Blir jo bare dårligere. Vet ikke om jeg kan fullføre..

[AnonymBruker]

Det var mye aktivitet på DPS-et ditt. Her jeg bor er det felles turer og ellers et mer tilpasset opplegg til hver pasient. De gangene jeg har vært innlagt har det vært noen som lå i sengen nesten hele dagen en stund før de gradvis ble bedre og kunne sitte i fellesarealet og bli med på turer. Det burde vel gå an å få til et opplegg med mindre aktivitet, for å deretter bli med på mer og mer. 

Anonymkode: b59f8...38a

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var mye aktivitet på DPS-et ditt. Her jeg bor er det felles turer og ellers et mer tilpasset opplegg til hver pasient. De gangene jeg har vært innlagt har det vært noen som lå i sengen nesten hele dagen en stund før de gradvis ble bedre og kunne sitte i fellesarealet og bli med på turer. Det burde vel gå an å få til et opplegg med mindre aktivitet, for å deretter bli med på mer og mer. 

Anonymkode: b59f8...38a

Ja vi er vel i en prosess hvor vi ser på hva som kan gjøres for at jeg skal få positiv effekt av å være her framfor slik det er nå. Er bare redd jeg allerede har brukt meg så mye opp at jeg ikke tåler mer. Og hva er liksom vitsen med å være her hvis det ender opp med at jeg bruker det på samme måte som akuttposten? Hvor jeg kun har samtale med behandler, spiser mat, kanskje går en tur og ellers ligger på rommet? Da kan jeg jo like gjerne være nettopp på akuttposten hvor jeg "hører til" og allerede har en tett relasjon til behandleren min. Hatt henne i tre år og hun kjenner meg ut og inn. Vurderer å ringe henne i morgen for å få hjelp til å bestemme meg for om dette er noe jeg burde presse meg til eller ikke. Men tenkte jo jeg skulle fokusere på å være her og forholde meg til behandleren jeg har her og bare ringe min faste behandler hvis det er krise. Men kanskje det er krise da. Vet ikke jeg. Liker behandleren jeg har her også for øvrig, og hun vet jo en del om meg hun har jo snakket med min behandler og hun har lest i journalen. Pluss vi har jo jobbet i lag i tre uker nå. 

Tenker vi kan få til noe hvis jeg bare greier å stå i dette. For jeg føler meg trygg på henne. Liker i grunn alle som jobber her. Det gjør jeg ikke på akuttposten. Der har jeg mine selektive personer, og når jeg ikke har de som dagskontakt så snakker jeg lite med den jeg har. 

[Glitter]

Er bare redd jeg har nådd bristepunktet nå og at jeg blir nødt til å ta avgjørelsen om å skrive meg ut. Men da tar det vel ikke så lang tid før jeg er på sykehuset igjen. 

Føler at uansett hva jeg gjør så blir det feil på en eller annen måte. Jeg har så lyst til å gjøre noe riktig...For en gangs skyld. Kan jeg ikke få kjenne på litt mestring. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Glitter skrev:

Ja vi er vel i en prosess hvor vi ser på hva som kan gjøres for at jeg skal få positiv effekt av å være her framfor slik det er nå. Er bare redd jeg allerede har brukt meg så mye opp at jeg ikke tåler mer. Og hva er liksom vitsen med å være her hvis det ender opp med at jeg bruker det på samme måte som akuttposten? Hvor jeg kun har samtale med behandler, spiser mat, kanskje går en tur og ellers ligger på rommet? Da kan jeg jo like gjerne være nettopp på akuttposten hvor jeg "hører til" og allerede har en tett relasjon til behandleren min. Hatt henne i tre år og hun kjenner meg ut og inn. Vurderer å ringe henne i morgen for å få hjelp til å bestemme meg for om dette er noe jeg burde presse meg til eller ikke. Men tenkte jo jeg skulle fokusere på å være her og forholde meg til behandleren jeg har her og bare ringe min faste behandler hvis det er krise. Men kanskje det er krise da. Vet ikke jeg. Liker behandleren jeg har her også for øvrig, og hun vet jo en del om meg hun har jo snakket med min behandler og hun har lest i journalen. Pluss vi har jo jobbet i lag i tre uker nå. 

