som ikke vet hvordan personen vanligvis er, kan ikke finne noen hypomani/mani hos vedkommende med disse symptomene om hun skulle søke hjelp. 

Men det du beskriver om deg selv er jo helt åpenbart hypomani/mani, og noe enhver lege burde ha skjønt. 

Anonymkode: a7d89...5cb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble litt glad da jeg begynte å lese innlegget ditt, for jeg har lurt på det samme. Altså om hypomani/mani kan forekomme selv om det bare er en subjektiv opplevelse, og ikke nødvendigvis så synlig for andre. Dette med personlighet er interessant. Hva om en som vanligvis er innadvendt, sky og sjenert får hypomani, vil hypomanien da være synlig for andre annet enn at personen virker normal? De som kjenner personen godt registrerer at hun er mer pratsom, ikke sky og sjenert som hun pleier, har normalt god selvtillit, litt mer vågal og mer ukritisk med pengebruk, osv. Mens ovenfor en lege som ikke vet hvordan personen vanligvis er, kan ikke finne noen hypomani/mani hos vedkommende med disse symptomene om hun skulle søke hjelp. 

Men det du beskriver om deg selv er jo helt åpenbart hypomani/mani, og noe enhver lege burde ha skjønt. 

Anonymkode: a7d89...5cb

I like made Alltid fint å kjenne på at noen forstår en. 

Jeg har selv vært manisk også, og da synes det nok for de fleste. Men når jeg er hypoman tror jeg nesten jeg burde blitt kameraovervåket i f.eks en uke. DA tror jeg at det hadde vært lettere å forstå meg. Hypomani-trykket, hvis jeg kan kalle det det, varierer i løpet av døgnet. Er også mest hyper på nettene Om en lege som ikke kjenner meg skal vurdere meg på noen få minutter, kan de jo fort feiltolke og tro at det bare er sånn du alltid er. Husker jeg hadde ei annen en gang, og hun trodde jeg var en frekk og bortskjemt person, fordi jeg var krevende og frekk mot henne. Det var selvsagt dumt at jeg var det, men det var også oppførsel laaangt unna hva jeg hadde vært vanligivs. Er fredelig og sjenert, og krangler aldri med noen

Anonymkode: d07b8...1fe

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men når jeg er hypoman tror jeg nesten jeg burde blitt kameraovervåket i f.eks en uke. DA tror jeg at det hadde vært lettere å forstå meg. Hypomani-trykket, hvis jeg kan kalle det det, varierer i løpet av døgnet.

Kjenner til det første der. Få ting irriterer meg mer enn når behandler ikke anser meg som hypoman selv når alt i meg er det. Jeg får det bare ikke fram godt nok fordi PERSONLIGHETEN hemmer meg i å dra det for langt. Men innvendig er jeg helt klart hypoman! Det vises også utad (som alle kan observere) at jeg er annerledes enn jeg pleier, men ikke nok annerledes ift hva som er normalen for de fleste.

Ja, hypomani kan variere i løpet av dagen akkurat som feber kan variere i løpet av en dag om du har influensa. Influensaen har du, men feberen kan komme og gå. 

Anonymkode: c1a92...b7a

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner til det første der. Få ting irriterer meg mer enn når behandler ikke anser meg som hypoman selv når alt i meg er det. Jeg får det bare ikke fram godt nok fordi PERSONLIGHETEN hemmer meg i å dra det for langt. Men innvendig er jeg helt klart hypoman! Det vises også utad (som alle kan observere) at jeg er annerledes enn jeg pleier, men ikke nok annerledes ift hva som er normalen for de fleste.

Ja, hypomani kan variere i løpet av dagen akkurat som feber kan variere i løpet av en dag om du har influensa. Influensaen har du, men feberen kan komme og gå. 

Anonymkode: c1a92...b7a

Helt enig. Og jeg vet om en haug av andre bipolare som kjenner på det samme. Kildene er noen facebookgrupper, norsk og internasjonal - samt flere fra bipolar skolen. Virker også som om ansatte der kan mye mer om bipolar blant folk generelt ☺️

Anonymkode: d07b8...1fe

[AnonymBruker]

Dette har jeg lurt på også. For er det en mal eller går det også på hva som er vanlig for deg? For når jeg som har sosial angst plutselig kan slå av en prat med en tilfeldig person på butikken, når jeg ellers gruer meg til å gå på butikken og ikke tør å møte folks blikk i hvertfall. 

Eller når man til vanlig trenger 10 timers søvn og nå er det greit med 4-6 timer. Det er jo ikke avskrekknde lite, men mye mindre enn hva jeg vanlig trenger. 

