Jeg er så dum!

[Glitter]

Okei. Så...For to år siden da jeg skulle inn i rusbehandling ble jeg, mamma, kommunen og behandler enig om at jeg etter rusbehandling ville trenge tettere oppfølging enn jeg kunne få hjemme. Derfor søkte jeg noe nølende på å få bemannet bolig. Et leilighetskompleks hvor det er ansatte som har base i 1 etasje som følger tett opp. Jeg fikk godkjent vedtak, men det var 1,5-2 års ventetid. 

I løpet av året i rusbehandling ble jeg gradvis mer stabil enn på lenge, jeg fikk kjøpt bolig og alle var henrykt over framgangen. Tildelingskontoret ringte kontakt i kommunen i desember i fjor og ba om status og om jeg ennå trengte plass (var ikke ledig ennå altså). Sammen med kontakten min ble vi enige om at det beste for meg var å fortsette å jobbe med framgang i eget hjem med oppfølging. For barnas del også. 

Dessverre, varte ikke den positive utviklingen så lenge etter endt rusbehandling. 2-3 mnd max før det begynte å gå nedover. Siden da har jeg vært opp og ned i form og funksjonsnivå, men totalt sett har det gått nedover, og siden mai i år spesielt har ballen rullet feil vei. 

Nå har jeg vært hos mamma i noen dager for jeg greier ikke ta vare på meg selv. Jeg er helt ødelagt og aner ikke hva jeg skal gjøre. Så mamma oppfordret meg til å søke på nytt. Men herregud da havner jeg bakerst i køen. Ventetid på sånn to år. Hadde jeg ikke sagt det fra meg i desember i fjor så hadde sikkert plassen vært rett rundt hjørnet. Men nei...

Jeg er så dum. Jeg burde holdt på plassen for å se hvordan jeg ville klare meg alene. Og heller takket nei idet jeg fikk plass hvis jeg ikke trengte. Men jeg var naiv og håpefull da. Teamet mitt rundt meg også. De kunne foreslått og anbefalt meg å ikke si fra meg plassen riktig ennå. Men nei. De også var blendet av det faktum at min positive utvikling hadde jo mye med den tette oppfølgingen i rusbehandling og at jeg ikke var klar til å stå på egne bein ennå. Selv om det var alt jeg ønsket mer enn noen ting. 

Jeg trodde oppriktig jeg skulle klare det også. Men jeg klarte det ikke.

Så nå føler jeg meg dum. Det var et dumt valg. For jeg er ikke i stand til å fungere hjemme over tid. Jeg er langt unna å klare det. 

Må vel søke på nytt, men to år? Jeg tror ikke kroppen min, livet mitt, familien min, morsrollen min vil tåle to år. Jeg tror ikke jeg overlever så lenge. 

Vet ikke jeg. Trengte en utblåsning og kanskje litt støttende ord. DOL er fint sånn sett. 

[Fru2020]

Det er lett å dømme sine valg i ettertid. Du gjorde som best du kunne utifra den informasjonen du hadde på det tidspunktet. 

Jeg skjønner likevel at det må være veldig frustrerende i den situasjonen du er i nå. Sikkert lurt å søke plass allerede nå. Så får det ta den tid det trenger. 

Men er det slik at du ikke kan få annen hjelp på veien? Et mer akutt tilbud nå som verden din har revnet? 

Jeg har tro på deg. Med der du skriver så har du hatt en positiv periode før. Du kan kjempe deg tilbake til det. Du har vist at du kan før.

[Glitter]

44 minutter siden, Fru2020 skrev:

Det er lett å dømme sine valg i ettertid. Du gjorde som best du kunne utifra den informasjonen du hadde på det tidspunktet. 

Jeg skjønner likevel at det må være veldig frustrerende i den situasjonen du er i nå. Sikkert lurt å søke plass allerede nå. Så får det ta den tid det trenger. 

Men er det slik at du ikke kan få annen hjelp på veien? Et mer akutt tilbud nå som verden din har revnet? 

Jeg har tro på deg. Med der du skriver så har du hatt en positiv periode før. Du kan kjempe deg tilbake til det. Du har vist at du kan før.

Jeg har kommunen to ganger i uken, kan ringe behandler på dagtid når jeg trenger det og lavterskel-avtale om akuttinnleggelse hvor det skal gå minimum tre uker mellom hver gang, men at hvis det er veldig krise så kan jeg legges inn på ordinær innleggelse, men det har kun skjedd to ganger i år tror jeg. At jeg ikke har klart de tre ukene. Men en del av innleggelsene har blitt lenger enn det som i utgangspunktet var meningen med avtalen da jeg ofte har vært såpass dårlig at 5 dager ikke er nok. 

