Blir jo bare dårligere. Vet ikke om jeg kan fullføre..

[Glitter]

Jeg er innlagt på DPS nå. Her er det mye program og andre pasienter å forholde seg til. Selv om jeg gruet meg, så så jeg også fram til det. Men i stedet så har jeg blitt dårligere etter jeg kom hit. Det ser ut til at DPS sin motvillighet til å gi meg opphold her var riktig. Jeg er for dårlig til å stå i et opplegg som dette.

Jeg er dårligere enn de andre pasientene og jeg føler meg annerledes og alene. Tre av de kunne vært moren min og de har tatt initiativ til å snakke med meg. De er snille. Men jeg er altså mer deprimert nå enn da jeg kom. Jeg begynner å nærme meg det punktet jeg var på i februar for de som husker hva det var. Orker ikke skrive noe konkret om akkurat det. 

Psykologen her har jo sagt at vi får vurdere fortløpende om dette er noe jeg vil klare å stå i. At det er viktig å pushe seg, men det er minst like viktig å ikke pushe seg så mye at en blir verre. Jeg frykter det går mot sistnevnte. Men jeg vet også at så dårlig som jeg er nå hvis jeg skriver meg ut, så vil det bare ta noen dager før noe alvorlig skjer eller jeg blir nødt til å legges inn i akuttpsykiatrien. Kanskje det er der jeg hører hjemme. Var jo det DPS mente. At jeg skal ha oppfølging hjemme og akuttinnlegges under forverringsfaser. 

Men jeg vil ikke være i denne loopen. Jeg har ikke noe liv. Jeg bare eksisterer i smerte. Jeg skal om en måned i møte med nav for å begynne å kartlegge hva jeg kan prøve meg på i arbeidsutprøving. Det har jeg sett fram til, men per nå er jeg for dårlig. Jeg skal gjøre det uansett, men jeg kan bare ikke bli dårligere enn jeg er nå. Det overlever jeg ikke. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så utrolig mislykket. Selvhatet, skammen, depresjonen, det destruktive. Det vil ikke stoppe. Hver dag prøver jeg å stå i det. Men det kommer tilbake gang på gang. Hvor hyppig det kommer varierer, men hyppig nok til at jeg føler jeg ikke får noen reell pause. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er så sliten. Funksjonsnivået mitt har gradvis blitt ennå verre gjennom sommeren og høsten. Enda hvor hardt jeg kjemper i mot. Prøver å gjøre alt riktig, men jeg feiler. Gang på gang. 

Behandleren min på sykehuset mener at noe av grunnen kan være at jeg hater meg selv at jeg på et underbevisst nivå ikke tillater meg noe annet enn dette helvete jeg lever i. Og det er vel kanskje sant det. Men at jeg ikke fortjener å ha det bra det er sant det. Det kan ingen overbevise meg om at det ikke er. Jeg hører og respekterer det de sier. Jeg tror de mener det oppriktig. Men jeg vet dessverre at de tar feil. Jeg har ikke noe håp igjen. De tror og håper på mine vegne. De vet at deres tro og håp er alt jeg har. 

[AnonymBruker]

God klem til deg! ❤️ Skjønner at du har det veldig tøft og vanskelig. Men klart det er håp for deg også! Det er håp for alle, for ingen vet hva som kommer til å skje rundt neste sving. Kanskje er det noe veldig positivt?!

Anonymkode: 69db8...923

[Glitter]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

God klem til deg! ❤️ Skjønner at du har det veldig tøft og vanskelig. Men klart det er håp for deg også! Det er håp for alle, for ingen vet hva som kommer til å skje rundt neste sving. Kanskje er det noe veldig positivt?!

Anonymkode: 69db8...923

Det er sant. Jeg vet jo ikke. Er bare det at jeg har lenge hatt et håp, men et sted på veien så mistet jeg det. Det betyr vel ikke dermed at det ikke kan komme tilbake? Det bare ser veldig mørkt ut akkurat nå. Når jeg kanskje ikke en gang vil klare å fullføre et opplegg på DPS. At akuttpsykiatrien er eneste plass jeg blir bedre. Med ro, trygghet og samtaler hver dag. Her er det to samtaler i uka og masse program og folk å forholde seg til. På akuttposten må jeg ikke forholde meg til de andre pasientene og deres problemer på samme måte. All behandling er jo individuell. 

