Blir jo bare dårligere. Vet ikke om jeg kan fullføre..

[frosken]

2 timer siden, Glitter skrev:

Ja, det er nok også det at den pasientgruppen jeg er med nå har mye til felles med hverandre, men ikke med meg. Det er visst 2-3 uker til det kommer noen nye pasienter. 

I dag ble jeg traumetrigget under en gruppe og måtte forlate for å kunne hente meg inn til her og nå igjen. Det er tredje gang jeg forlater en gruppe fordi det av ulike grunner blir for mye for meg. Ingen av de andre har forlatt noen gruppe. Så da føler jeg meg mislykket. Men de ansatte sier det er bra jeg forlater når jeg kjenner grensene mine overskrides. Så jeg må vel bare høre på dem og ikke min i indre stemme? Han er veldig streng med meg og drar meg ned i gjørma. Og jeg er alt for svak til å klare å si han i mot. Prøver å si han i mot ofte, og en sjelden gang vinner jeg. Men som oftest er det han som vinner. 

Den indre stemmen beskytter deg mot risiko for å bli skuffet. 

Det forundrer meg om ikke du og dps sammen kan finne noen mål du kan jobbe mot under innleggelsen. Ikke sikkert det er noe poeng med en del av gruppene, mens det sannsynligvis er et stort poeng å delta i det ustrukturerte livet i avdelingen. Følelsen din av å være annerledes og utenfor, er høyst sannsynlig noe du deler med flere av de andre pasientene. 

[Glitter]

1 time siden, frosken skrev:

Den indre stemmen beskytter deg mot risiko for å bli skuffet. 

Det forundrer meg om ikke du og dps sammen kan finne noen mål du kan jobbe mot under innleggelsen. Ikke sikkert det er noe poeng med en del av gruppene, mens det sannsynligvis er et stort poeng å delta i det ustrukturerte livet i avdelingen. Følelsen din av å være annerledes og utenfor, er høyst sannsynlig noe du deler med flere av de andre pasientene. 

Ja. Du har nok rett. Det er nok all tiden utenfor gruppene jeg kan profitere mest på. Vi skal som sagt ha teammøte i morgen så håper vi kan bli enige om hva som skal være fokus både fra deres og min side. 

Dagen i dag har for øvrig gått litt greiere enn i går da. I hvert fall fram til jeg og faren kom i diskusjon rundt ungene og han plutselig trakk tilbake en avtale som vil gå ut over samværet med ungene. Helt ut av det blå uten at noe har skjedd i mellomtiden. Flaks at jeg var her da for min umiddelbare reaksjon var svært destruktiv og selvskadende. Men jeg tok heller kontakt med kontakten min og vi snakket i 40 min. Så jogget jeg meg en tur. Hadde ikke vært like konstruktiv hvis jeg hadde vært alene hjemme. Så det gav meg mer motivasjon til å fortsette å være her. Jeg trenger sårt hjelp med å finne gode strategier, men det har vi jo jobbet med i noen år da, men. Planen er jo å finne ut av hvordan få mer hjelp og struktur på hjemmebane i etterkant av innleggelsen også. Så da er det jo dumt å skrive seg ut fordi jeg kjenner på masse motstand og vanskelige følelser av å være her. Så nå følte jeg meg veldig konstruktiv. Hehe. 

Må bare klare å huske på det når det kommer nye dager som i går. For de vil komme de. 

[Villanda]

6 timer siden, Glitter skrev:

Har vært i en uke. Jeg gir selvsagt ikke opp ennå. Da jeg kom hit var vi enig om at jeg skulle gi det i hvert fall to uker før jeg bestemte meg for om det var rett for meg. Jeg tenker å prøve å gi det tre uker. Men de var også veldig tydelig på at det er viktig at jeg ikke pusher meg for hardt. Det skal ikke være slik at når disse seks ukene er over så skal jeg være så utmattet at jeg er helt nede i kjelleren. Å være veldig sliten er en veldig stor trigger hos meg. I går la jeg meg 2130 og stod opp 0855. Ennå er jeg kjemptrøtt. 