Skulle helst vært innlagt nå, men det hadde ikke gått tre uker siden sist ennå og avdelingen er helt full. Så da måtte jeg blitt innlagt ordinært utenom den avtalen og på en annen avdeling. Så jeg har heller flyttet litt inn til mamma, men det er ikke bra for hun er i risiko mtp corona. Så bør egentlig ikke være her. 

Nå skal jeg også inn på DPS i seks uker den 29, så prøver å holde ut til da, men da er jeg redd jeg må være mest hos mamma. 

Det er liksom ikke mulig å gi meg mer hjelp enn jeg allerede har. De har vært litt i villrede rundt hva som kan gjøres da jeg trenger mer enn jeg har, men mer enn jeg har vil jo i praksis være slik bolig. Men får se om den planlagte innleggelsen vil kunne hjelpe. Vi får se. Livet mitt står egentlig helt stille fram til noe som skjer i januar. Alle (og jeg) prøver bare å holde meg mest mulig i vater og i live fram til da. De sier selv at noe mer enn det ikke vil være mulig for meg nå. Nav, behandlere, familie osv. 

Takk for at du har tro på meg. Jeg har mistet den helt. Det er ingen gnist i øynene mine lenger. Jeg tror ikke de rundt meg egentlig har troen heller. Alle håper, men forventer innerst inne at det ikke vil gå bra til slutt. Kroppen min tåler ikke så mye mer tror jeg. 

Endret 19. september 2020 av Glitter

[Fru2020]

Du har ganske lik oppfølging som jeg har ser jeg. For meg så er det slik at den siste uken før innleggelse så kommer kommunen hver dag. Det føler jeg hjelper meg å holde ut til datoen jeg skal inn.

Skjønner godt at du vil være på en avdeling du er kjent. Jeg synes jeg har bedre utbytte av å være sammen med behandlere og miljøpersonell som kjenner meg.

Hadde det vært meg hadde jeg syntes det var en evighet til den 29. Vet ikke hva du tenker. Men viktig å ta det en dag om gangen. Jeg synes det er flott at du har en mor som har mulighet til å hjelpe deg. Når det gjelder korona har de vel åpnet for mer kontakt når det gjelder familie. Får du oppfølging av kommunen mens du bor der?

[frosken]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg har kommunen to ganger i uken, kan ringe behandler på dagtid når jeg trenger det og lavterskel-avtale om akuttinnleggelse hvor det skal gå minimum tre uker mellom hver gang, men at hvis det er veldig krise så kan jeg legges inn på ordinær innleggelse, men det har kun skjedd to ganger i år tror jeg. At jeg ikke har klart de tre ukene. Men en del av innleggelsene har blitt lenger enn det som i utgangspunktet var meningen med avtalen da jeg ofte har vært såpass dårlig at 5 dager ikke er nok. 

Skulle helst vært innlagt nå, men det hadde ikke gått tre uker siden sist ennå og avdelingen er helt full. Så da måtte jeg blitt innlagt ordinært utenom den avtalen og på en annen avdeling. Så jeg har heller flyttet litt inn til mamma, men det er ikke bra for hun er i risiko mtp corona. Så bør egentlig ikke være her. 

Nå skal jeg også inn på DPS i seks uker den 29, så prøver å holde ut til da, men da er jeg redd jeg må være mest hos mamma. 

Det er liksom ikke mulig å gi meg mer hjelp enn jeg allerede har. De har vært litt i villrede rundt hva som kan gjøres da jeg trenger mer enn jeg har, men mer enn jeg har vil jo i praksis være slik bolig. Men får se om den planlagte innleggelsen vil kunne hjelpe. Vi får se. Livet mitt står egentlig helt stille fram til noe som skjer i januar. Alle (og jeg) prøver bare å holde meg mest mulig i vater og i live fram til da. De sier selv at noe mer enn det ikke vil være mulig for meg nå. Nav, behandlere, familie osv. 

Takk for at du har tro på meg. Jeg har mistet den helt. Det er ingen gnist i øynene mine lenger. Jeg tror ikke de rundt meg egentlig har troen heller. Alle håper, men forventer innerst inne at det ikke vil gå bra til slutt. Kroppen min tåler ikke så mye mer tror jeg. 

Hva skjedde med søknaden om BET?

[Glitter]

20 minutter siden, frosken skrev:

Hva skjedde med søknaden om BET?

Ikke godt å si. Ringte de i juli og da hadde de ikke mottatt søknad, men de sa at etter mottakelse av søknad er det 6 ukers venting før vurderingssamtale og etter det ett års ventetid. 

