Hva feiler det henne? NHD eller andre?

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål angående min mor.

Jeg har i voksen alder innsett at jeg ikke ble behandlet som jeg burde hjemme.

Hun har hele livet fortalt meg at jeg ikke duger til noe, at jeg er dum og håpløs og at jeg er den verste som er født i vår slekt osv.

Hos oss var det nulltoleranse for " negative " følelser: sinne, tristhet osv om man uttrykte disse ble hun ofte svært sint.

Jeg ble utsatt for vold, slått, sparket, dratt etter håret, kastet inn i veggen og sperret inne ved at dørhåndtakene ble fjernet.

Hun kan gjøre ting som å ringe meg på oppkjøringsdagen bare for å si at jeg ikke vil lykkes eller å gni inn hvor dum og håpløs jeg er når vi kikket fotoalbum ved familiesammenkomster.

Hun har også sagt at hun tror jeg var bevisst slem mot henne som spedbarn ved at jeg gråt om natten og holdt henne våken osv. Hun tok meg i denne fasen til lege for å få satt en diagnose på meg, men fikk ikke gehør hos legen.

Hun har også fortalt grov løgn om meg til andre, som faktisk har fått konsekvenser for meg og mitt liv.

Hun er også, slik jeg ser det svært manipulativ.

Hun viser i mine øyne svært liten evne til å føle empati med andre, Jeg ble misbrukt i mange år, fra jeg var barn til jeg ble ganske voksen. Jeg ble dopet ned, kvalt bevisstløs, slått, truet med våpen osv.. Hun visste at ting ikke var bra, men gjorde ingenting.

Når jeg åpnet meg i detalj om dette var hennes reaksjon bare å le av det. Da jeg prøvde igjen ble hun bare sint og skjelte meg ut. Hun har også tatt gjerningsmann i forsvar.

Hva feiler det henne? En personlighetsforstyrrelse? 

 

Anonymkode: bbe15...c64

[AnonymBruker]

Beklager å måtte si det, men du må ta avstand fra henne. Hun fortjener deg ikke. 

Anonymkode: a4093...684

[kupton]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva feiler det henne? En personlighetsforstyrrelse?

Ja, dessverre. Dette er det som kalles antisosial personlighetsforstyrrelse. Hun kvalifiserer sannsynligvis også for betegnelsen psykopat.

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et spørsmål angående min mor.

Jeg har i voksen alder innsett at jeg ikke ble behandlet som jeg burde hjemme.

Hun har hele livet fortalt meg at jeg ikke duger til noe, at jeg er dum og håpløs og at jeg er den verste som er født i vår slekt osv.

Hos oss var det nulltoleranse for " negative " følelser: sinne, tristhet osv om man uttrykte disse ble hun ofte svært sint.

Jeg ble utsatt for vold, slått, sparket, dratt etter håret, kastet inn i veggen og sperret inne ved at dørhåndtakene ble fjernet.

Hun kan gjøre ting som å ringe meg på oppkjøringsdagen bare for å si at jeg ikke vil lykkes eller å gni inn hvor dum og håpløs jeg er når vi kikket fotoalbum ved familiesammenkomster.

Hun har også sagt at hun tror jeg var bevisst slem mot henne som spedbarn ved at jeg gråt om natten og holdt henne våken osv. Hun tok meg i denne fasen til lege for å få satt en diagnose på meg, men fikk ikke gehør hos legen.

Hun har også fortalt grov løgn om meg til andre, som faktisk har fått konsekvenser for meg og mitt liv.

Hun er også, slik jeg ser det svært manipulativ.

Hun viser i mine øyne svært liten evne til å føle empati med andre, Jeg ble misbrukt i mange år, fra jeg var barn til jeg ble ganske voksen. Jeg ble dopet ned, kvalt bevisstløs, slått, truet med våpen osv.. Hun visste at ting ikke var bra, men gjorde ingenting.

Når jeg åpnet meg i detalj om dette var hennes reaksjon bare å le av det. Da jeg prøvde igjen ble hun bare sint og skjelte meg ut. Hun har også tatt gjerningsmann i forsvar.

Hva feiler det henne? En personlighetsforstyrrelse? 

 

Anonymkode: bbe15...c64

Det er vondt å lese om hvordan du ble behandlet som barn. Håper du som voksen klarer å holde avstand fra mennesker som ikke vil deg vel og at du har funnet noen bra mennesker andre steder enn hjemme. 

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som psykiatrien sier at nok hadde fått diagnosen psykopat vis hun hadde blitt diagnostisert.  Jeg måte bryte kontakten noen år for å skape avstand mellom oss,dvs, bryte den makten hun hadde over meg, selv om jeg nå er voksen. 

Da vi ikke hadde kontakt begynte jeg å kunne se henne for den hun virkelig var,godt hjulpet av familie og venner som fortalte om sin erfaring med henne og ting de synes var rart i min oppvekst. 

Min mor og jeg var uten kontakt i flere år ,jeg brukte disse årene på å tenke og analysere henne ,og forholdet mellom henne og meg,og ikke minst hvilken påvirkning hun har hatt  på hvem jeg er i dag. Og ikke minst tid til å sørge, det er ihvertfall for meg ,en stor sorg i det å erkjenne at en har en forelder som ikke evner å elske sitt barn på den måten alle barn fortjener. Jeg sørget også for henne,som hadde gått glipp av det aller største ved å få barn ,det å elske dem uten betingelser. 

Jeg og min mor har kontakt i dag,og selv om hun er blitt noe mildere på sine eldre dager ,så sier og gjør hun fortsatt ting som sårer,men det går ikke sånn innpå meg som det gjorde før ,selv om det fortsatt stikker litt innimellom. 

