Blir brutt ned av en teit hendelse. Har noen gode råd?

[AnonymBruker]

Først: jeg er klar over at dette høres teit og unødvendig ut. Jeg ber om råd, hvis du har tips jeg kan forsøke å benytte. Hvis du bare synes jeg er teit, så vet jeg om det allerede, og trenger ikke å få det påpekt.

Saken: jeg er fullstendig opphengt i en hendelse. Hver dag tenker jeg på det. Når jeg skal sove. Når jeg ordner meg på morgenen, eller kvelden. I timesvis MENS jeg gjør jobben min. Jeg er hjemsøkt av en episode som skjedde, og det gir meg så mye unødvendig stress, angst, tristhet, osv. Det er HELT unødvendig, og jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men hodet mitt spiller dette scenarioet av på repeat, og jeg kommer rett og slett ikke ut av det.

Dette skjedde: jeg har en diagnose, og ble tvangsinnlagt på psykehus under en sykdomsepisode. De fortalte meg hva de mente var galt med meg, og ga meg medisin. Deretter ventet jeg i et rom på overlegen. Overlegen snakket med meg i et par minutter. Så sa vedkommende at h*n trodde diagnosen min var feil. At h*n var drittlei av ungdommer uten livserfaring (jeg var 27 år) som bare skapte drama, hadde lært om psykdom på TV og trodde at de hadde det, at 90% av de med min diagnose var feildiagnostisert, at det var IN i blant unge i vennegjenger å være psyke, at det var kult, eller noe, at det gikk sport i det. Jeg kunne ikke tro at h*n sa noe sånt. Deretter sa vedkommende at jeg VILLE være der og bli passet på, å ha folk rundt meg til å ta vare på meg, osv. Jeg minte om at jeg var der ufrivillig, men h*n sa at "du vet at jeg har rett, og at du egentlig VIL være her". Jeg sa at jeg mer enn gjerne ville gå med en gang, men h*n lot meg heller ikke gå, og jeg var innlagt i tre uker. 

Det var så forferdelig. Jeg hadde de symptomene jeg hadde, på min sykdom. I tillegg følte jeg at jeg var uvelkommen, at alle egentlig hatet "sånne som meg - som hun kalte meg", følte meg fanget. Må nevne at ALLE andre behandlet meg med respekt, og veldig fint. Det var kun dette innledende møtet som ødela alt. 

I ettertid avsluttet jeg all psyk. behandling. Jeg ville på en måte bevise at alt overlegen beskytte meg for var feil. Skulle aldri innlegges igjen. Skulle aldri være i nærheten av noe av det h*n sa jeg var (selv om jeg visste det ikke stemte). Jeg har klart meg fint på medisiner og med fastlegen. Jeg tenker fortsatt det samme. Er livredd for å bli "fanget" med den overlegen igjen.

Det stemte ikke noe av det h*n sa, forresten. Jag har ikke funnet på sykdom for oppmerksomhet. Tvert i mot vet nesten ingen om det. Jeg er introvert og ikke dramatisk, og jeg liker meg best for meg selv. Har venner og familie, men trives best i eget selskap, og å ordne meg selv. Er generelt redd for å belaste noen, og ja... jeg ble veldig lei meg for det som skjedde.

Og nå spiller hjernen min altså av dette daglig. Det har gått to år. Jeg vil videre. Prøver å tøffe meg opp. Minner meg på hvor ubetydelig dette var i den store sammenhengen. Likevel er jeg så såret. Jeg gråter masse over det enda. Føler meg jo veldig dum. Jeg er snart 30 år, og har mye annet å fokusere på. At dette skal ødelegge så mye av livet mitt, liksom. Og det er jo jeg som lar det gjøre det. Men jeg vet ikke hvordan stoppe det

Setter STOR pris på råd og tips. Om noen har tilsvarende erfaring - eller i andre settinger. Ja. Kanskje dette kan være til hjelp.

Anonymkode: 3f30e...033

[AnonymBruker]

Skjønner at dette er vanskelig for deg. Du ble jo behandlet skikkelig dårlig av den legen! 