[frosken]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg er innlagt på DPS nå. Her er det mye program og andre pasienter å forholde seg til. Selv om jeg gruet meg, så så jeg også fram til det. Men i stedet så har jeg blitt dårligere etter jeg kom hit. Det ser ut til at DPS sin motvillighet til å gi meg opphold her var riktig. Jeg er for dårlig til å stå i et opplegg som dette.

Jeg er dårligere enn de andre pasientene og jeg føler meg annerledes og alene. Tre av de kunne vært moren min og de har tatt initiativ til å snakke med meg. De er snille. Men jeg er altså mer deprimert nå enn da jeg kom. Jeg begynner å nærme meg det punktet jeg var på i februar for de som husker hva det var. Orker ikke skrive noe konkret om akkurat det. 

Psykologen her har jo sagt at vi får vurdere fortløpende om dette er noe jeg vil klare å stå i. At det er viktig å pushe seg, men det er minst like viktig å ikke pushe seg så mye at en blir verre. Jeg frykter det går mot sistnevnte. Men jeg vet også at så dårlig som jeg er nå hvis jeg skriver meg ut, så vil det bare ta noen dager før noe alvorlig skjer eller jeg blir nødt til å legges inn i akuttpsykiatrien. Kanskje det er der jeg hører hjemme. Var jo det DPS mente. At jeg skal ha oppfølging hjemme og akuttinnlegges under forverringsfaser. 

Men jeg vil ikke være i denne loopen. Jeg har ikke noe liv. Jeg bare eksisterer i smerte. Jeg skal om en måned i møte med nav for å begynne å kartlegge hva jeg kan prøve meg på i arbeidsutprøving. Det har jeg sett fram til, men per nå er jeg for dårlig. Jeg skal gjøre det uansett, men jeg kan bare ikke bli dårligere enn jeg er nå. Det overlever jeg ikke. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så utrolig mislykket. Selvhatet, skammen, depresjonen, det destruktive. Det vil ikke stoppe. Hver dag prøver jeg å stå i det. Men det kommer tilbake gang på gang. Hvor hyppig det kommer varierer, men hyppig nok til at jeg føler jeg ikke får noen reell pause. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er så sliten. Funksjonsnivået mitt har gradvis blitt ennå verre gjennom sommeren og høsten. Enda hvor hardt jeg kjemper i mot. Prøver å gjøre alt riktig, men jeg feiler. Gang på gang. 

Behandleren min på sykehuset mener at noe av grunnen kan være at jeg hater meg selv at jeg på et underbevisst nivå ikke tillater meg noe annet enn dette helvete jeg lever i. Og det er vel kanskje sant det. Men at jeg ikke fortjener å ha det bra det er sant det. Det kan ingen overbevise meg om at det ikke er. Jeg hører og respekterer det de sier. Jeg tror de mener det oppriktig. Men jeg vet dessverre at de tar feil. Jeg har ikke noe håp igjen. De tror og håper på mine vegne. De vet at deres tro og håp er alt jeg har. 

Hvor mange dager har du vært der nå?

[emilie321]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Det er sant. Jeg vet jo ikke. Er bare det at jeg har lenge hatt et håp, men et sted på veien så mistet jeg det. Det betyr vel ikke dermed at det ikke kan komme tilbake? Det bare ser veldig mørkt ut akkurat nå. Når jeg kanskje ikke en gang vil klare å fullføre et opplegg på DPS. At akuttpsykiatrien er eneste plass jeg blir bedre. Med ro, trygghet og samtaler hver dag. Her er det to samtaler i uka og masse program og folk å forholde seg til. På akuttposten må jeg ikke forholde meg til de andre pasientene og deres problemer på samme måte. All behandling er jo individuell. 