Ja det er jo sant sant at ting tar tid. Føler bare jeg har gitt det så mye tid allerede. Og jeg har dårlig samvittighet og føler skyld over at jeg ikke har blitt bedre enn jeg er. Men det mener behandler at jeg ikke skal ha. At det er kompleks det jeg baler med og det gjør også at det er vanskelig å finne rett og effektiv behandling. Det gjør meg litt motløs. Skulle ønske det fantes en fasit på hvordan hjelpe meg. Hehe. 

Nei. Tror ikke en gang de har fått henvisningen. Skal møte psykologen som sendte den i morgen og spørre. Er jo nesten 4 måneder siden den visstnok ble sendt. Jeg visste behandler på sykehuset var den som skulle henvist meg. Men de ville absolutt at hun på VOP skulle gjøre det. 

Det selvhatet har gradvis vokst helt fra jeg var barn. Mobbing, føle seg utenfor og annerledes, så ble jeg utnyttet av menn mye eldre enn meg, så kom jeg inn i et forhold med psykisk vold hvor jeg ble i 9 år, så forlot jeg han og knakk helt sammen og begynte å håndtere det med ekstrem destruktive strategier og så falt jeg inn i rusen og der ble jeg nesten drept av en fyr osv osv. Og jeg føler alt er min feil.

Har vært en uke. Har vært på DPS før, for to år siden, men på en avdeling med litt mindre program. Tror jeg taklet det bedre. Husker ikke helt. 

Ja det er rart det der. Og hvordan skal man jobbe med dette liksom? Når det skjer så ubevisst? Hvis en i tillegg er fragmentert i tanker og følelser så blir det til sammen et eneste stort kaos. Og jeg har en opplevelse av at ingen vet hvordan hjelpe meg. Det har de jo sagt selv også, at det er vanskelig å finne det som blir best og rett for meg. Jeg har fått ros for at jeg gir oppholdet minst to uker før jeg bestemmer meg for om jeg klarer dette. Men jeg vil veldig gjerne klare det. Det blir et nederlag hvis jeg må gi opp fordi jeg ikke takler så tett program og så mye samhandling med andre pasienter. 

Nei det er sant, og det er jo mye nytt og mye utrygghet. Så jeg gir det tid for å se om jeg kan få noe positivt ut av det. Vi skal ha et teammøte i morgen for å se om det er noen tilpasninger som kan gjøres slik at jeg klarer å stå i det. Jeg gir ikke opp lett. 

Fokuset er vel å få mer struktur på dagene og sosial trening. Og å finne ut av hva jeg trenger av videre oppfølging etterpå. All den undervisningen og gruppene som er her vet vi at ikke vil gjøre noen særlig forskjell for meg. Jeg kan så mye rundt egen psyke og sammenhenger og jeg kan mye om anatomi og om trening og effekten av det osv. Jeg opplever at når det er gruppe så er tema og fokus på ting som jeg har vært igjennom og lært av for lenge siden. Så de sier selv at de vet at det er ikke der utbyttet vil komme for min del. Jeg deltar på alt da, men jeg blir oppfordret til å sette grenser og forlate gruppen når det blir for mye for meg. 

Det vanskelige er det tette programmet som sliter meg ut, å måtte forholde meg til de andre pasientene, å kjenne på hvor annerledes jeg er i forhold til dem. Jeg har helt andre utfordringer enn de ut fra hva de forteller om seg selv både i og utenfor gruppene. Finner meg selv nok en gang i en setting hvor jeg føler at jeg ikke passer inn. Det er noe med meg som gjør at jeg fort havner på sidelinjen og føler på et utenforskap. Og i gruppene så kan ikke jeg begynne å fortelle om de tankene jeg baler med for det blir alt for alvorlig og vil kunne bli en negativ belastning for de andre. Så jeg forblir helt taus og forsvinner inn i min egen angstpregende verden under gruppene til det blir for mye og jeg forlater. Og av en eller annen grunn så får jeg ros for at jeg forlater. 