Du sier at du får oppfølging av fastlegen, og jeg lurer på om dere har snakket sammen om hendelsen og om at den plager deg såpass i hverdagen? Hvis ikke er mitt råd at du tar det opp. For meg kan det virke som om du trenger å snakke om den og få forsikringer på at det som hendte ikke er din feil, og bekreftelse/sympati/forståelse på at det må ha vært veldig tøft å oppleve. Jeg tror at hvis du snakker tilstrekkelig om dette med en profesjonell som f.eks fastlegen, samtidig som han gir deg de riktige tilbakemeldingene, så vil symptomene gradvis slippe taket. ?

Anonymkode: 90dc5...319

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner at dette er vanskelig for deg. Du ble jo behandlet skikkelig dårlig av den legen! 

Du sier at du får oppfølging av fastlegen, og jeg lurer på om dere har snakket sammen om hendelsen og om at den plager deg såpass i hverdagen? Hvis ikke er mitt råd at du tar det opp. For meg kan det virke som om du trenger å snakke om den og få forsikringer på at det som hendte ikke er din feil, og bekreftelse/sympati/forståelse på at det må ha vært veldig tøft å oppleve. Jeg tror at hvis du snakker tilstrekkelig om dette med en profesjonell som f.eks fastlegen, samtidig som han gir deg de riktige tilbakemeldingene, så vil symptomene gradvis slippe taket. ?

Anonymkode: 90dc5...319

Takk for et så hyggelig svar. Nei, jeg har aldri sagt det til noen, siden jeg har skammet meg over det. Det høres egentlig ganske fornuftig ut, det du foreslår. Takk🙂

Anonymkode: 3f30e...033

[AnonymBruker]

Hvorfor blir det EN person sa så viktig for deg? 

Anonymkode: a6f22...c91

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et så hyggelig svar. Nei, jeg har aldri sagt det til noen, siden jeg har skammet meg over det. Det høres egentlig ganske fornuftig ut, det du foreslår. Takk🙂

Anonymkode: 3f30e...033

Da håper jeg at du klarer å gjøre det, og så håper jeg at du etterhvert vil komme videre og at hendelsen til slutt bare blir et fjernt minne du sjeldent eller aldri tenker på. Lykke til!

Anonymkode: 90dc5...319

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor blir det EN person sa så viktig for deg? 

Anonymkode: a6f22...c91

Hvorfor tviler du på at EN tilbakemelding/ETT svar kan hjelpe noen? Jeg er glad for at svaret mitt var til nytte. 

Anonymkode: 90dc5...319

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da håper jeg at du klarer å gjøre det, og så håper jeg at du etterhvert vil komme videre og at hendelsen til slutt bare blir et fjernt minne du sjeldent eller aldri tenker på. Lykke til!

Anonymkode: 90dc5...319

Tusen takk. Det betyr faktisk mye for meg at du svarte meg  

Anonymkode: 3f30e...033

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tviler du på at EN tilbakemelding/ETT svar kan hjelpe noen? Jeg er glad for at svaret mitt var til nytte. 

Anonymkode: 90dc5...319

Det er da ikke deg jeg skriver innlegget mitt til? Jeg spør for å skjønne hvorfor ts legger så mye vekt på det denne legen sa, om det var noe spesielt med vedkommende eller om det handler om diagnose og stigmatisering.

Anonymkode: a6f22...c91

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er da ikke deg jeg skriver innlegget mitt til? Jeg spør for å skjønne hvorfor ts legger så mye vekt på det denne legen sa, om det var noe spesielt med vedkommende eller om det handler om diagnose og stigmatisering.

Anonymkode: a6f22...c91

Huff, hehe... Da misforstod jeg deg, for trodde du mente meg. Jeg er noen ganger litt i overkant på alerten. Beklager det. 

Anonymkode: 90dc5...319

[cathlin]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Først: jeg er klar over at dette høres teit og unødvendig ut. Jeg ber om råd, hvis du har tips jeg kan forsøke å benytte. Hvis du bare synes jeg er teit, så vet jeg om det allerede, og trenger ikke å få det påpekt.