Feks så har jeg gått fra å være veldig deprimert, der livet virkelig har vært mørkt og det har gått gradvis nedover over flere måneder og en dag våknet jeg og var i veldig humør, gledet meg over ting i hverdagen igjen, hele huset ble vasket, alle skuffer ble sortert og jeg trengte mindre søvn. Tror ingen la merke til at jeg var noe hyper, men jeg snakker jo mer, snakker fortere, men det er tankene som raser av gårde og jeg sorterer fem ulike bokhyller i tre forskjellige etasjer samtidig. Varte en ukes tid før jeg ble mer over til "normalen" igjen. 

Og innimellom så er jeg så irritabel over noen dager at jeg kunne virkelig ha tenkt meg å brøle til folk over små ting, og jeg er kjent for å være tålmodigheten selv og kan stå bak en gammel dame som betaler med enkroninger i ti minutter uten å kjenne noe irritasjon. 

Anonymkode: b9136...84a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trengte 15-20 orgasmer daglig, og flørtet med "alle",

Dette er noe jeg lurer på. Kanskje dette også har noe med personlighet å gjøre? Eller hvor høy libido man har i utgangspunktet. Jeg hadde aldri klart (eller hatt behov for eller interesse av) å få så mange orgasmer, selv i mani. Jeg opplever å bli mer kåt, men aldri av så ekstrem karakter. Det holder liksom med en gang eller to om dagen for meg hvis kåtheten er veldig påtrengende. 

Anonymkode: c1a92...b7a

[Drømmeautomat]

Det jeg har hørt er at symptomene må ses i forhold til hvordan personen vanligvis er. Alex Rosén f.eks. framstår jo som han er hypoman hele tida, men jeg tipper han ikke har noen diagnose. Men hvis en stille, innadvendt fyr plutselig hadde begynt å oppføre seg som Alex så kunne det være et tegn på at han var hypoman.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Drømmeautomat skrev:

Det jeg har hørt er at symptomene må ses i forhold til hvordan personen vanligvis er. Alex Rosén f.eks. framstår jo som han er hypoman hele tida, men jeg tipper han ikke har noen diagnose. Men hvis en stille, innadvendt fyr plutselig hadde begynt å oppføre seg som Alex så kunne det være et tegn på at han var hypoman.

 

Ja, Alex Rosén ja... Lurer på hvordan han hadde blitt i hypomani når han fremstår hypoman hele tida.  😆 Da vil han kanskje virke manisk, men hva hvis han da virkelig ble manisk, hva da? 😱

Anonymkode: c1a92...b7a

[AnonymBruker]

Godt eksempel. 

Gøy at flere er engasjert i dette  

Anonymkode: d07b8...1fe

[kupton]

Det du beskriver er meget viktig. I mani er det kanskje ikke så viktig, for da er adferden så ekstremt forandret fra personens vanlige adferd at det uansett oppfattes som meget sykt. Ved vurdering av hypomani er imidlertid dette meget viktig fordi en må vurdere avvik i adferd fra vedkommendes vanlige adferd. En sjenert og introvert person kan være hypoman selv med en adferd som for en annen person kan være normladferd.

At helsepersonell som skal diagnostisere ikke forstår dette, er alvorlig da det fører til feildiagnostikk og manglende behandling.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Det du beskriver er meget viktig. I mani er det kanskje ikke så viktig, for da er adferden så ekstremt forandret fra personens vanlige adferd at det uansett oppfattes som meget sykt. Ved vurdering av hypomani er imidlertid dette meget viktig fordi en må vurdere avvik i adferd fra vedkommendes vanlige adferd. En sjenert og introvert person kan være hypoman selv med en adferd som for en annen person kan være normladferd.

At helsepersonell som skal diagnostisere ikke forstår dette, er alvorlig da det fører til feildiagnostikk og manglende behandling.

Takk for at du svarte, Kupton. Skulle virkelig ønske de kunne mer på dps☺️👍🏻 Feks. 

Anonymkode: d07b8...1fe

[AnonymBruker]

4 timer siden, kupton skrev:

Ved vurdering av hypomani er imidlertid dette meget viktig fordi en må vurdere avvik i adferd fra vedkommendes vanlige adferd. En sjenert og introvert person kan være hypoman selv med en adferd som for en annen person kan være normladferd.