Kan være de andre ikke fortller alt til medpasienter?

[Glitter]

23 minutter siden, Villanda skrev:

Kan være de andre ikke fortller alt til medpasienter?

Hva mener du?

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Hva mener du?

Er ikke så vanskelig å skjønne hva Villanda mener. Det er ikke alle pasienter som forteller hverandre alt. 

Anonymkode: a5890...7a9

[Glitter]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke så vanskelig å skjønne hva Villanda mener. Det er ikke alle pasienter som forteller hverandre alt. 

Anonymkode: a5890...7a9

Jeg forstod ikke så jeg spurte. 

[Glitter]

9 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Vet du hvorfor du var annerledes da? Har du noen diagnoser? 
Menn mye eldre enn deg... Hvor mye eldre? Slike som kunne vært faren din? Jeg synes skammen ligger mer hos eldre folk som utnytter unge, bare fordi det er enklere. Sier ikke at alle menn som kunne vært far til dama utnytter henne, men noen går etter yngre kvinner fordi de fort er lettere å manipulere. Hva var det du likte ved disse mennene? 
Hadde du flere kjærester? Kommer utydelig frem i innlegget ditt. Hva slags psykisk vold da? 
Nå vet jeg heller ikke hva du mener med "rusen". Ble alkoholiker eller begynte du med narkotika? Er forskjell på å røyka hasj av og til og begynne med Heroin også...
Kjenner til den med å kjenne skyldfølelse. Jeg heller føler ikke jeg kan forelske meg i hvem jeg vil, fordi jeg tror at når jeg forelsker meg så er det egentlig en felle...at jeg heller bør gå for de mer "kjedelige" som ikke tenner meg i det hele tatt. Nå mener jeg ikke at jeg faller for småkriminelle, men at jeg bare automatisk tror at alle jeg forelsker meg i egentlig er en dårlig ide.. 

Ble litt mye å svare på, men jeg har Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type, tilbakevendende depressiv lidelse, rusavhengighet (både alkohol og narkotika, men jeg er stort sett blitt nykter), jeg oppfyller kritirer til bipolar 2, men de mener de kan pakke det inn i EUPF, hadde også unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelse, men da jeg fikk Asperger syndrom-diagnosen så pakket de de to PF inn i AS-diagnosen, har også alle symptomer på PTSD, men den diagnosen har de ikke satt på papiret. Det samme gjelder spiseforstyrrelse, hvor det varierer hvor framtredende de symptomene er. Så det er en eneste stor suppe av diagnoser og nesten-diagnoser. 

Mennene kunne ikke vært min far bortsett fra en. Men jeg var 16 og flere av de var 7 år eldre og jeg var lett å utnytte. 

Jeg har blitt mishandlet og utnyttet både fysisk, emosjonelt, økonomisk og seksuelt. Jeg tørr ikke lenger å inngå noen kjæresterelasjon til en mann på grunn av mine erfaringer. 

Kunne vel fortsatt i det uendelige. Men summa summarium knakk jeg til slutt sammen da jeg var 25 år. Da klarte jeg ikke lenger spille et skuespill og holde meg oppegående. Har hatt et dramatisk funksjonsfall og vært "fast" pasient i psykiatrien siden. Nå lever jeg stort sett isolert og ser bare mine barn en gang i uken. 

[Villanda]

3 timer siden, Glitter skrev:

Hva mener du?

At du har helt andre utfordringer enn de andre, utfra hva de forteller. Men mul7g jeg misforstod deg. Tenkte de rapporterte om "mildere" utfordringer/symptomer. At de kanskje sliter mer enn de viser i fellesmiljøet. Trur det ofte er sånn, men det må selvfølgelig ikke være sånn for deg og de du møter nå. Bare en tanke jeg fikk.  Men du mente kanskje mer en annen type utfordringer?