Du er ikke den eneste som trenger et opplegg i akuttpsykiatrien, men det trenger ikke å være evig. Du må gi deg selv tid.  Selv kjenner jeg flere som har hatt et opplegg i akuttpsykiatrien i flere år før de ble så bra at de greide seg bra selv. Ting Tar Tid.  Det er klart at det er håp for deg, du kjemper jo så godt du kan. 

Vinnere.....

Det er ikke de som aldri gjør feil, men de som aldri gir opp!

 

 

[Villanda]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg er innlagt på DPS nå. Her er det mye program og andre pasienter å forholde seg til. Selv om jeg gruet meg, så så jeg også fram til det. Men i stedet så har jeg blitt dårligere etter jeg kom hit. Det ser ut til at DPS sin motvillighet til å gi meg opphold her var riktig. Jeg er for dårlig til å stå i et opplegg som dette.

Jeg er dårligere enn de andre pasientene og jeg føler meg annerledes og alene. Tre av de kunne vært moren min og de har tatt initiativ til å snakke med meg. De er snille. Men jeg er altså mer deprimert nå enn da jeg kom. Jeg begynner å nærme meg det punktet jeg var på i februar for de som husker hva det var. Orker ikke skrive noe konkret om akkurat det. 

Psykologen her har jo sagt at vi får vurdere fortløpende om dette er noe jeg vil klare å stå i. At det er viktig å pushe seg, men det er minst like viktig å ikke pushe seg så mye at en blir verre. Jeg frykter det går mot sistnevnte. Men jeg vet også at så dårlig som jeg er nå hvis jeg skriver meg ut, så vil det bare ta noen dager før noe alvorlig skjer eller jeg blir nødt til å legges inn i akuttpsykiatrien. Kanskje det er der jeg hører hjemme. Var jo det DPS mente. At jeg skal ha oppfølging hjemme og akuttinnlegges under forverringsfaser. 

Men jeg vil ikke være i denne loopen. Jeg har ikke noe liv. Jeg bare eksisterer i smerte. Jeg skal om en måned i møte med nav for å begynne å kartlegge hva jeg kan prøve meg på i arbeidsutprøving. Det har jeg sett fram til, men per nå er jeg for dårlig. Jeg skal gjøre det uansett, men jeg kan bare ikke bli dårligere enn jeg er nå. Det overlever jeg ikke. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så utrolig mislykket. Selvhatet, skammen, depresjonen, det destruktive. Det vil ikke stoppe. Hver dag prøver jeg å stå i det. Men det kommer tilbake gang på gang. Hvor hyppig det kommer varierer, men hyppig nok til at jeg føler jeg ikke får noen reell pause. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er så sliten. Funksjonsnivået mitt har gradvis blitt ennå verre gjennom sommeren og høsten. Enda hvor hardt jeg kjemper i mot. Prøver å gjøre alt riktig, men jeg feiler. Gang på gang. 

Behandleren min på sykehuset mener at noe av grunnen kan være at jeg hater meg selv at jeg på et underbevisst nivå ikke tillater meg noe annet enn dette helvete jeg lever i. Og det er vel kanskje sant det. Men at jeg ikke fortjener å ha det bra det er sant det. Det kan ingen overbevise meg om at det ikke er. Jeg hører og respekterer det de sier. Jeg tror de mener det oppriktig. Men jeg vet dessverre at de tar feil. Jeg har ikke noe håp igjen. De tror og håper på mine vegne. De vet at deres tro og håp er alt jeg har. 

Er det det BET-opplegget?

[UtakknemligDiva]

Hvorfor fortjener du ikke å ha det bra, da? Jeg er jo som deg i perioder. Hatt en bedre dag i dag. Om det er tilfeldig eller antidepressivaen vet jeg ikke, men det er som om de negative følelsene er glemt.. 

Det er lettere for oss som står utenfor å si at en skal ta seg sammen. Men så er jeg i samme båt da. Depresjon funker slik at selv om du deler lidelsen med andre så tror du at du er helt alene. Som å være stengt inne i en mørk hall hvor du ikke kan se noen, kanskje bare høre på avstand. Du må finne ut hvorfor du mener du ikke fortjener å ha det bra. Hvor kommer selvhatet fra?