Uansett har jeg mistet troen på det der. Blant annet fordi det er jo mye mer enn bare det å ikke tåle følelser jeg sliter med. Har jo traumer, klarer ikke sette grenser (blitt utnyttet, brukt osv siden jeg var 15), ruslidelse, sosiale utfordringer osv. Jeg tror ikke BET er noen magisk redning slik det har blitt framstilt i den boken. Men jeg er vel litt preget av at jeg har mistet både tro og håp. 

Endret 19. september 2020 av Glitter

[frosken]

2 timer siden, Glitter skrev:

Ikke godt å si. Ringte de i juli og da hadde de ikke mottatt søknad, men de sa at etter mottakelse av søknad er det 6 ukers venting før vurderingssamtale og etter det ett års ventetid. 

Uansett har jeg mistet troen på det der. Blant annet fordi det er jo mye mer enn bare det å ikke tåle følelser jeg sliter med. Har jo traumer, klarer ikke sette grenser (blitt utnyttet, brukt osv siden jeg var 15), ruslidelse, sosiale utfordringer osv. Jeg tror ikke BET er noen magisk redning slik det har blitt framstilt i den boken. Men jeg er vel litt preget av at jeg har mistet både tro og håp. 

Jeg synes du skal sjekke om det har blitt sendt noen søknad og hvor den i så fall har blitt av. 

Det er ingen form for behandling som vil løse "alt", men BET fremstår som et opplegg som kan bidra langt på vei, tenker jeg. 

[Glitter]

Jeg har helt ville og syke impulser inni meg. Det er store krefter og jeg har gått tre turer i dag for å temme de. Altså dere aner ikke jeg er helt gal og jeg blir sprø av å kjempe for å holde meg i bånd. Men det er nå det som er målet mitt da. Å holde meg. Men det føles til tider som tortur. 

[Glitter]

2 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes du skal sjekke om det har blitt sendt noen søknad og hvor den i så fall har blitt av. 

Det er ingen form for behandling som vil løse "alt", men BET fremstår som et opplegg som kan bidra langt på vei, tenker jeg. 

Ja jeg får gjøre det i neste uke. 

[Glitter]

Så ufattelig mye tankekjør. Etter jeg nyktret opp har jeg sovnet på et blunk. Vært utmattet og slikt. Har jo ikke kjørt meg like hardt denne gangen som sist, så den voldsomme utmattelsen er over allerede og nå pines jeg av dette tankekjøret i stedet for å sovne med en gang. Jeg er så dum på alle mulige måter. Hvordan går det an å la seg bli brukt og misbrukt på den måten igjen og igjen. Hvorfor lar jeg de gjøre det mot meg. Og hvorfor unnskylder jeg de med at det er rusen som gjør det. De mener egentlig ikke å gjøre all driten de gjør. Men...De mener det jo. For de vet hvor dum jeg er. Så konklusjonen min blir at det er min feil og ikke deres. Kan jeg ikke få lov til å se at jeg er verdt mer. At jeg ikke fortjener slikt? For så lenge jeg ikke ser det så vet jeg ikke hvordan klare å stoppe å bli ødelagt av slike rotter av menn. 

[frosken]

9 minutter siden, Glitter skrev:

Så ufattelig mye tankekjør. Etter jeg nyktret opp har jeg sovnet på et blunk. Vært utmattet og slikt. Har jo ikke kjørt meg like hardt denne gangen som sist, så den voldsomme utmattelsen er over allerede og nå pines jeg av dette tankekjøret i stedet for å sovne med en gang. Jeg er så dum på alle mulige måter. Hvordan går det an å la seg bli brukt og misbrukt på den måten igjen og igjen. Hvorfor lar jeg de gjøre det mot meg. Og hvorfor unnskylder jeg de med at det er rusen som gjør det. De mener egentlig ikke å gjøre all driten de gjør. Men...De mener det jo. For de vet hvor dum jeg er. Så konklusjonen min blir at det er min feil og ikke deres. Kan jeg ikke få lov til å se at jeg er verdt mer. At jeg ikke fortjener slikt? For så lenge jeg ikke ser det så vet jeg ikke hvordan klare å stoppe å bli ødelagt av slike rotter av menn. 

Kanskje må du forsøke å finne ut av hva du vinner på å gjøre det du gjør?

[Glitter]

11 timer siden, frosken skrev:

Kanskje må du forsøke å finne ut av hva du vinner på å gjøre det du gjør?

Handler ikke om å ville vinne noe. Jeg bare klarer ikke å sette grenser og slikt. Men at jeg oppsøker dem handler om rus og å ikke være alene. Men er ikke bare dem det gjelder, har jo opplevd mye utnyttelse siden jeg var tenåring, og den røde tråden gjennom alt er det desperate behovet etter å bli likt og godtatt og frykt for å bli forlatt. Og det har jo sine grunner. Men vil ikke si jeg vinner på det egentlig.