Takk, kupton! Bekreftelsen jeg var ute etter! 👍

Anonymkode: c1a92...b7a

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, kupton! Bekreftelsen jeg var ute etter! 👍

Anonymkode: c1a92...b7a

Jeg er også enig her

Anonymkode: d07b8...1fe

[Villanda]

7 timer siden, kupton skrev:

Det du beskriver er meget viktig. I mani er det kanskje ikke så viktig, for da er adferden så ekstremt forandret fra personens vanlige adferd at det uansett oppfattes som meget sykt. Ved vurdering av hypomani er imidlertid dette meget viktig fordi en må vurdere avvik i adferd fra vedkommendes vanlige adferd. En sjenert og introvert person kan være hypoman selv med en adferd som for en annen person kan være normladferd.

At helsepersonell som skal diagnostisere ikke forstår dette, er alvorlig da det fører til feildiagnostikk og manglende behandling.

Jeg skulle også ønske leger forklarte mer om hva hypomani er. I et spørreskjema. Spørsmål oppstemthet. Om de kunne forklart, kommet med eksempler. Jeg hadde nemlig møtt personer innlagt med full, psykotisk mani. Når det var det jeg så for meg, svarte jeg selvfølgelig nei. 

Har nok vært der. Tidligere. Før jeg fikk diagnose.  Jeg var sjenert og stille av meg. Hadde sosialangst antar jeg. Det er borte nå, men jeg snakker kanskje ikke VELDIG mye. Tenkte ikke på det da, men det ble skrevet nøytral stemningsleie av en kege (som ikke kjente meg), men det var etter jeg hadde gått i tre timer. Da var det ok å sitte stille den tiden timen tok.

Vært mer påfallende nå, enn da jeg i noen sammenhenger knapt klarte snakke. Nå er vel alt justert opp.  Normalen og hypomaniene.

[girlinyellow]

30 minutter siden, Villanda skrev:

Jeg skulle også ønske leger forklarte mer om hva hypomani er. I et spørreskjema. Spørsmål oppstemthet. Om de kunne forklart, kommet med eksempler. Jeg hadde nemlig møtt personer innlagt med full, psykotisk mani. Når det var det jeg så for meg, svarte jeg selvfølgelig nei. 

Har nok vært der. Tidligere. Før jeg fikk diagnose.  Jeg var sjenert og stille av meg. Hadde sosialangst antar jeg. Det er borte nå, men jeg snakker kanskje ikke VELDIG mye. Tenkte ikke på det da, men det ble skrevet nøytral stemningsleie av en kege (som ikke kjente meg), men det var etter jeg hadde gått i tre timer. Da var det ok å sitte stille den tiden timen tok.

Vært mer påfallende nå, enn da jeg i noen sammenhenger knapt klarte snakke. Nå er vel alt justert opp.  Normalen og hypomaniene.

Hehe, huff, litt enig. Husker jeg fikk en kommentar på BLAKSTAD en gang, om at jeg hadde sminka meg fint - som om det var helt unormalt for en manisk person🙄 Skal aldri tilbake dit. Der var de jo ikke samkjørte i det hele tatt. Legene hadde ulike meninger om både diagnose og behandling. En satte i gang en type behandling, neste lege satt i gang en annen. De uttrykte sin uenighet til MEG, ikke til hverandre, og alt var bare surr. Jeg mista helt tilliten. På DPS døgnavdeling var de mye flinkere. Samkjørte, enige, og ga helt ypperlig behandling! Det var kanskje ikke helt saklig, men jaja.

[Villanda]

3 minutter siden, girlinyellow skrev:

Hehe, huff, litt enig. Husker jeg fikk en kommentar på BLAKSTAD en gang, om at jeg hadde sminka meg fint - som om det var helt unormalt for en manisk person🙄 Skal aldri tilbake dit. Der var de jo ikke samkjørte i det hele tatt. Legene hadde ulike meninger om både diagnose og behandling. En satte i gang en type behandling, neste lege satt i gang en annen. De uttrykte sin uenighet til MEG, ikke til hverandre, og alt var bare surr. Jeg mista helt tilliten. På DPS døgnavdeling var de mye flinkere. Samkjørte, enige, og ga helt ypperlig behandling! Det var kanskje ikke helt saklig, men jaja.

Er nok ikke enkelt nei, når legene ikke blir enige, hva skal en tru? Jeg blir ofte forvirra selv om behandleren jeg hadde før, hun jeg har nå og de på stemningspoliklinikken er samkjørt og enige virker det som. Jeg tenker litt kaotisk om det noen ganger. Forstår ikke helt, tviler på om jeg har vært hypoman. Samtidig, jeg fatter ikke at jeg har fått meg til å gjøre og oppføre meg som jeg har gjort i, ja, hypomane faser, jeg må vel kalle det det, det er vel det det er.

Jaja 😊. Ikke så saklig jeg heller.