[Fru2020]

Trist å høre at det er så vanskelig for deg. Hvor lenge har du vært på DPS? Det kan jo ta litt tid å få utbytte av en innleggelse, selv om det er endel annerledes enn lukket post. 

Interessant det du skriver om underbevisstheten. At den jobber i mot deg. Jeg har også fått noe av den samme tilbakemeldingen fra mine behandlere, har bare ikke tenkt helt igjennom det før. Tenk at underbevisstheten kan jobbe sånn imot oss. Sa behandleren din noe om hvordan dere kunne jobbe med underbevisstheten?

[frosken]

11 timer siden, Glitter skrev:

Jeg er innlagt på DPS nå. Her er det mye program og andre pasienter å forholde seg til. Selv om jeg gruet meg, så så jeg også fram til det. Men i stedet så har jeg blitt dårligere etter jeg kom hit. Det ser ut til at DPS sin motvillighet til å gi meg opphold her var riktig. Jeg er for dårlig til å stå i et opplegg som dette.

Jeg er dårligere enn de andre pasientene og jeg føler meg annerledes og alene. Tre av de kunne vært moren min og de har tatt initiativ til å snakke med meg. De er snille. Men jeg er altså mer deprimert nå enn da jeg kom. Jeg begynner å nærme meg det punktet jeg var på i februar for de som husker hva det var. Orker ikke skrive noe konkret om akkurat det. 

Psykologen her har jo sagt at vi får vurdere fortløpende om dette er noe jeg vil klare å stå i. At det er viktig å pushe seg, men det er minst like viktig å ikke pushe seg så mye at en blir verre. Jeg frykter det går mot sistnevnte. Men jeg vet også at så dårlig som jeg er nå hvis jeg skriver meg ut, så vil det bare ta noen dager før noe alvorlig skjer eller jeg blir nødt til å legges inn i akuttpsykiatrien. Kanskje det er der jeg hører hjemme. Var jo det DPS mente. At jeg skal ha oppfølging hjemme og akuttinnlegges under forverringsfaser. 

Men jeg vil ikke være i denne loopen. Jeg har ikke noe liv. Jeg bare eksisterer i smerte. Jeg skal om en måned i møte med nav for å begynne å kartlegge hva jeg kan prøve meg på i arbeidsutprøving. Det har jeg sett fram til, men per nå er jeg for dårlig. Jeg skal gjøre det uansett, men jeg kan bare ikke bli dårligere enn jeg er nå. Det overlever jeg ikke. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så utrolig mislykket. Selvhatet, skammen, depresjonen, det destruktive. Det vil ikke stoppe. Hver dag prøver jeg å stå i det. Men det kommer tilbake gang på gang. Hvor hyppig det kommer varierer, men hyppig nok til at jeg føler jeg ikke får noen reell pause. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er så sliten. Funksjonsnivået mitt har gradvis blitt ennå verre gjennom sommeren og høsten. Enda hvor hardt jeg kjemper i mot. Prøver å gjøre alt riktig, men jeg feiler. Gang på gang. 

Behandleren min på sykehuset mener at noe av grunnen kan være at jeg hater meg selv at jeg på et underbevisst nivå ikke tillater meg noe annet enn dette helvete jeg lever i. Og det er vel kanskje sant det. Men at jeg ikke fortjener å ha det bra det er sant det. Det kan ingen overbevise meg om at det ikke er. Jeg hører og respekterer det de sier. Jeg tror de mener det oppriktig. Men jeg vet dessverre at de tar feil. Jeg har ikke noe håp igjen. De tror og håper på mine vegne. De vet at deres tro og håp er alt jeg har. 

Du spør hva du skal gjøre, og min oppfatning er at du bør bruke den muligheten som denne innleggelsen gir. At du føler deg ekstra dårlig etter å ha vært noen dager på DPS, er ikke så uvanlig, og det sier ikke noe om hvorvidt oppholdet kan bli nyttig for deg eller ikke. 

