Veien ut av smerten

[AnonymBruker]

Klokt om mulig årsak og løsning for de av oss som sitter fanget i egen smerte, løselig basert på BET teori og tilnærming. 

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2020/10/09/kan-vi-hjelpe-personer-med-vedvarende-selvmordstanker/?fbclid=IwAR0lnj83n21LESzxmQnquNOmYxr-jZLZGH50gob-SBzMWJbOgA_vm_W5bCI

Anonymkode: 4d6bb...116

[Eva Sofie]

Ja, jeg så denne artikkelen komme i nyhetsbrevet. Det var en god artikkel. Selv kjenner jeg meg igjen i en del av det. Særlig dette: "...men felles har de opplevelsen av sterke følelser de ikke vet hvordan de skal håndtere. Med et begrenset språk for følelser og frykt for konsekvensene av å dele, er det naturlig å ty til fantasien for å flykte fra det vonde. Sakte, men sikkert våkner en gryende mestringsstrategi til liv: «Hva om jeg bare kunne forsvinne?» Jeg kjenner så utrolig godt igjen, når den første tanken blir sådd i hodet, "tenk om bare jeg..." og så begynner ballen å rulle. Fortere og fortere. Jeg skrev senest i dagboken min i dag tidlig hvorfor det ofte er slik at enkelte, meg inkludert, har det med å trekke seg unna det psykiatriske hjelpeapparatet når vi egentlig trenger det mest og føler oss ødelagte og knuste på innsiden - det er jo stikk i strid med all sunn fornuft. Det hjelper ikke at noen kommer med fornuftige argumenter fra utsiden og ev. en streng formanende stemme.

Det er jo noen her på DOL som har snakket om at de synes det er en trygghet å ha selvmord som en mulig "bakdør". Jeg tror også at denne tryggheten er den trøsten som beskrives her: "I begynnelsen er slike tanker uskyldige og tilbyr et trygt sted å rømme til når livet føles overveldende. Her kan de gi seg selv trøst, støtte og forståelse – her er de sin egen omsorgsperson. Dette trygge rommet holdes skjult for andre. Her er det personen som selv har kontroll." Jeg husker i hvert fall selv at jeg kunne trøste meg selv med å fantasere meg litt bort om mitt eget selvmord. Man føler jo faktisk at man er herre over livet i dette "rommet".

Når jeg nå sist hadde min lille depressive periode, fikk jeg noen dager med selvmordstanker, men så klarte jeg å legge de til side to dager etter at jeg hadde lagt konkrete planer. "Noen klarer å snakke om det til trygge omsorgspersoner. Noen finner ro og trygghet i faste rutiner, handlinger og unnvikelse." Da tror jeg at jeg fant ro i hverdagsrutiner og å gjøre avtaler med folk frem i tid. Avtaler om møter og middag- eller lunsjavtaler. Faste klokkeslett å forholde seg til. Som gjorde at jeg kom igjennom dag for dag uten at jeg trengte å se så langt frem i tid. Det gjorde tiden overkommelig og jeg fikk tid til å få det bedre igjen takket være at jeg fikk hverdagen til å fungere igjen.

Og, jeg erfarte noe nytt, at det ikke føltes som et nederlag å ombestemme seg og velge livet fremfor døden. Tidligere har jeg følt at det har vært et nederlag når jeg har valgt bort døden. At jeg da har tapt, men jeg innser jo at det er nå jeg virkelig har seiret når jeg klarte å velge livet Så får vi se hva jeg velger ved neste korsvei. Jeg fortalte dette til psykologen min i forrige time, for han visste verken at jeg hadde vært deprimert eller gått med selvmordstanker, men han tenkte at det var en styrke at jeg nå klarte å føle at det ikke var et nederlag å velge livet - da har jeg kommet langt.