Jeg velger nå å ha kontakt, men det er med en del begrensninger, jeg snakker aldri med henne om ting der jeg trenger følelsesmessige støtte, det vet jeg at hun ikke kan gi ,så det får jeg av andre. Men vi snakker om løst og fast,,mest ting som opptar henne. 

Vis jeg skulle komme med et råd så er det å ta fra din mor den makten hun måtte ha over deg, bare når psykopaten ikke lenger har psykisk eller fysisk kontroll over deg og du er sterk på egne ben at du er fri.

Anonymkode: 75ee4...019

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et spørsmål angående min mor.

Jeg har i voksen alder innsett at jeg ikke ble behandlet som jeg burde hjemme.

Hun har hele livet fortalt meg at jeg ikke duger til noe, at jeg er dum og håpløs og at jeg er den verste som er født i vår slekt osv.

Hos oss var det nulltoleranse for " negative " følelser: sinne, tristhet osv om man uttrykte disse ble hun ofte svært sint.

Jeg ble utsatt for vold, slått, sparket, dratt etter håret, kastet inn i veggen og sperret inne ved at dørhåndtakene ble fjernet.

Hun kan gjøre ting som å ringe meg på oppkjøringsdagen bare for å si at jeg ikke vil lykkes eller å gni inn hvor dum og håpløs jeg er når vi kikket fotoalbum ved familiesammenkomster.

Hun har også sagt at hun tror jeg var bevisst slem mot henne som spedbarn ved at jeg gråt om natten og holdt henne våken osv. Hun tok meg i denne fasen til lege for å få satt en diagnose på meg, men fikk ikke gehør hos legen.

Hun har også fortalt grov løgn om meg til andre, som faktisk har fått konsekvenser for meg og mitt liv.

Hun er også, slik jeg ser det svært manipulativ.

Hun viser i mine øyne svært liten evne til å føle empati med andre, Jeg ble misbrukt i mange år, fra jeg var barn til jeg ble ganske voksen. Jeg ble dopet ned, kvalt bevisstløs, slått, truet med våpen osv.. Hun visste at ting ikke var bra, men gjorde ingenting.

Når jeg åpnet meg i detalj om dette var hennes reaksjon bare å le av det. Da jeg prøvde igjen ble hun bare sint og skjelte meg ut. Hun har også tatt gjerningsmann i forsvar.

Hva feiler det henne? En personlighetsforstyrrelse? 

 

Anonymkode: bbe15...c64

"Øyeblikket man innser at man faktisk ikke har hatt en så ille oppvekst og at ens egen mor ikke er så ille likevel"

Dette var rystende lesning!

Anonymkode: 4f46c...e5f

[Eva Sofie]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mor som psykiatrien sier at nok hadde fått diagnosen psykopat vis hun hadde blitt diagnostisert.  Jeg måte bryte kontakten noen år for å skape avstand mellom oss,dvs, bryte den makten hun hadde over meg, selv om jeg nå er voksen. 

Anonymkode: 75ee4...019

Ja, dessverre kommer denne gruppen pasienter altfor sjelden til behandling pga. liten selvinnsikt og erkjennelse av egne problemer. Min psykolog har ofte gjentatt i timene mine: "Let it be" som Paul Mc Cartny sang med The Beatles, og mener da at noen ganger er det bedre å gå videre i livet og innse at andre personer kan man aldri klare å endre eller forbedre uansett hvor hardt man gjerne vil. Han sier at han har hatt pasienter som har forsøkt så lenge foreldrene har levd og enda ikke lykkes. I deres øyne vil vi aldri bli gode nok. De vil alltid finne noe å klage på eller sette fingeren på når det gjelder sine egne barn.

Jeg har selv en mor av det kalibret. I hennes tilfelle tror jeg det handler om misnøye med seg selv og mindreverdighetskomplekser som hun på en utrolig stygg og kynisk måte lar gå utover andre hun ser er svakere eller "lavere ned" enn seg, for hun er nok ikke så ille at hun kvalifiserer til antisosial personlighetsforstyrrelse.

[Kayia]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva feiler det henne? En personlighetsforstyrrelse? 

Ja. Du bør ta avstand fra henne og snakke med en psykolog om oppveksten din dersom du tenker mye på dette og strever med det. Det du har opplevd er ikke normalt og kan være svært, svært skadelig for dem som opplever det. 

Endret 3. oktober 2020 av Kayia

[AnonymBruker]

Ta her.

Jeg vil bare si takk for mange gode svar

jeg har strevet svært mye med hvordan jeg skal forholde meg til disse tingene og om det er meg eller andre det er noe "galt" med. Så litt tilbakemeldinger var utrolig fint. 

Jeg regner med dere sikkert da vil plassere min overgriper som jeg også nevner i mitt første innlegg, i samme kategori? jeg ble av ham manipulert til å tro at jeg var helt fullstendig "gal". Det tok meg mange år å skjønne at det var omvendt. Så dette er nok mye av grunnen til forvirringen jeg har følt på. 

Anonymkode: bbe15...c64

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ta her.

Jeg vil bare si takk for mange gode svar

jeg har strevet svært mye med hvordan jeg skal forholde meg til disse tingene og om det er meg eller andre det er noe "galt" med. Så litt tilbakemeldinger var utrolig fint. 

Jeg regner med dere sikkert da vil plassere min overgriper som jeg også nevner i mitt første innlegg, i samme kategori? jeg ble av ham manipulert til å tro at jeg var helt fullstendig "gal". Det tok meg mange år å skjønne at det var omvendt. Så dette er nok mye av grunnen til forvirringen jeg har følt på. 

Anonymkode: bbe15...c64

TS*

Anonymkode: bbe15...c64