Hva er fokuset for dette behandlingsoppholdet? Og hva synes du det er vanskelig å gjennomføre i løpet av dagen?

[Glitter]

12 timer siden, frosken skrev:

Hvor mange dager har du vært der nå?

Har vært i en uke. Jeg gir selvsagt ikke opp ennå. Da jeg kom hit var vi enig om at jeg skulle gi det i hvert fall to uker før jeg bestemte meg for om det var rett for meg. Jeg tenker å prøve å gi det tre uker. Men de var også veldig tydelig på at det er viktig at jeg ikke pusher meg for hardt. Det skal ikke være slik at når disse seks ukene er over så skal jeg være så utmattet at jeg er helt nede i kjelleren. Å være veldig sliten er en veldig stor trigger hos meg. I går la jeg meg 2130 og stod opp 0855. Ennå er jeg kjemptrøtt. 

12 timer siden, emilie321 skrev:

Du er ikke den eneste som trenger et opplegg i akuttpsykiatrien, men det trenger ikke å være evig. Du må gi deg selv tid.  Selv kjenner jeg flere som har hatt et opplegg i akuttpsykiatrien i flere år før de ble så bra at de greide seg bra selv. Ting Tar Tid.  Det er klart at det er håp for deg, du kjemper jo så godt du kan. 

Vinnere.....

Det er ikke de som aldri gjør feil, men de som aldri gir opp!

 

 

Ja det er jo sant sant at ting tar tid. Føler bare jeg har gitt det så mye tid allerede. Og jeg har dårlig samvittighet og føler skyld over at jeg ikke har blitt bedre enn jeg er. Men det mener behandler at jeg ikke skal ha. At det er kompleks det jeg baler med og det gjør også at det er vanskelig å finne rett og effektiv behandling. Det gjør meg litt motløs. Skulle ønske det fantes en fasit på hvordan hjelpe meg. Hehe. 

12 timer siden, Villanda skrev:

Er det det BET-opplegget?

Nei. Tror ikke en gang de har fått henvisningen. Skal møte psykologen som sendte den i morgen og spørre. Er jo nesten 4 måneder siden den visstnok ble sendt. Jeg visste behandler på sykehuset var den som skulle henvist meg. Men de ville absolutt at hun på VOP skulle gjøre det. 

10 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Hvorfor fortjener du ikke å ha det bra, da? Jeg er jo som deg i perioder. Hatt en bedre dag i dag. Om det er tilfeldig eller antidepressivaen vet jeg ikke, men det er som om de negative følelsene er glemt.. 

Det er lettere for oss som står utenfor å si at en skal ta seg sammen. Men så er jeg i samme båt da. Depresjon funker slik at selv om du deler lidelsen med andre så tror du at du er helt alene. Som å være stengt inne i en mørk hall hvor du ikke kan se noen, kanskje bare høre på avstand. Du må finne ut hvorfor du mener du ikke fortjener å ha det bra. Hvor kommer selvhatet fra?

Det selvhatet har gradvis vokst helt fra jeg var barn. Mobbing, føle seg utenfor og annerledes, så ble jeg utnyttet av menn mye eldre enn meg, så kom jeg inn i et forhold med psykisk vold hvor jeg ble i 9 år, så forlot jeg han og knakk helt sammen og begynte å håndtere det med ekstrem destruktive strategier og så falt jeg inn i rusen og der ble jeg nesten drept av en fyr osv osv. Og jeg føler alt er min feil.

10 timer siden, Fru2020 skrev:

Trist å høre at det er så vanskelig for deg. Hvor lenge har du vært på DPS? Det kan jo ta litt tid å få utbytte av en innleggelse, selv om det er endel annerledes enn lukket post. 

Interessant det du skriver om underbevisstheten. At den jobber i mot deg. Jeg har også fått noe av den samme tilbakemeldingen fra mine behandlere, har bare ikke tenkt helt igjennom det før. Tenk at underbevisstheten kan jobbe sånn imot oss. Sa behandleren din noe om hvordan dere kunne jobbe med underbevisstheten?

