Høre stemme som fokuserer på traume

[AnonymBruker]

Jeg har vært psykisk syk i mange år, har varierende symptomer. Har hørt stemmer i depressive perioder så lenge jeg kan huske, men etter jeg opplevde et alvorlig overgrep har stemmen endret seg. Når jeg er depressiv er jeg mer mottakelig føler jeg, og stemmen bidrar til å øke paranoia og trigger flashbacks. Når jeg har bedre perioder er stemmen mye mindre til stedet, og jeg takler flashbacks mye bedre. Jeg har fått tilbud om traumeterapi, men jeg vet ikke om det er vits når jeg føler stemmen har styringen over triggere og ubehag mtp traumet. Jeg føler ikke det er noe jeg kan gjøre for å gjøre meg selv bedre. Har dere tips? Burde jeg fokusere på traumeterapi først, også depresjonen etterpå? Stemmen er jo ikke til stedet når jeg ikke er deprimert, og da takler jeg traumet bedre også. Jeg snakker ikke om stemmer i terapi forresten. Hver gang jeg har gjort det før har det endt opp med innleggelse, selv om jeg ikke har en diagnose knyttet til stemmen, jeg er ikke schizofren. Derfor håper jeg noen her kan hjelpe.

Anonymkode: 26b1d...0bf

[Eva Sofie]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært psykisk syk i mange år, har varierende symptomer. Har hørt stemmer i depressive perioder så lenge jeg kan huske, men etter jeg opplevde et alvorlig overgrep har stemmen endret seg. Når jeg er depressiv er jeg mer mottakelig føler jeg, og stemmen bidrar til å øke paranoia og trigger flashbacks. Når jeg har bedre perioder er stemmen mye mindre til stedet, og jeg takler flashbacks mye bedre. Jeg har fått tilbud om traumeterapi, men jeg vet ikke om det er vits når jeg føler stemmen har styringen over triggere og ubehag mtp traumet. Jeg føler ikke det er noe jeg kan gjøre for å gjøre meg selv bedre. Har dere tips? Burde jeg fokusere på traumeterapi først, også depresjonen etterpå? Stemmen er jo ikke til stedet når jeg ikke er deprimert, og da takler jeg traumet bedre også. Jeg snakker ikke om stemmer i terapi forresten. Hver gang jeg har gjort det før har det endt opp med innleggelse, selv om jeg ikke har en diagnose knyttet til stemmen, jeg er ikke schizofren. Derfor håper jeg noen her kan hjelpe.

Anonymkode: 26b1d...0bf

Stemmen du hører er mest sannsynlig et symptom på traumet du har blitt utsatt for. Je må understreke at jeg ikke har faglig kompetanse for å uttale meg, men kun personlig erfaring med lidelsen. Jeg vil anta at dersom du lærer deg å mestre hverdagen din og leve med traumene, f.eks. gjennom en eller annen form for traumeterapi, vil også stemmene bli redusert. Når stemmene er så dominerende i hverdagen, er det lett å tenke at det er de som er hovedproblemet ditt og de som må behandles. I ditt tilfelle er det mest trolig traumene som må behandles og etter hvert som lidelsestrykket letner, vil også stemmene avta, slik du beskriver at de gjør i perioder der du er mindre depressiv.

Innlegget ditt, kunne jeg selv nesten ha skrevet for ca. 15 år siden tror jeg. Da ble også jeg innlagt om jeg forsøkte å snakke om stemmene mine og jeg følte meg rådvill, deprimert og fortvilt fordi jeg ikke visste hvilken retning jeg skulle forsøke. Jeg håper ikke du blir medisinert med antipsykotiske medisiner. Du har, som du sier, ingen psykoselidelse og antipsykotisk medisin har ingen virkning på selve stemmene. Selv har jeg gått på svært høye doser av tre ulike antipsykotiske medisiner i tur og orden i til sammen 13 år. "Tar du de ikke frivillig, blir du tvangsmedisinert", så det er vel det man kaller for frivillig tvang eller tvang med samtykke e.l.

Selv er jeg svært unnvikende i forhold til triggere og flashbacks og kan gjøre det mest utrolige for å unngå flashbacks. Psykologen min har arbeidet en del for å bevisstgjøre meg på at flashbacks er ikke farlige, men bare ubehagelige. Det som skjedde, er over. Jeg er trygg i dag og ingenting vondt vil skje meg. En annen ting jeg kan være litt unnvikende til, er følelser og han sier det samme der: Følelser er ikke farlige, bare ubehagelige, og jeg kan erstatte "følelser" ut med en konkret følelse som sinne, angst, gråt, glede osv. Jeg sier ofte dette høyt inni meg selv. Det gjør jeg også når jeg f.eks. våkner fra mareritt om natten: "Mareritt er faktisk ikke farlige, Eva Sofie, de oppleves bare svært ubehagelige her og nå". Kanskje også for å trøste meg selv? Dette heter nok et eller annet og er en form for terapi, men jeg vet ikke hva.

Mange tenker at traumeterapi er å fordype seg i traumene og grafse og grave i de for å forstå seg selv. Jeg tenker at dette ikke nødvendigvis er hensiktsmessig. Man kan forstå svært mye av seg selv og egne reaksjoner uten å gå i detalj, men bare vite at traumet har skjedd som et "bakteppe" og se på egne reaksjoner i hverdagen, som f.eks. egne triggere, søvnproblemer, skamfølelse, sinnemestring eller andre følelser, problemer med selvtillit og selvfølelse, dissosiasjon, konsentrasjonsproblemer, å strukturere hverdagen, få til regelmessige måltider, opprettholde vennskap og kontakt med familien osv. Ta en titt på boken "Tilbake til nåtid" som er en manual som ofte brukes i gruppeterapi, men som også kan benyttes i individuell terapi, og du vil kjenne igjen svært mange av temaene jeg nevner her. Jeg antar at de er aktuelle i din hverdag også. Jeg tenker også at man kan få noe læring ut av den ved å lese den på egenhånd, men det kan nok ikke erstatte terapi. Selv benytter jeg meg av ferdighetsmanualen for dissosiative lidelser paralelt med at jeg går i terapi uten at det nødvendigvis er et samtaleemne i terapien, "Traumerelatert dissosiasjon". Men, først av alt, før du går i gang med traumeterapi i form av samtaler helst ukentlig, er det viktig at du er i en stabil og trygg situasjon og hverdag. Du må vite at du er trygg fra overgriper og at overgrepene er over og et avsluttet kapittel i livet ditt - om ikke er det ingen god forutsetning for terapi. Og du må selv være motivert for å gjøre en innsats og være innstilt på at det blir hardt og tøft. Det er vondt og vanskelig å gå i terapi. Du jobber i motbakke, men du har egen gevinst av det til slutt gjennom å få et bedre liv. "Med vondt skal vondt fordrives" passer godt i denne sammenheng.

Endret 12. oktober 2020 av Eva Sofie

[kupton]

Stemmer som dette kalles pseudohallusinasjoner (falske hallusinasjoner). Det er ikke uttrykk for en psykose, antipsykotika virker ikke på disse stemmene, og stemmene alene er ingen grunn for innleggelse.

[Eva Sofie]

13 timer siden, kupton skrev:

Stemmer som dette kalles pseudohallusinasjoner (falske hallusinasjoner). Det er ikke uttrykk for en psykose, antipsykotika virker ikke på disse stemmene, og stemmene alene er ingen grunn for innleggelse.

Men før man blir kjent og vant med disse stemmene, tror man i blant at man må gjøre som de sier (om det er imperative stemmer) og da kan man jo bli innlagt om det blir selvdestruktivt nok ut av det...