Kjenner du med bipolar igjen dette? Trenger jeg hjelp? Vil noen hjelpe meg?

[AnonymBruker]

Jeg begynner å bli sliten av hypomanien. 

Sliten, men hodet løper maraton.

Ikke lenger glad og lykkelig hele tiden, men glad og lykkelig og trist og irritabel om hverandre. 

Jeg får tanker jeg ikke pleier å tenke, og tanker jeg ikke vil ha. Er det noen som kjenner seg igjen?

Har ikke lyst til å gjøre noe galt, og tankene skremmer meg. Fantasiene i hodet blir voldelige, og i blant groteske. Jeg er redd for å miste kontrollen, og bli ond og slem. Jeg ser for meg "filmer" i hodet der jeg er voldelig og skader andre rundt meg. Det gjør at jeg plutselig reiser meg å løper bort. Så gråter jeg. For jeg er så sliten. Men jeg kan ikke slappe av😢

Tankene svirrer også rundt å ta mitt eget liv. Hvordan skal jeg kunne fortsette å leve som dette? Jeg føler meg så ofte ute av kontroll, og lange perioder av livet mitt glemmer jeg. Enten føles det som om hjernen min er som et høyhastighetstog, ellers som om den drukner i en tung myr. Selv om jeg føler meg høyt oppe, og intenst lykkelig i blant, føler jeg meg også ofte intenst tung og ulykkelig. Fanget av døden, selv om jeg tilsynelatende er levende. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Hvordan skal jeg få roet meg ned, og faktisk slappe av. På ordentlig. Det oppleves som om jeg lever et annet liv enn alle andre. Parallellt med de, men på en annen frekvens. 

Mani er ikke bare fantastisk. Det er svært ubehagelig å føle seg som en kolibri som stadig flyr i veggen, og prøver å fortsette å fly, selv om veggen er rett foran den. 

En del av meg sier at jeg må skjule dette, og at det går fint. En annen del av meg roper fortvilt etter HJELP! Hjelp meg. Hva skal jeg gjøre? 😭

Anonymkode: e87ae...553

[aa-k-j]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynner å bli sliten av hypomanien. 

Sliten, men hodet løper maraton.

Ikke lenger glad og lykkelig hele tiden, men glad og lykkelig og trist og irritabel om hverandre. 

Jeg får tanker jeg ikke pleier å tenke, og tanker jeg ikke vil ha. Er det noen som kjenner seg igjen?

Har ikke lyst til å gjøre noe galt, og tankene skremmer meg. Fantasiene i hodet blir voldelige, og i blant groteske. Jeg er redd for å miste kontrollen, og bli ond og slem. Jeg ser for meg "filmer" i hodet der jeg er voldelig og skader andre rundt meg. Det gjør at jeg plutselig reiser meg å løper bort. Så gråter jeg. For jeg er så sliten. Men jeg kan ikke slappe av😢

Tankene svirrer også rundt å ta mitt eget liv. Hvordan skal jeg kunne fortsette å leve som dette? Jeg føler meg så ofte ute av kontroll, og lange perioder av livet mitt glemmer jeg. Enten føles det som om hjernen min er som et høyhastighetstog, ellers som om den drukner i en tung myr. Selv om jeg føler meg høyt oppe, og intenst lykkelig i blant, føler jeg meg også ofte intenst tung og ulykkelig. Fanget av døden, selv om jeg tilsynelatende er levende. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Hvordan skal jeg få roet meg ned, og faktisk slappe av. På ordentlig. Det oppleves som om jeg lever et annet liv enn alle andre. Parallellt med de, men på en annen frekvens. 

Mani er ikke bare fantastisk. Det er svært ubehagelig å føle seg som en kolibri som stadig flyr i veggen, og prøver å fortsette å fly, selv om veggen er rett foran den. 

En del av meg sier at jeg må skjule dette, og at det går fint. En annen del av meg roper fortvilt etter HJELP! Hjelp meg. Hva skal jeg gjøre? 😭

Anonymkode: e87ae...553

Jeg synes det er lurt å kontakte fastlegen/behandleren din for hjelp for det virker som du har det ganske vanskelig. Har visst bipolar selv og kjenner meg litt igjen i det du beskriver bare ikke fullt så ille. Hypomani kan oppleves som både godt og dårlig for en får mye energi og får unnagjort ting man kanskje har utsatt, men så blir en så sliten at en knapt orker enkle ting. 

Endret 8. september 2020 av aa-k-j

[AnonymBruker]

Enig med den over meg. Dette må du få hjelp med, så det beste er om du kontakter legen din. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i de tankene du beskriver om vold, men "artig" å lese om hvordan du beskriver opplevelsen av hypomani lenger ned. Sist jeg hadde hypomani beskrev jeg det som om jeg satt hjelpeløs på en badering i sterk strøm nedover ei elv hvor ikke det var mulig å stoppe og komme seg av, fordi alt gikk så veldig fort. Så nei, som du sier så er ikke hypomani/mani bare godt, det kan også være svært ubehagelig. Og man blir jo sliten av det også når det er sånn av og på. Ikke før har du kommet litt ned før du letter på nytt, og det tærer på kreftene.  

Men du bør som sagt søke hjelp for dette nå før du blir så sliten at du møter veggen på ordentlig og detter ned i depresjon. Ønsker deg lykke til! 

Anonymkode: 0ba2a...bc6

[AnonymBruker]

Takk🖤

Anonymkode: e87ae...553

[FjellOgDalar]

Ja, jeg kjenner meg avgjort igjen i dette. Hypomani blir et lys som brenner i begge ender etter hvert. Voldsfantasier kjenner jeg meg ikke igjen i; derimot har jeg opplevd å etter hvert få alvorlige selvmordstanker fordi jeg ikke klarer å henge med i det maniske tempoet verden rundt går i. Etter hvert kræsjet jeg i den berømmelige veggen, og gikk over i alvorlig depresjon. Søk hjelp asap, før dette eskalerer enten den ene eller den andre veien! Slik skal man ikke ha det!