Min personlige erfaring. Holdt meg på rommet når det har vært vanskeligst,  og ikke fortalt alt til medpasienter.  Samme inntrykk av andre, de jeg har fått ekstra god kontakt med. 

Men som sagt, det TRENGER jo ikke være sånn for deg, der du er. 

[Glitter]

10 timer siden, Villanda skrev:

At du har helt andre utfordringer enn de andre, utfra hva de forteller. Men mul7g jeg misforstod deg. Tenkte de rapporterte om "mildere" utfordringer/symptomer. At de kanskje sliter mer enn de viser i fellesmiljøet. Trur det ofte er sånn, men det må selvfølgelig ikke være sånn for deg og de du møter nå. Bare en tanke jeg fikk.  Men du mente kanskje mer en annen type utfordringer?

Min personlige erfaring. Holdt meg på rommet når det har vært vanskeligst,  og ikke fortalt alt til medpasienter.  Samme inntrykk av andre, de jeg har fått ekstra god kontakt med. 

Men som sagt, det TRENGER jo ikke være sånn for deg, der du er. 

Ja jeg mener at vi har veldig ulike utfordringer. Hvordan de føler seg innerst inne og hva de ikke forteller om vet jeg selvsagt ikke noe om, men jeg ser jo at det er mye ulikt og det har behandler også sagt. De er jo i jobb hele gjengen og flere bor med sin familie, de er på sin første innleggelse og det de forteller er at det er angst og depresjon de sliter med. Depresjon er jo bare en av de tingene jeg har. Jeg tørr ikke være åpen om alt det andre. I tillegg er de fleste såpass eldre at de kunne vært foreldrene mine. Alle bortsett fra to, og de har jeg ikke snakket med. De har vel knapt sett meg i øynene og jeg har ikke sett i deres. Så vi er jo veldig ulik. Det handler ikke om at jeg mener jeg nødvendigvis har det verre, men jeg har det vondt på en annen måte. Hvis det gir mening? 

[Villanda]

7 timer siden, Glitter skrev:

Ja jeg mener at vi har veldig ulike utfordringer. Hvordan de føler seg innerst inne og hva de ikke forteller om vet jeg selvsagt ikke noe om, men jeg ser jo at det er mye ulikt og det har behandler også sagt. De er jo i jobb hele gjengen og flere bor med sin familie, de er på sin første innleggelse og det de forteller er at det er angst og depresjon de sliter med. Depresjon er jo bare en av de tingene jeg har. Jeg tørr ikke være åpen om alt det andre. I tillegg er de fleste såpass eldre at de kunne vært foreldrene mine. Alle bortsett fra to, og de har jeg ikke snakket med. De har vel knapt sett meg i øynene og jeg har ikke sett i deres. Så vi er jo veldig ulik. Det handler ikke om at jeg mener jeg nødvendigvis har det verre, men jeg har det vondt på en annen måte. Hvis det gir mening? 

Det gir mening. Trur jeg skjønner ca hva du mener nå. Synes selv ikke akkurat alder betyr noe, har flere veninder som kunne vært moren min, men alle er jo ikke like. Synes du er tøff som står i det 😊. Heier på deg!

[Villanda]

20 timer siden, Glitter skrev:

Jeg forstod ikke så jeg spurte. 

Synes det var helt ok at du spurte! Synes det er bra å spørre når en ikke forstår!

[Glitter]

45 minutter siden, Villanda skrev:

Det gir mening. Trur jeg skjønner ca hva du mener nå. Synes selv ikke akkurat alder betyr noe, har flere veninder som kunne vært moren min, men alle er jo ikke like. Synes du er tøff som står i det 😊. Heier på deg!

Nei alder er jo ikke så viktig sånn sett. Jeg har nå pratet litt med dem når de har tatt initiativ til å snakke litt. 

27 minutter siden, Villanda skrev:

Synes det var helt ok at du spurte! Synes det er bra å spørre når en ikke forstår!

Det er jo det.

[Villanda]

2 timer siden, Glitter skrev:

Nei alder er jo ikke så viktig sånn sett. Jeg har nå pratet litt med dem når de har tatt initiativ til å snakke litt. 