Saken: jeg er fullstendig opphengt i en hendelse. Hver dag tenker jeg på det. Når jeg skal sove. Når jeg ordner meg på morgenen, eller kvelden. I timesvis MENS jeg gjør jobben min. Jeg er hjemsøkt av en episode som skjedde, og det gir meg så mye unødvendig stress, angst, tristhet, osv. Det er HELT unødvendig, og jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men hodet mitt spiller dette scenarioet av på repeat, og jeg kommer rett og slett ikke ut av det.

Dette skjedde: jeg har en diagnose, og ble tvangsinnlagt på psykehus under en sykdomsepisode. De fortalte meg hva de mente var galt med meg, og ga meg medisin. Deretter ventet jeg i et rom på overlegen. Overlegen snakket med meg i et par minutter. Så sa vedkommende at h*n trodde diagnosen min var feil. At h*n var drittlei av ungdommer uten livserfaring (jeg var 27 år) som bare skapte drama, hadde lært om psykdom på TV og trodde at de hadde det, at 90% av de med min diagnose var feildiagnostisert, at det var IN i blant unge i vennegjenger å være psyke, at det var kult, eller noe, at det gikk sport i det. Jeg kunne ikke tro at h*n sa noe sånt. Deretter sa vedkommende at jeg VILLE være der og bli passet på, å ha folk rundt meg til å ta vare på meg, osv. Jeg minte om at jeg var der ufrivillig, men h*n sa at "du vet at jeg har rett, og at du egentlig VIL være her". Jeg sa at jeg mer enn gjerne ville gå med en gang, men h*n lot meg heller ikke gå, og jeg var innlagt i tre uker. 

Det var så forferdelig. Jeg hadde de symptomene jeg hadde, på min sykdom. I tillegg følte jeg at jeg var uvelkommen, at alle egentlig hatet "sånne som meg - som hun kalte meg", følte meg fanget. Må nevne at ALLE andre behandlet meg med respekt, og veldig fint. Det var kun dette innledende møtet som ødela alt. 

I ettertid avsluttet jeg all psyk. behandling. Jeg ville på en måte bevise at alt overlegen beskytte meg for var feil. Skulle aldri innlegges igjen. Skulle aldri være i nærheten av noe av det h*n sa jeg var (selv om jeg visste det ikke stemte). Jeg har klart meg fint på medisiner og med fastlegen. Jeg tenker fortsatt det samme. Er livredd for å bli "fanget" med den overlegen igjen.

Det stemte ikke noe av det h*n sa, forresten. Jag har ikke funnet på sykdom for oppmerksomhet. Tvert i mot vet nesten ingen om det. Jeg er introvert og ikke dramatisk, og jeg liker meg best for meg selv. Har venner og familie, men trives best i eget selskap, og å ordne meg selv. Er generelt redd for å belaste noen, og ja... jeg ble veldig lei meg for det som skjedde.

Og nå spiller hjernen min altså av dette daglig. Det har gått to år. Jeg vil videre. Prøver å tøffe meg opp. Minner meg på hvor ubetydelig dette var i den store sammenhengen. Likevel er jeg så såret. Jeg gråter masse over det enda. Føler meg jo veldig dum. Jeg er snart 30 år, og har mye annet å fokusere på. At dette skal ødelegge så mye av livet mitt, liksom. Og det er jo jeg som lar det gjøre det. Men jeg vet ikke hvordan stoppe det

Setter STOR pris på råd og tips. Om noen har tilsvarende erfaring - eller i andre settinger. Ja. Kanskje dette kan være til hjelp.

Anonymkode: 3f30e...033

Jeg ville kanskje printet ut et bilde av vedkommende, festet bilde på en vegg. Så ville jeg ropt ordet FJOTT (eller noe annet valgfritt forløsende) minst 10 ganger til bildet. Daglig frem til dette hjelper. Viktig at det rettes mot avbildede vedkommende og ikke deg selv. 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, cathlin skrev:

Jeg ville kanskje printet ut et bilde av vedkommende, festet bilde på en vegg. Så ville jeg ropt ordet FJOTT (eller noe annet valgfritt forløsende) minst 10 ganger til bildet. Daglig frem til dette hjelper. Viktig at det rettes mot avbildede vedkommende og ikke deg selv. 

