Mestre vonde opplevelser?

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for helt grusomme ting i gjennom mye av barndom og ungt voksenliv.

Mye av det er så ille at jeg knapt orker å tenke på det. 

I dag er den største smerten det at jeg føler meg så ensom og alene "I det". Jeg føler ikke at folk helt forstår i hvor stor grad psykiske arr kan prege en. Jeg ser jo forholdsvis normal ut utad, Det er jo ikke noe som synes.  Jeg tror også at folk synes det er vondt og vanskelig å forholde seg til og jeg vil ikke føle at jeg "plager" andre med mitt.

Det jeg lurer litt på er, hvilke ting har hjulpet dere andre her som har opplevd mye vondt gjennom store deler av livet? Psykolog er vel selvsagt. Men foruten det? 

Anonymkode: ea268...5f2

[AnonymBruker]

Kanskje ikke et godt råd, men jeg lar meg bare flyte med. Gjør ingen tiltak og lar alt bare leve sitt eget liv av følelser. Er ufør så har ingen jobb å passe, og ikke har jeg familie heller. Jeg synes ikke at det hjelper å distrahere seg, jeg lar ting bare skje. 

Anonymkode: fa90e...9b9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det jeg lurer litt på er, hvilke ting har hjulpet dere andre her som har opplevd mye vondt gjennom store deler av livet? Psykolog er vel selvsagt. Men foruten det? 

Anonymkode: ea268...5f2

Leve så normalt som mulig. Skole/jobb i den grad man klarer. Rutiner, hobbyer, frivillighetsarbeid om man er ufør. Mye kurs ovs for da blir man kjent med andre. Kan være godt å snakke om livet her og nå også. Så finnes jo samtale og selvhjelpsgrupper lokalt. 

Anonymkode: dca17...a44

[Eva Sofie]

Det som har hjulpet meg nest etter samtaler med psykolog, er å skrive. Skrive ned tanker, følelser og hva jeg har opplevd i løpet av en dag. Tanker om nåtid, fortid, fremtid og tanker om følelsene mine. Tanker om relasjoner, livet, hverdagen, det jeg opplever. Tanker om det som opptar meg. Tanker om hvordan jeg har det og hvorfor jeg tror jeg har det slik jeg har det. Jeg skriver lite om hva jeg har opplevd i fortiden min, men om jeg tror det hadde vært nyttig, hadde jeg kanskje skrevet det også ned. Jeg har skrevet for å forberede meg til terapitimene og bearbeide terapitimene. Gjøre meg ferdig. Det fine er også at jeg kan gå tilbake og lese mine egne tanker en uke senere, et halvt år senere, to år eller ti år senere, og bli bevisst det og ev. se min egen utvikling og fremgang. Ofte får jeg da nye tanker igjen som kan korrigere de første tankene. Da skriver jeg også de tankene ned.

Jeg har også lest en hel del. Lest skjønnlitterære bøker for å kunne flykte inn i en annen verden enn min egen - for å glemme. Hørt mye på podcaster om emner som interesserer meg. Jeg har også lest mer eller mindre faglitteratur for å forstå mer av meg selv og egne reaksjoner. Ikke for å bedrive selvdiagnostisering, for diagnoser har terapeuten satt på meg. Jeg leser også en hel del fagartikler om ulike temaer. Ofte tar jeg utgangspunkt i disse når jeg skriver side opp og side ned om tankene mine og tenker ut ifra egen situasjon. Ofte skriver jeg også om andre. At jeg får ut bekymringene mine om andre i livet mitt på den måten. Jeg husker at på ungdomsskolen sa en psykolog til meg at "dagboken din gir deg ingen svar, Eva Sofie" og jeg har tenkt at det er heller ikke poenget med denne skrivingen min. Poenget er bare å få skrevet det ned. Få satt ord på det overfor meg selv. Jeg tror at ting kan bli mindre skremmende når man setter ord på ting enn når man går og tenker på noe som aldri får se dagens lys helt konkret. Jeg har jo selv opplevd lettelsen det er å endelig få sagt noe til psykologen min og innse at det som føltes som verdens største problem egentlig var en liten bagatell når jeg turte å dele det med ham. Når jeg ofte får satt tankene mine ned på papiret, blir det mer sortert i hodet mitt og kanskje ser jeg klarere at noe bør jeg ta opp med psykologen mens annet kan jeg håndtere alene?