Det er jo det.

Fikk tilbud om å ta med en veninde på gratis spa.  Spurte den av de som jeg tenker mest har godt  av det/trenger litt avbrekk nå. Hun som hadde det ville vite alder, så det ble 40 og 60 år. Så litt rart ut "på papiret",  men helt naturlig for meg i virkeligheten. 😊. 

Da jeg sist var inne, var det jo både unge og eldre, men de eldre enn meg jeg snakka mest med, men det hadde nok med hvem som satt utenfor og røkte 🙈

 

 

Endret 7. oktober 2020 av Villanda

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det på teammøte? 🙂Håper det ordner seg for deg.

Anonymkode: ab360...156

[frosken]

På 7.10.2020 den 9.07, Glitter skrev:

Ja jeg mener at vi har veldig ulike utfordringer. Hvordan de føler seg innerst inne og hva de ikke forteller om vet jeg selvsagt ikke noe om, men jeg ser jo at det er mye ulikt og det har behandler også sagt. De er jo i jobb hele gjengen og flere bor med sin familie, de er på sin første innleggelse og det de forteller er at det er angst og depresjon de sliter med. Depresjon er jo bare en av de tingene jeg har. Jeg tørr ikke være åpen om alt det andre. I tillegg er de fleste såpass eldre at de kunne vært foreldrene mine. Alle bortsett fra to, og de har jeg ikke snakket med. De har vel knapt sett meg i øynene og jeg har ikke sett i deres. Så vi er jo veldig ulik. Det handler ikke om at jeg mener jeg nødvendigvis har det verre, men jeg har det vondt på en annen måte. Hvis det gir mening? 

Jeg synes kanskje det er litt rart om du tenker at alle de andre har noe felles mens du ikke har noe felles med noen av dem? Dersom de som styrer de planlagte innleggelsene har plassert deg sammen med kun folk som fungerer i full jobb og som har sin første innleggelse som følge av angst og depresjon, så synes jeg de har gjort en dårlig jobb med planleggingen.  

[Glitter]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gikk det på teammøte? 🙂Håper det ordner seg for deg.

Anonymkode: ab360...156

Det gikk greit. Vi fokuserer på struktur og å komme meg i gang igjen. Også er det samarbeidsmøte neste uke med de andre som følger meg opp. Jeg vet forsatt ikke om jeg blir å fullføre, men tar en uke til i hvert fall. Så får jeg se da om det blir ennå en uke osv.

11 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes kanskje det er litt rart om du tenker at alle de andre har noe felles mens du ikke har noe felles med noen av dem? Dersom de som styrer de planlagte innleggelsene har plassert deg sammen med kun folk som fungerer i full jobb og som har sin første innleggelse som følge av angst og depresjon, så synes jeg de har gjort en dårlig jobb med planleggingen.  

Ja de er alle i jobb bortsett fra en person, men han og jeg har absolutt ikke noe til felles. Hehe. Men jeg har fått litt mer kontakt med disse tre damene. De er veldig omsorgsfulle da. Og i går satt jeg faktisk i stua over to timer i strekk. Jeg begynner å føle meg mer komfortabel i miljøet, men ikke i gruppene. 

[Glitter]

Det går bedre med det sosiale nå, men jeg er så utmattet at jeg er stadig på gråten. Blir langt mer depressiv og destruktiv i tankene når jeg er utmattet. Det svir i kroppen. De ser det og har gitt meg fritak fra et par grupper. De er også veldig på at det er greit å droppe andre grupper De dagene jeg kjenner ekstra mye på det. Så det er jo bra de er obs på det at jeg ikke tåler å stå fullt ut i opplegget. 

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når jeg drar hjem i morgen er jeg halvveis gjennom oppholdet. Men så ufattelig sliten at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kjenner meg såpass godt at dette kan gradvis snu om til å bli så belastende at når jeg skrives ut om 3,5 uker så er jeg så utkjørt at jeg kræsjlander totalt. De andre snakker om hvor godt det er å være her...Jeg synes jo forsåvidt det er greit i seg selv å være her, men jeg tåler det veldig dårlig. Jeg har allerede krysset linjen og begynt å presse meg til det punkt at det blir ødeleggende. 