Tenker vi kan få til noe hvis jeg bare greier å stå i dette. For jeg føler meg trygg på henne. Liker i grunn alle som jobber her. Det gjør jeg ikke på akuttposten. Der har jeg mine selektive personer, og når jeg ikke har de som dagskontakt så snakker jeg lite med den jeg har. 

Kanskje du kan trappe ned på aktivitet og heller prøve å bygge deg gradvis opp igjen? Det hjelper kanskje ikke å presse deg så mye at du ikke klarer mer. Det kan være et poeng i å heller være på DPS, DPS har vanligvis færre ansatte, åpne avdelinger etc, og det kan være fint å være på en slik avdeling også. I tillegg så kan du jo begynne å jobbe med det grunnleggende slik som når du er på akuttposten for å deretter bli med på mer og mer aktivitet. 

Anonymkode: b59f8...38a

[Glitter]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kan trappe ned på aktivitet og heller prøve å bygge deg gradvis opp igjen? Det hjelper kanskje ikke å presse deg så mye at du ikke klarer mer. Det kan være et poeng i å heller være på DPS, DPS har vanligvis færre ansatte, åpne avdelinger etc, og det kan være fint å være på en slik avdeling også. I tillegg så kan du jo begynne å jobbe med det grunnleggende slik som når du er på akuttposten for å deretter bli med på mer og mer aktivitet. 

Anonymkode: b59f8...38a

Ja, men har bare tre uker igjen etter denne og jeg trenger nok langt mer enn det for å både hente meg inn og så gradvis bygge på. Men mange får jo reinnleggelse litt senere da. Hvor de fortsetter med jobbingen. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg vil det. Hadde liksom dette håpet om at det kunne være bra å forsøke noe nytt. Nå når jeg er halvveis gjennom oppholdet og vet godt hva det går ut på så sitter jeg igjen med mest vonde følelser om meg selv. Jeg har mestret å være sosial etter hvert, men det pluss alt annet her har slitt meg sånn ut at jeg har nådd et bristepunkt og kjenner på å være mislykket og å oppleve enda et nederlag. 

Men jeg skal ikke bestemme meg for noe enda. Skal tenke mye i helga også skal jeg se om vi får gjort noen tilpasning i neste uke. Men hvis det er på samme vis eller verre etter neste uke så er jeg bare nødt til å avbryte. Og det tror jeg de er enig i også. For behandler sa helt i starten at det er ikke alle som greier dette og at det ikke er bra hvis man bare ender opp helt utkjørt når oppholdet er over. 

Men når jeg har gitt det fire av seks uker så tror jeg at det er innafor å kunne si om dette er rett eller ikke. Håper bare at det ender med at det er rett. Har så lyst til å klare det. 

[AnonymBruker]

På 5.10.2020 den 20.53, Glitter skrev:

Jeg er innlagt på DPS nå. Her er det mye program og andre pasienter å forholde seg til. Selv om jeg gruet meg, så så jeg også fram til det. Men i stedet så har jeg blitt dårligere etter jeg kom hit. Det ser ut til at DPS sin motvillighet til å gi meg opphold her var riktig. Jeg er for dårlig til å stå i et opplegg som dette.

Jeg er dårligere enn de andre pasientene og jeg føler meg annerledes og alene. Tre av de kunne vært moren min og de har tatt initiativ til å snakke med meg. De er snille. Men jeg er altså mer deprimert nå enn da jeg kom. Jeg begynner å nærme meg det punktet jeg var på i februar for de som husker hva det var. Orker ikke skrive noe konkret om akkurat det. 

Psykologen her har jo sagt at vi får vurdere fortløpende om dette er noe jeg vil klare å stå i. At det er viktig å pushe seg, men det er minst like viktig å ikke pushe seg så mye at en blir verre. Jeg frykter det går mot sistnevnte. Men jeg vet også at så dårlig som jeg er nå hvis jeg skriver meg ut, så vil det bare ta noen dager før noe alvorlig skjer eller jeg blir nødt til å legges inn i akuttpsykiatrien. Kanskje det er der jeg hører hjemme. Var jo det DPS mente. At jeg skal ha oppfølging hjemme og akuttinnlegges under forverringsfaser. 