Har vært en uke. Har vært på DPS før, for to år siden, men på en avdeling med litt mindre program. Tror jeg taklet det bedre. Husker ikke helt. 

Ja det er rart det der. Og hvordan skal man jobbe med dette liksom? Når det skjer så ubevisst? Hvis en i tillegg er fragmentert i tanker og følelser så blir det til sammen et eneste stort kaos. Og jeg har en opplevelse av at ingen vet hvordan hjelpe meg. Det har de jo sagt selv også, at det er vanskelig å finne det som blir best og rett for meg. Jeg har fått ros for at jeg gir oppholdet minst to uker før jeg bestemmer meg for om jeg klarer dette. Men jeg vil veldig gjerne klare det. Det blir et nederlag hvis jeg må gi opp fordi jeg ikke takler så tett program og så mye samhandling med andre pasienter. 

1 time siden, frosken skrev:

Du spør hva du skal gjøre, og min oppfatning er at du bør bruke den muligheten som denne innleggelsen gir. At du føler deg ekstra dårlig etter å ha vært noen dager på DPS, er ikke så uvanlig, og det sier ikke noe om hvorvidt oppholdet kan bli nyttig for deg eller ikke. 

Hva er fokuset for dette behandlingsoppholdet? Og hva synes du det er vanskelig å gjennomføre i løpet av dagen?

Nei det er sant, og det er jo mye nytt og mye utrygghet. Så jeg gir det tid for å se om jeg kan få noe positivt ut av det. Vi skal ha et teammøte i morgen for å se om det er noen tilpasninger som kan gjøres slik at jeg klarer å stå i det. Jeg gir ikke opp lett. 

Fokuset er vel å få mer struktur på dagene og sosial trening. Og å finne ut av hva jeg trenger av videre oppfølging etterpå. All den undervisningen og gruppene som er her vet vi at ikke vil gjøre noen særlig forskjell for meg. Jeg kan så mye rundt egen psyke og sammenhenger og jeg kan mye om anatomi og om trening og effekten av det osv. Jeg opplever at når det er gruppe så er tema og fokus på ting som jeg har vært igjennom og lært av for lenge siden. Så de sier selv at de vet at det er ikke der utbyttet vil komme for min del. Jeg deltar på alt da, men jeg blir oppfordret til å sette grenser og forlate gruppen når det blir for mye for meg. 

Det vanskelige er det tette programmet som sliter meg ut, å måtte forholde meg til de andre pasientene, å kjenne på hvor annerledes jeg er i forhold til dem. Jeg har helt andre utfordringer enn de ut fra hva de forteller om seg selv både i og utenfor gruppene. Finner meg selv nok en gang i en setting hvor jeg føler at jeg ikke passer inn. Det er noe med meg som gjør at jeg fort havner på sidelinjen og føler på et utenforskap. Og i gruppene så kan ikke jeg begynne å fortelle om de tankene jeg baler med for det blir alt for alvorlig og vil kunne bli en negativ belastning for de andre. Så jeg forblir helt taus og forsvinner inn i min egen angstpregende verden under gruppene til det blir for mye og jeg forlater. Og av en eller annen grunn så får jeg ros for at jeg forlater. 

[UtakknemligDiva]

9 minutter siden, Glitter skrev:

 

Det selvhatet har gradvis vokst helt fra jeg var barn. Mobbing, føle seg utenfor og annerledes, så ble jeg utnyttet av menn mye eldre enn meg, så kom jeg inn i et forhold med psykisk vold hvor jeg ble i 9 år, så forlot jeg han og knakk helt sammen og begynte å håndtere det med ekstrem destruktive strategier og så falt jeg inn i rusen og der ble jeg nesten drept av en fyr osv osv. Og jeg føler alt er min feil.