Og til sist, noe jeg flere ganger har nevnt her på DOL, det å fylle hverdagen med annet enn negativ grubling og psykisk sykdom. For nå hørtes det ut som om jeg sitter dag ut og dag inn og skriver og skriver og leser 12 timer om dagen Jeg gjør dette kanskje konsentrert et par timer om dagen og noen ganger bare en halv time. Resten av døgnet bruker jeg til annet helt hverdagslig som "helt vanlige folk" nettopp fordi jeg setter av tid til grubling. Jeg kan tenke på det inni mellom, f.eks. når jeg står og rører i grytene ved komfyren eller sitter i en bil og ikke snakker med sjåføren, men ofte forsøker jeg å være bevisst på å begrense negativ grubling. Og selv om man bor alene eller er uføretrygdet er det ingen unnskyldning til å ikke skulle kunne fylle livet sitt med noe meningsfullt innhold. Lokalsamfunnet, internett og media bugner av tilbud i dag. Det bugner så mye av tilbud at vi til og med ser oss blind på det og vet ikke hva vi skal ta oss til. Barna har så mye de kan bli med på i dag at man stadig hører "mamma, jeg kjeder meg sånn..." når egentlig tilbud og aktiviteter banker på døren for å slippe til.
Sjekk ut kommunens tilbud. Se om det er aktiviteter du kan bli med på. Hva tilbyr ditt nærmeste bibliotek? Kan du få besøk av en besøksvenn fra Røde Kors eller kan du selv engasjere deg i noe? Du finner faktisk ofte ikke noe mer meningsfullt enn å hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv Kanskje bli med i en frivillig organisasjon? Mental helse, Røde Kors, Frelsesarmeen, et kor å synge i, spille et instrument, studere noe, se på Folkeuniversitetet om de har noe interessant for deg, begynne med en hobby (se på Panduro.no for inspirasjon og tips) osv. osv. Ting blir i hvert fall ikke bedre av å begrave seg ned i sin egen elendighet...

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Det som har hjulpet meg nest etter samtaler med psykolog, er å skrive. Skrive ned tanker, følelser og hva jeg har opplevd i løpet av en dag. Tanker om nåtid, fortid, fremtid og tanker om følelsene mine. Tanker om relasjoner, livet, hverdagen, det jeg opplever. Tanker om det som opptar meg. Tanker om hvordan jeg har det og hvorfor jeg tror jeg har det slik jeg har det. Jeg skriver lite om hva jeg har opplevd i fortiden min, men om jeg tror det hadde vært nyttig, hadde jeg kanskje skrevet det også ned. Jeg har skrevet for å forberede meg til terapitimene og bearbeide terapitimene. Gjøre meg ferdig. Det fine er også at jeg kan gå tilbake og lese mine egne tanker en uke senere, et halvt år senere, to år eller ti år senere, og bli bevisst det og ev. se min egen utvikling og fremgang. Ofte får jeg da nye tanker igjen som kan korrigere de første tankene. Da skriver jeg også de tankene ned.