Men jeg vil ikke være i denne loopen. Jeg har ikke noe liv. Jeg bare eksisterer i smerte. Jeg skal om en måned i møte med nav for å begynne å kartlegge hva jeg kan prøve meg på i arbeidsutprøving. Det har jeg sett fram til, men per nå er jeg for dårlig. Jeg skal gjøre det uansett, men jeg kan bare ikke bli dårligere enn jeg er nå. Det overlever jeg ikke. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så utrolig mislykket. Selvhatet, skammen, depresjonen, det destruktive. Det vil ikke stoppe. Hver dag prøver jeg å stå i det. Men det kommer tilbake gang på gang. Hvor hyppig det kommer varierer, men hyppig nok til at jeg føler jeg ikke får noen reell pause. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er så sliten. Funksjonsnivået mitt har gradvis blitt ennå verre gjennom sommeren og høsten. Enda hvor hardt jeg kjemper i mot. Prøver å gjøre alt riktig, men jeg feiler. Gang på gang. 

Behandleren min på sykehuset mener at noe av grunnen kan være at jeg hater meg selv at jeg på et underbevisst nivå ikke tillater meg noe annet enn dette helvete jeg lever i. Og det er vel kanskje sant det. Men at jeg ikke fortjener å ha det bra det er sant det. Det kan ingen overbevise meg om at det ikke er. Jeg hører og respekterer det de sier. Jeg tror de mener det oppriktig. Men jeg vet dessverre at de tar feil. Jeg har ikke noe håp igjen. De tror og håper på mine vegne. De vet at deres tro og håp er alt jeg har. 

Akkurat det tror jeg behandleren din har helt rett i og det er vel det som er det store problemet. Håper du får god hjelp. Men ikke bestem deg for å mislykkes. Har du prøvd meditasjon? Det har du sikkert. Uansett, ønsker deg alt godt💖

Anonymkode: b706f...bd0

[Glitter]

På 15.10.2020 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Akkurat det tror jeg behandleren din har helt rett i og det er vel det som er det store problemet. Håper du får god hjelp. Men ikke bestem deg for å mislykkes. Har du prøvd meditasjon? Det har du sikkert. Uansett, ønsker deg alt godt💖

Anonymkode: b706f...bd0

Ja. Jeg innså jo det etter hvert det jeg også, og det sitter så dypt i meg at jeg aner ikke mine arme råd hvordan klare å roe ned selvhatet og denne ukontrollerte underbevissthete saboterer i meg. Jeg føler meg som dritten under skoen og det selvhatet har ingen ende. 

Helga så langt har vært helt jævlig. Forrige helg holdt på å gjenta seg igjen. Så til tross for min mor som er så i risikoensonen for corona sa jeg skulle lomme til henne. Ville det først ikke fordi hvis jeg uten å vite det mot formodning er smittebærer også overfører jeg den til henne også dør hun. Da er det min feil og jeg kan ikke leve med noe sånt. Og jeg trenger mamma. Men hun insisterte for hun er så redd for meg. Så jeg dro nå hit da. Og nå føler jeg meg svært egoistisk i tillegg. 

For noen måneder siden klarte jeg meg noen uker alene av gangen i det minste. Nå har jeg knekt helt sammen. Det er som i 2017 hvor jeg var helt ute av stand til å ta vare på meg selv. 

Jeg lengter etter å være død, men jeg kan IKKE gjøre det mot mine barn. Så jeg forsøker så godt jeg kan, men jeg har mistet alt håp og all tro på meg selv og mitt liv. Jeg har på følelsen av at innen to år så er jeg ikke her lenger. For jeg holder ikke ut dette her for evig. Jeg er bare et skall. Tenker hele tiden at jeg må ta meg sammen. Men så klarer jeg det ikke. 

[Eva Sofie]

På 15.10.2020 den 16.00, Glitter skrev:

I dag har jeg blitt anbefalt å stå over ettermiddagens gruppe, men jeg kjenner på at jeg klarer ikke å regulere meg selv. Jeg må liksom presse meg og være med på alt. Det ligger ikke til min natur å klare å lytte godt nok til kroppen. Det ligger til min natur å delta på det som er ment å delta på. 