 

 

 

Vet du hvorfor du var annerledes da? Har du noen diagnoser? 
Menn mye eldre enn deg... Hvor mye eldre? Slike som kunne vært faren din? Jeg synes skammen ligger mer hos eldre folk som utnytter unge, bare fordi det er enklere. Sier ikke at alle menn som kunne vært far til dama utnytter henne, men noen går etter yngre kvinner fordi de fort er lettere å manipulere. Hva var det du likte ved disse mennene? 
Hadde du flere kjærester? Kommer utydelig frem i innlegget ditt. Hva slags psykisk vold da? 
Nå vet jeg heller ikke hva du mener med "rusen". Ble alkoholiker eller begynte du med narkotika? Er forskjell på å røyka hasj av og til og begynne med Heroin også...
Kjenner til den med å kjenne skyldfølelse. Jeg heller føler ikke jeg kan forelske meg i hvem jeg vil, fordi jeg tror at når jeg forelsker meg så er det egentlig en felle...at jeg heller bør gå for de mer "kjedelige" som ikke tenner meg i det hele tatt. Nå mener jeg ikke at jeg faller for småkriminelle, men at jeg bare automatisk tror at alle jeg forelsker meg i egentlig er en dårlig ide.. 

[Fru2020]

1 time siden, Glitter skrev:

Og jeg har en opplevelse av at ingen vet hvordan hjelpe meg. Det har de jo sagt selv også, at det er vanskelig å finne det som blir best og rett for meg

Den opplevelsen har jeg også. Jeg har spurt om de kan si meg hva neste steg på veien er slik at jeg kan forberede meg, men de sier at de ikke vet hva som er neste steg. Det er veldig utrygt kjenner jeg.

Godt at du har bestemt deg for å gi det litt tid. Kanskje dere kommer frem til noe bra på teammøte og dere muligens kan redusere noen av aktivitetene, slik at det blir mindre press. Jeg har individuelt tilpasset program på DPS. Er med på endel aktiviteter og så slipper jeg noen. 

Det med å føle seg utenfor og annerledes i det sosiale på post tror jeg at mange kjenner på. Og så varierer det jo veldig utifra hvilke pasienter du er innlagt med. For meg som er svært ofte innlagt på DPS så merker jeg dette veldig tydelig. Noen ganger føler jeg meg friskest, andre ganger føler jeg meg sykest og sliter med å ha kontakt med de andre. Noen ganger er det innlagt en pasient som jeg får en instant connection med, andre ganger ikke. Du skal jo være innlagt en stund så kanskje det kommer noen som passer deg bedre etterhvert.

[Glitter]

1 time siden, Fru2020 skrev:

Den opplevelsen har jeg også. Jeg har spurt om de kan si meg hva neste steg på veien er slik at jeg kan forberede meg, men de sier at de ikke vet hva som er neste steg. Det er veldig utrygt kjenner jeg.

Godt at du har bestemt deg for å gi det litt tid. Kanskje dere kommer frem til noe bra på teammøte og dere muligens kan redusere noen av aktivitetene, slik at det blir mindre press. Jeg har individuelt tilpasset program på DPS. Er med på endel aktiviteter og så slipper jeg noen. 

Det med å føle seg utenfor og annerledes i det sosiale på post tror jeg at mange kjenner på. Og så varierer det jo veldig utifra hvilke pasienter du er innlagt med. For meg som er svært ofte innlagt på DPS så merker jeg dette veldig tydelig. Noen ganger føler jeg meg friskest, andre ganger føler jeg meg sykest og sliter med å ha kontakt med de andre. Noen ganger er det innlagt en pasient som jeg får en instant connection med, andre ganger ikke. Du skal jo være innlagt en stund så kanskje det kommer noen som passer deg bedre etterhvert.

Ja, det er nok også det at den pasientgruppen jeg er med nå har mye til felles med hverandre, men ikke med meg. Det er visst 2-3 uker til det kommer noen nye pasienter. 