Åå, det var et veldig morsomt forslag. Det skal jeg prøve, det og🙂

Anonymkode: 3f30e...033

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er da ikke deg jeg skriver innlegget mitt til? Jeg spør for å skjønne hvorfor ts legger så mye vekt på det denne legen sa, om det var noe spesielt med vedkommende eller om det handler om diagnose og stigmatisering.

Anonymkode: a6f22...c91

Det vet jeg ikke selv, dessverre. Er ikke så vant til slike situasjoner, eller har aldri opplevd noe sånt, og ble veldig såret og lei meg. Jeg har vel ikke forsvar for å takle sånt, og jeg er heller ikke vant til at noen behandler meg dårlig, så det ble kanskje litt mye ifht det jeg har skills til å takle.

Anonymkode: 3f30e...033

[Juni-julia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner at dette er vanskelig for deg. Du ble jo behandlet skikkelig dårlig av den legen! 

Du sier at du får oppfølging av fastlegen, og jeg lurer på om dere har snakket sammen om hendelsen og om at den plager deg såpass i hverdagen? Hvis ikke er mitt råd at du tar det opp. For meg kan det virke som om du trenger å snakke om den og få forsikringer på at det som hendte ikke er din feil, og bekreftelse/sympati/forståelse på at det må ha vært veldig tøft å oppleve. Jeg tror at hvis du snakker tilstrekkelig om dette med en profesjonell som f.eks fastlegen, samtidig som han gir deg de riktige tilbakemeldingene, så vil symptomene gradvis slippe taket. ?

Anonymkode: 90dc5...319

Støtter dette svaret. 

Ikke la denne opplevelsen ødelegge livet ditt. 

Du har ingen grunn til å føle deg teit eller skamme deg.
 

[Eva Sofie]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor blir det EN person sa så viktig for deg? 

Anonymkode: a6f22...c91

Dette svaret er skrevet til TS: Det svaret som gis her, kan virke noe kalt og avvisende, men det er faktisk noe i det slik jeg ser det. Du sier at du ble behandlet bra av alle andre under det tre uker lange oppholdet du var der, men pga. uttalelsene fra én lege i en relativt kort samtale, lar du det få konsekvenser for hva du tillater deg selv å få hjelp for de neste årene. Dessuten plager du deg selv daglig med det den legen sa. Hvem tror du hadde rett? Den ene legen eller resten av personalet du møtte under oppholdet? Er det da riktig å høre på den som tok feil eller de som hadde rett i din lidelse?

Jeg har selv vært i omtrent samme situasjon. Jeg var tvangsinnlagt og en pleieassistent satt fastvakt på meg. Plutselig brukte han en av timene han satt fastvakt over meg til å si lignende uttalelser som det denne legen sa til deg - vi har antakeligvis ikke samme diagnose. Jeg latet som om jeg var syk, jeg var egentlig bare ute etter oppmerksomhet, jeg tok opp unødvendige plasser på sykehuset, det var andre som trengte plassen mer enn meg osv. Jeg snudde ryggen til fastvaktn og det var de siste ordene vi utvekslet med hverandre annet enn helt avgjørende ord for å kommunisere om det som ble gjort praktisk de kommende ukene jeg hadde fastvakt. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke videreformidlet dette han sa til ledelsen på avdelingen. Det er nå omtrent 8 år siden tror jeg. Han burde fått en smekk på lanken. Jeg nevnte dette for psykologen min senere, og han sa at enkelte mennesker aldri burde ha jobbet i psykiatrien og det var bare å beklage på helsevesenets vegne.

Denne hendelsen plager meg ikke. Hvorfor? Fordi jeg har fokusert på alle de som har et riktig fokus. De som tenker at jeg har et behov for behandling og er psykisk syk. Jeg har ikke latt meg styre av én persons uttalelse, en uutdannet nisse som lot sin dårlige dag, kanskje var han sliten, hadde sovet dårlig forrige natt og hadde lavt blodsukker, gå ut over meg.