Men jeg nærmer meg et punkt hvor jeg blir nødt til å skrive meg ut for akkurat nå brennes lyset i begge ender. Slik som det er nå vil jeg ikke holde ut i tre uker til. Og helgene hjemme har ikke vært nok til å hente meg inn. De har vært lange og vonde og jeg har ikke møtt opp på mandagene med ny energi og en følelse av å være klar for ny uke. 

Føler meg så mislykket. Tenk å ikke klare et opphold på DPS...

Hvis du er på DPS-et enda, tenker jeg at det kan være hensiktsmessig å arbeide med at du kan øve deg på å lytte til egne behov og hva kroppen din forteller deg at den har behov for. At du følgelig tar hensyn til det. Ikke alltid være den pliktoppfyllende og snille jenta som gjør det alle ber henne om. Jeg tenker at det nå er på tide at du trenger å føle på mestring i ditt eget liv og under oppholdet, og for å få til det, må du senke terskelen. Det betyr ikke at du er mislykket, men det betyr bare at du må tilpasse terskelen til der du er akkurat nå. Når man skal begynne å hoppe høyde, nytter det ikke å sette høydestangen for høyt - da er man dømt til å mislykkes. Den må justeres litt og litt etter hvert som man øver seg opp. Det samme med trening. Det nytter ikke å legge opp til et for hardt treningsprogram - da ender du opp med å slite deg ut å få verkende muskler.

Og, ikke sammenligne deg med andre pasienter! Ikke tenke at de får til å være med på gruppesamtaler, eller være mer sosiale, eller at de sier at de har et godt utbytte av oppholdet. Det er totalt meningsløst å sammenligne sitt eget liv og egen situasjon med andre da dere har fullstendig ulike utgangspunkt og problemstillinger. Du sier jo i første innlegg at du er dårligere enn de andre...

[Glitter]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Hvis du er på DPS-et enda, tenker jeg at det kan være hensiktsmessig å arbeide med at du kan øve deg på å lytte til egne behov og hva kroppen din forteller deg at den har behov for. At du følgelig tar hensyn til det. Ikke alltid være den pliktoppfyllende og snille jenta som gjør det alle ber henne om. Jeg tenker at det nå er på tide at du trenger å føle på mestring i ditt eget liv og under oppholdet, og for å få til det, må du senke terskelen. Det betyr ikke at du er mislykket, men det betyr bare at du må tilpasse terskelen til der du er akkurat nå. Når man skal begynne å hoppe høyde, nytter det ikke å sette høydestangen for høyt - da er man dømt til å mislykkes. Den må justeres litt og litt etter hvert som man øver seg opp. Det samme med trening. Det nytter ikke å legge opp til et for hardt treningsprogram - da ender du opp med å slite deg ut å få verkende muskler.

Og, ikke sammenligne deg med andre pasienter! Ikke tenke at de får til å være med på gruppesamtaler, eller være mer sosiale, eller at de sier at de har et godt utbytte av oppholdet. Det er totalt meningsløst å sammenligne sitt eget liv og egen situasjon med andre da dere har fullstendig ulike utgangspunkt og problemstillinger. Du sier jo i første innlegg at du er dårligere enn de andre...

Ja, det er nok dette jeg må gjøre. Vi snakket om det på fredag før jeg dro. Så får vi se om jeg greier å regulere meg da. 

Det som tok vekk litt av presset er at behandler sa at utskrivelse 10 november er ikke en dato satt i sten. Dersom jeg kjenner etter neste uke at nå har jeg nådd terskelen min så er det helt innafor å si at det er nok for denne gang. At det ikke er mislykket. Nå vet vi at 6 uker nok er for lenge for meg, så ved neste innleggelse i slutten av januar så setter vi kanskje tre uker som innleggelsestid. Så da føler jeg at jeg kanskje ikke er så mislykket likevel. De legger mye mer til rette enn hva jeg trodde. Har liksom følt at dette er noe jeg må prestere på. At jeg må bevise at jeg greier å stå i alt. Men slik er det ikke. Det er jo ment å være noe som skal hjelpe meg. Ikke kjøre meg helt ned i grøfta fordi jeg presser meg mer enn hva jeg tåler. 

Må likevel innrømme at jeg ser ikke fram til å dra tilbake i morgen. Til tross for at helga ble så tøff at jeg måtte dra til mamma i går.