I dag ble jeg traumetrigget under en gruppe og måtte forlate for å kunne hente meg inn til her og nå igjen. Det er tredje gang jeg forlater en gruppe fordi det av ulike grunner blir for mye for meg. Ingen av de andre har forlatt noen gruppe. Så da føler jeg meg mislykket. Men de ansatte sier det er bra jeg forlater når jeg kjenner grensene mine overskrides. Så jeg må vel bare høre på dem og ikke min i indre stemme? Han er veldig streng med meg og drar meg ned i gjørma. Og jeg er alt for svak til å klare å si han i mot. Prøver å si han i mot ofte, og en sjelden gang vinner jeg. Men som oftest er det han som vinner. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Glitter skrev:

Han er veldig streng med meg og drar meg ned i gjørma. Og jeg er alt for svak til å klare å si han i mot. Prøver å si han i mot ofte, og en sjelden gang vinner jeg. Men som oftest er det han som vinner. 

Hvem er "han"? 

Jeg spør fordi jeg lurer på om det er legen/psykologen eller en stemme/person inni ditt eget hode. Håper at det er det første og ikke det siste.

Anonymkode: 69db8...923

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvem er "han"? 

Jeg spør fordi jeg lurer på om det er legen/psykologen eller en stemme/person inni ditt eget hode. Håper at det er det første og ikke det siste.

Anonymkode: 69db8...923

Det er en figurativ måte å beskrive min indre stemme. Som jeg alltid har tenkt på som en mann. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, det er nok også det at den pasientgruppen jeg er med nå har mye til felles med hverandre, men ikke med meg. Det er visst 2-3 uker til det kommer noen nye pasienter. 

I dag ble jeg traumetrigget under en gruppe og måtte forlate for å kunne hente meg inn til her og nå igjen. Det er tredje gang jeg forlater en gruppe fordi det av ulike grunner blir for mye for meg. Ingen av de andre har forlatt noen gruppe. Så da føler jeg meg mislykket. Men de ansatte sier det er bra jeg forlater når jeg kjenner grensene mine overskrides. Så jeg må vel bare høre på dem og ikke min i indre stemme? Han er veldig streng med meg og drar meg ned i gjørma. Og jeg er alt for svak til å klare å si han i mot. Prøver å si han i mot ofte, og en sjelden gang vinner jeg. Men som oftest er det han som vinner. 

Er gruppeterapi bra hvis du har asperger?

Anonymkode: 149ad...ed0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Glitter skrev:

Det er en figurativ måte å beskrive min indre stemme. Som jeg alltid har tenkt på som en mann. 

Ok. Bare det ikke er psykotisk så. 

Anonymkode: 69db8...923

[Fru2020]

33 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, det er nok også det at den pasientgruppen jeg er med nå har mye til felles med hverandre, men ikke med meg. Det er visst 2-3 uker til det kommer noen nye pasienter. 

I dag ble jeg traumetrigget under en gruppe og måtte forlate for å kunne hente meg inn til her og nå igjen. Det er tredje gang jeg forlater en gruppe fordi det av ulike grunner blir for mye for meg. Ingen av de andre har forlatt noen gruppe. Så da føler jeg meg mislykket. Men de ansatte sier det er bra jeg forlater når jeg kjenner grensene mine overskrides. Så jeg må vel bare høre på dem og ikke min i indre stemme? Han er veldig streng med meg og drar meg ned i gjørma. Og jeg er alt for svak til å klare å si han i mot. Prøver å si han i mot ofte, og en sjelden gang vinner jeg. Men som oftest er det han som vinner. 

Jeg synes også det høres positivt ut at du er i stand til å kjenne dine egne grenser og tatt konsekvensen av det og forlater gruppen. Det er det ikke alle som klarer.

[Glitter]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er gruppeterapi bra hvis du har asperger?

Anonymkode: 149ad...ed0

Nei det er ikke anbefalt i hvert fall. Får ikke så mye ut av det egentlig. Annet enn at jeg føler meg annerledes. 

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Bare det ikke er psykotisk så. 

Anonymkode: 69db8...923

Neida det er ikke psykotisk. Jeg bare har et ganske fragmentert tankesett. 

11 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg synes også det høres positivt ut at du er i stand til å kjenne dine egne grenser og tatt konsekvensen av det og forlater gruppen. Det er det ikke alle som klarer.

Det er vel sant det. 

[stjernestøv]

Du trenger vel ikke være med  på alt på dps? Det måtte ikke jeg, og flere fikk også slippe hvis ikke formen var der.