[Juni-julia]

11 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette svaret er skrevet til TS: Det svaret som gis her, kan virke noe kalt og avvisende, men det er faktisk noe i det slik jeg ser det. Du sier at du ble behandlet bra av alle andre under det tre uker lange oppholdet du var der, men pga. uttalelsene fra én lege i en relativt kort samtale, lar du det få konsekvenser for hva du tillater deg selv å få hjelp for de neste årene. Dessuten plager du deg selv daglig med det den legen sa. Hvem tror du hadde rett? Den ene legen eller resten av personalet du møtte under oppholdet? Er det da riktig å høre på den som tok feil eller de som hadde rett i din lidelse?

Jeg har selv vært i omtrent samme situasjon. Jeg var tvangsinnlagt og en pleieassistent satt fastvakt på meg. Plutselig brukte han en av timene han satt fastvakt over meg til å si lignende uttalelser som det denne legen sa til deg - vi har antakeligvis ikke samme diagnose. Jeg latet som om jeg var syk, jeg var egentlig bare ute etter oppmerksomhet, jeg tok opp unødvendige plasser på sykehuset, det var andre som trengte plassen mer enn meg osv. Jeg snudde ryggen til fastvaktn og det var de siste ordene vi utvekslet med hverandre annet enn helt avgjørende ord for å kommunisere om det som ble gjort praktisk de kommende ukene jeg hadde fastvakt. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke videreformidlet dette han sa til ledelsen på avdelingen. Det er nå omtrent 8 år siden tror jeg. Han burde fått en smekk på lanken. Jeg nevnte dette for psykologen min senere, og han sa at enkelte mennesker aldri burde ha jobbet i psykiatrien og det var bare å beklage på helsevesenets vegne.

Denne hendelsen plager meg ikke. Hvorfor? Fordi jeg har fokusert på alle de som har et riktig fokus. De som tenker at jeg har et behov for behandling og er psykisk syk. Jeg har ikke latt meg styre av én persons uttalelse, en uutdannet nisse som lot sin dårlige dag, kanskje var han sliten, hadde sovet dårlig forrige natt og hadde lavt blodsukker, gå ut over meg.

Er helt enig i det du skriver, at ts burde fokusere på alle de som behandlet hen bra.

Men i ditt eksempelet er maktforholdet et helt annet. I ts tilfelle var ingen uutdannet nisse som sa dette, det var overlegen.

Hva tror du hadde hendt hvis ts videreformidlet det som ble sagt til ledelsen av avdelingen, en ledelse som overlegen var en del av. Hadde noen trodd på ts? Hadde noen beklaget det som ble sagt? 

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg har opplevd lignende situasjon og forstår deg. Veldig vondt og inngripende. Det vanskelige med mange psykiske lidelser er at man kan ikke bevise det på samme måte som med mange fysiske sykdommer. Det er pasientens beskrivelser og oppførsel som ofte avgjør. For min del var det viktig å gi et rett bilde av meg selv og jeg hadde alltid denne bitte lille uroen for om diagnosen var helt riktig. Så når noe prøvde å så tvil om dette så skapte det veldig mye uro. Man begynner plutselig å tvile på seg selv og sin egen dømmekraft. Stol på disse andre behandlerene og glem denne overlegen. Hvis denne diagnosen gir deg rett hjelp så hold fast på det. Det at du får rett hjelp er det viktigste. Så stå opp for deg selv og stol på dine meninger. Denne legen lot sin frustrasjon og manglende empati gå utover deg, det er legen sitt problem. Det hjelper å sette ord på ting og snakke gjerne med noen om det. Tenk litt igjennom hvordan du legger det frem. Noen behandlere har en tendens til å forsvare hverandre. Så vær forsiktig i hvordan du fremstiller overlegen, fokuser heller på hvordan du opplevde dette og hvordan det plager deg i dag. 

Anonymkode: 17f08...025