Så hva gjør jeg? Fortsette å presse meg, eller kaste inn håndkledet? Jeg er så sliten at jeg får ikke sove når kvelden kommer og når jeg sover så sover jeg urolig og oppstykket. Jeg har så lyst til å fullføre. Spesielt fordi det kan gi muligheter for reopphold etter et par mnd. Og fordi jeg ser på det som et nederlag hvis jeg gir opp. Ja og ikke minst hva er alternativet liksom? Det er å dra hjem og være hjemme til jeg blir for dårlig igjen og så komme til akuttpsykiatrien hvor jeg har lavterskel-avtale. Der hvor det er rolig hvor jeg i motsetning til her får økt energinivået og ro. Jeg får ikke ro her. Det er kun en dag i uken hvor det ikke er den ene gruppen etter den andre helt til kl 19 om kvelden. Og den dagen i uka har jeg samvær med guttene. 

I dag har jeg blitt anbefalt å stå over ettermiddagens gruppe, men jeg kjenner på at jeg klarer ikke å regulere meg selv. Jeg må liksom presse meg og være med på alt. Det ligger ikke til min natur å klare å lytte godt nok til kroppen. Det ligger til min natur å delta på det som er ment å delta på. 

Men jeg nærmer meg et punkt hvor jeg blir nødt til å skrive meg ut for akkurat nå brennes lyset i begge ender. Slik som det er nå vil jeg ikke holde ut i tre uker til. Og helgene hjemme har ikke vært nok til å hente meg inn. De har vært lange og vonde og jeg har ikke møtt opp på mandagene med ny energi og en følelse av å være klar for ny uke. 

Føler meg så mislykket. Tenk å ikke klare et opphold på DPS...

[stjernestøv]

Da jeg var på dps var jeg mye på rommet, lå i senga og hørte på musikk. Det jeg ikke klarte ble jeg ikke presset til, men det var ikke gruppeterapi der jeg var. Men jeg ble vekket tidlig om morgenen og måtte møte til måltider, de kom å hentet meg hvis jeg ikke kom. Jeg var litt i min egen verden og det var ok. 

[AnonymBruker]

Hva tror du kunne hjulpet deg å takle innleggelsen på DPS bedre? Hadde det hjulpet om du ikke hadde noen aktiviteter f.eks? Slik jeg ser det vil det sannsynligvis være bedre å være innlagt enn å reise hjem, nå kjenner jeg ikke deg da men ut i fra det du skriver er det jeg hadde valgt. Har du diskutert det med behandler forresten?

Anonymkode: ab360...156

[Glitter]

48 minutter siden, stjernestøv skrev:

Da jeg var på dps var jeg mye på rommet, lå i senga og hørte på musikk. Det jeg ikke klarte ble jeg ikke presset til, men det var ikke gruppeterapi der jeg var. Men jeg ble vekket tidlig om morgenen og måtte møte til måltider, de kom å hentet meg hvis jeg ikke kom. Jeg var litt i min egen verden og det var ok. 

Jeg ligger på rommet jeg også, men kanskje ikke så mye som jeg burde med tanke på å lytte til kroppen og at jeg trenger å skjerme meg fra for mye inntrykk. Jeg tåler ikke så mye. 

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tror du kunne hjulpet deg å takle innleggelsen på DPS bedre? Hadde det hjulpet om du ikke hadde noen aktiviteter f.eks? Slik jeg ser det vil det sannsynligvis være bedre å være innlagt enn å reise hjem, nå kjenner jeg ikke deg da men ut i fra det du skriver er det jeg hadde valgt. Har du diskutert det med behandler forresten?