Jeg har også lest en hel del. Lest skjønnlitterære bøker for å kunne flykte inn i en annen verden enn min egen - for å glemme. Hørt mye på podcaster om emner som interesserer meg. Jeg har også lest mer eller mindre faglitteratur for å forstå mer av meg selv og egne reaksjoner. Ikke for å bedrive selvdiagnostisering, for diagnoser har terapeuten satt på meg. Jeg leser også en hel del fagartikler om ulike temaer. Ofte tar jeg utgangspunkt i disse når jeg skriver side opp og side ned om tankene mine og tenker ut ifra egen situasjon. Ofte skriver jeg også om andre. At jeg får ut bekymringene mine om andre i livet mitt på den måten. Jeg husker at på ungdomsskolen sa en psykolog til meg at "dagboken din gir deg ingen svar, Eva Sofie" og jeg har tenkt at det er heller ikke poenget med denne skrivingen min. Poenget er bare å få skrevet det ned. Få satt ord på det overfor meg selv. Jeg tror at ting kan bli mindre skremmende når man setter ord på ting enn når man går og tenker på noe som aldri får se dagens lys helt konkret. Jeg har jo selv opplevd lettelsen det er å endelig få sagt noe til psykologen min og innse at det som føltes som verdens største problem egentlig var en liten bagatell når jeg turte å dele det med ham. Når jeg ofte får satt tankene mine ned på papiret, blir det mer sortert i hodet mitt og kanskje ser jeg klarere at noe bør jeg ta opp med psykologen mens annet kan jeg håndtere alene?

Og til sist, noe jeg flere ganger har nevnt her på DOL, det å fylle hverdagen med annet enn negativ grubling og psykisk sykdom. For nå hørtes det ut som om jeg sitter dag ut og dag inn og skriver og skriver og leser 12 timer om dagen Jeg gjør dette kanskje konsentrert et par timer om dagen og noen ganger bare en halv time. Resten av døgnet bruker jeg til annet helt hverdagslig som "helt vanlige folk" nettopp fordi jeg setter av tid til grubling. Jeg kan tenke på det inni mellom, f.eks. når jeg står og rører i grytene ved komfyren eller sitter i en bil og ikke snakker med sjåføren, men ofte forsøker jeg å være bevisst på å begrense negativ grubling. Og selv om man bor alene eller er uføretrygdet er det ingen unnskyldning til å ikke skulle kunne fylle livet sitt med noe meningsfullt innhold. Lokalsamfunnet, internett og media bugner av tilbud i dag. Det bugner så mye av tilbud at vi til og med ser oss blind på det og vet ikke hva vi skal ta oss til. Barna har så mye de kan bli med på i dag at man stadig hører "mamma, jeg kjeder meg sånn..." når egentlig tilbud og aktiviteter banker på døren for å slippe til.
Sjekk ut kommunens tilbud. Se om det er aktiviteter du kan bli med på. Hva tilbyr ditt nærmeste bibliotek? Kan du få besøk av en besøksvenn fra Røde Kors eller kan du selv engasjere deg i noe? Du finner faktisk ofte ikke noe mer meningsfullt enn å hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv Kanskje bli med i en frivillig organisasjon? Mental helse, Røde Kors, Frelsesarmeen, et kor å synge i, spille et instrument, studere noe, se på Folkeuniversitetet om de har noe interessant for deg, begynne med en hobby (se på Panduro.no for inspirasjon og tips) osv. osv. Ting blir i hvert fall ikke bedre av å begrave seg ned i sin egen elendighet...

TS her.

Jeg vil starte med å takke deg for at du tok deg tid til å skrive et så utfyllende, reflektert og interessant svar! 

Mye av det du skriver har jeg selv også oppdaget viktigheten av. Det å gjøre noe, flytte fokuset til noe utenfor deg selv eller noe som er konstruktivt.

Jeg bruker naturen svært mye, Det er medisin for meg. I tillegg til mye lesing, både for å forsvinne inn i noe annet fiktivt og som en kilde til kunnskap.

Jeg har også innsett hvor viktig det man tenker om seg selv og sin situasjon er. De grunnleggende tankene man har kan være avgjørende for hvorledes man mestrer de utfordringene man møter.

Men det viktigste jeg har oppdaget er viktigheten av å lytte til andre med liknende erfaringer og opplevelser, de kan du alltid lære noe av. Derav mitt spørsmål her.

Takk igjen for et fint svar

Anonymkode: ea268...5f2