Anonymkode: ab360...156

Er litt usikker. Vi har snakket om akkurat det både i går og i dag og skal fortsette å snakke om det i morgen. Snakket med kontakten min for noen timer siden. Da hadde jeg nærmest ligget i fosterstilling på rommet i tre timer og var fortsatt så utmattet at det sved i kroppen. Fant ikke roen selv om jeg prøvde. Bestemte meg så og si for å skrive meg ut for jeg klarte ikke tanken på å vente til helgepermisjon i morgen en gang ei heller gruppen som skulle være kl 18. Vi snakket nå en stund om hvordan komme gjennom dagen i dag. Han foreslo jeg skulle ta en vival og se om det kunne roe kroppen litt mer ned, også kunne jeg velge selv om jeg ville delta på dagens siste gruppe. Klarte å finne litt mer ro så fant ut jeg skulle prøve meg på gruppe igjen, men måtte gå etter 10-15 min for stressnivået og utmattelsen kom tilbake igjen. Så gikk jeg ut av rommet igjen da det var kveldsmat og de 20 min det tok så var jeg igjen utmattet så nå ligger jeg på rommet igjen. Har presset meg hardt forrige uke og denne uken og pratet med de damene som også er innlagt, men nå har jeg bare vært helt taus og sett ned i gulvet. Så da jeg kom ut igjen og vi satt og ventet på kveldsmat så spurte hun ene hvordan det gikk for hun hadde jo merket jeg har vært vekke i hele dag og at jeg ser skikkelig sliten ut. 

Føler meg så mislykket. Jeg har så lyst til å vise at jeg klarer å stå i dette her, men jeg gjør visst ikke det. Likevel får jeg mye ros fordi de ser jeg virkelig prøver og har til og med fått ros for å ha satt mer grenser i dag og trekt meg tilbake. Men det er jo ikke fordi jeg ønsker å trekke meg tilbake. Det er fordi jeg blir tvunget av den svake kroppen og hodet mitt. De andre klarer jo opplegget her, og de kunne vært foreldrene mine alle bortsett fra en fyr. Mens jeg som er 29 tåler det så dårlig at i stedet for å bli bedre slik de andre sier de føler seg, så blir jeg dårligere. 

Og da ruller bekymringene videre rundt arbeidsutprøving. Som liksom skal startes opp i løpet av 1-2 mnd. Jeg har jo ikke sjans. Men jeg vil ikke bli ufør...

På toppen av  alt var barnevernet på hjemmebesøk hos meg og guttene i går. Det gikk bra det. Og jeg vet at når de snakker med guttene alene så vil de også høre det at guttene har det bra hos meg. Men den informasjonen de har fått hos min behandler (hun skrev en veldig bra og riktig uttalelse da, og den føler jeg ikke er i direkte disfavør), legevakt, somatisk avdeling og politi den er virkelig ikke bra. Så jeg vet ikke hvordan ting blir med meg og mine barn framover heller. Jeg vet jeg er svært god på å skjerme mine barn og at vi har det trygt, godt og stabilt når vi er sammen, men jeg som person når jeg ikke har guttene er et skikkelig kaos og jeg er redd de vil tenke jeg ikke er skikket. Selv om alle som følger meg opp mener at jeg er det. 

Jeg har nok best av å være innlagt akkurat nå ja, men jeg tror jeg er for dårlig for denne avdelingen. Jeg får ikke den positive effekten her som jeg får på sykehuset. Blir bare gradvis dårlig til det punktet at det blir skummelt å dra hjem på permisjon fordi jeg er så fryktelig sårbar nå. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom helgen rett og slett. 

Skal være ærlig om det med behandler i morgen, men er nok ingen annen løsning enn å dra på permisjon. For avdelingen er stengt i helgene. Kunne jeg vært her, og hatt fri fra alt av grupper i helgen og kun fokusert på å hente meg inn samtidig som jeg var trygg fra meg selv, så hadde det vært noe annet. Nå må jeg hjem i morgen helt utkjørt og med lav motstandskraft mot alt det destruktive jeg gjør for å flykte vekk fra det vonde.