Selvmordsantallet gått ned fra mars til mai i corona-tiden

[Eva Sofie]

Mange var redd for at antall selvmord ville øke kraftig under corona-tiltakene og alle de følgene det fikk for mange sårbare gruppers hverdag og liv. @Kupton hevdet i en tråd husker jeg at det viste seg at ved kriser og katastrofer, så mang gjerne at det motsatte skjedde. Jeg opplevde vel kanskje at en del likevel fortsatte å forfekte at coronaen kom til å ta mange liv pga. selvmord. Nå er vi jo fortsatt midt i epedemiens krigssone, men jeg fant en liten oppsummering av de første månedene hvor det viser seg nettopp det at antall selvmord har gått ned når vi har stått i en vanskelig tid alle sammen. Jeg siterer fra Velferd.no som skriver "Flere sykdommer har hatt lavere dødelighet under pandemien":

"Antall registrerte selvmord har også gått ned. Foreløpig er det påvist 140 selvmord mellom mars og mai, noe som tilsvarer 2,8 per 100.000 personer. Mellom 2014 og 2018 lå tallet på mellom 2,9 og 4,1.

Også antallet narkotikautløste dødsfall har gått ned. Mellom mars og mai i år ble det registrert 60 narkotikautløste dødsfall, mens det i 2016 ble registrert 63, i 2017 ble det registrert 65, og i 2018 ble det registrert 79."

Årsaken til at 2019 ikke er tatt med, står det forklart i artikkelen, er at tallene enda ikke er klare for det året.

Jeg er litt interessert i hvorfor selvmordstallene går ned når vi står overfor en krise eller stor katastrofe? Er det at fokuset rettes utover, litt bort fra oss selv og over på noe annet, slik at vi ikke i like stor grad lar oss få anledning til å føle på egen smerte? Er det at andre rundt blir mer bevisst på å bry seg om andre og at omsorgen for de vi har rundt oss og de som til vanlig ikke blir sett, får et lite oppsving i slike tider? Hørte en psykolog si i går på et radioprogram at det vondeste med ensomhet var å ikke bli sett og anerkjent av andre. Eller blir vi også bevisst på at vi ikke er alene om å ha det vondt - at det finnes mange andre vonde skjebner rundt om...

Jeg vet ikke... Jeg har bare mange tanker...

[AnonymBruker]

Jeg er også ganske interessert i hvorfor. Nesten alle jeg kjenner som sliter med psykiske lidelser har blitt dårligere. 

Anonymkode: 71f96...dfe

[Elektronet]

Er man vandt til å leve i sosial isolasjon som mange deprimerte gjør så føles sikkert godt når plutselig friske og funksjonelle mennesker må igjennom det samme. Det gir nok livsglede til å holde lengre ut for mange. 

[cilie]

Kanskje fordi livene til alle fikk en ny «ingrediens» og endret seg?

Hjemmekontor ga mindre stress og bedre søvn her. Det ga også en ro å bare skulle være hjemme. 

 

[Eva Sofie]

1 time siden, cilie skrev:

Kanskje fordi livene til alle fikk en ny «ingrediens» og endret seg?

Hjemmekontor ga mindre stress og bedre søvn her. Det ga også en ro å bare skulle være hjemme. 

 

Du er ganske gjennomsnitlig hva angår de som må arbeide på hjemmekontor. Jeg har lest i en artikkel at noen synes det er helt topp, noen synes det er grusomt mens gjennomsnittet synes det er helt greit. En kammerat av meg savner litt det å komme ut blant folk og synes det blir litt vel mye hjemme i sin egen leilighet. Det kan jeg forstå når man er vant til å gå ut og møte andre hver dag. Jeg har også lest at vi settes i en annen modus, mer beredt til å gjøre en jobbinnsats, når vi går ut av døren hjemme og går til jobb, enn når vi er hjemme i vår egen leilighet hele dagen.

Her refererer jeg til en undersøkelse som har blitt gjort av analysebyrået Cantar og HR Norge: Ved å jobbe hjemmefra, sparer man i snitt 3,5 timer om man arbeider tre dager hjemme pga. mindre reise til og fra arbeid. Denne tiden oppgir folk å benytte til bl.a. "å sove lenger, til egne fritidsaktiviteter, huslige sysler og til familien". Men 9% av tiden går med til faglig egenutvikling og 42 minutter pr. uke går med til å arbeide ekstra pr. uke (1/5 av de som er spurt).

Og man må også være litt disiplinert slik at man avslutter arbeidsdagen og ikke tar den med seg utover kvelden selv om man har hjemmekontor: "Under koronatiden har flere pekt på at det kan være krevende å skille jobb og fritid, og vanskelig å legge bort arbeidet når arbeidsdagene er over. Bolstad ser at det kan være en utfordring.
Her er det nok mange som har jobbet ekstra uten å få noen økonomisk kompensasjon for det
– Det stiller litt høyere krav til både ledere og medarbeidere om å avklare forventninger. Dessuten må de ansatte selv være disiplinerte og klare å kople ut så de ikke er på jobb hele tiden, sier han." Artikkelen jeg refererer til er hentet fra Dagens Perspektiv, "Jobber 42 mer minutter hver uke"[/url) (trenger abonnement).

Jeg så da jeg ble sammen med min nåværende samboer, at han kunne få seg til å sjekke jobbmail på ettermiddag/kveld nesten daglig og helg, for den var jo så lett tilgjengelig på telefonen likevel. Vi snakket en del om det å ta med seg jobben hjem og la jobb være jobb og faktisk ha en fritid. I dag er han mye mer bevisst på å la e-posten vente til han kommer på jobb. Negativ konsekvens av den lett tilgjengelige teknologien.

[AnonymBruker]

På 27.10.2020 den 13.47, AnonymBruker skrev:

Jeg er også ganske interessert i hvorfor. Nesten alle jeg kjenner som sliter med psykiske lidelser har blitt dårligere. 

Anonymkode: 71f96...dfe

De regner nok med at de snart dør av koronaviruset. Selv om statistikken tilsier det motsatte.

Anonymkode: aa9e7...337

[kupton]

Når jeg leser litteratur om dette, er det to mulige forklaringer som går igjen:

1. Krisen fører til en økt følelse av fellesskap. Vi mot dem.  Vi mot tyskerne i WW2. Vi mot elva ved flom. Vi mot covid-19 osv.

2. Fokus blir rettet utover (og mot reelle og ikke tenkte trusler). Dette er langt lettere å leve med. Det er dessverre slik med mange psykiske lidelser at oppmerksomheten i alt for stor grad blir rettet innover mot en selv. Kombinert med en økende ferdighet i å  forestille seg alt som kan bli ille, kan det øke sannsynligheten for suicid.

[Eva Sofie]

5 minutter siden, kupton skrev:

2. Fokus blir rettet utover (og mot reelle og ikke tenkte trusler). Dette er langt lettere å leve med. Det er dessverre slik med mange psykiske lidelser at oppmerksomheten i alt for stor grad blir rettet innover mot en selv. Kombinert med en økende ferdighet i å  forestille seg alt som kan bli ille, kan det øke sannsynligheten for suicid.

Dette har jeg selv merket svært sterkt i praksis. Det at jeg lar meg selv leve et vanlig liv til daglig mellom terapitimene og den tiden jeg bruker på å jobbe med terapiinnholdet, gjør at jeg har blitt mye mindre navlebeskuende og selvsentrert enn hva jeg var før (dvs. for 12 år siden og mer). Jeg klarer å ha fokus utover og på en vanlig hverdag fordi jeg har brukt tiden som trengs effektivt - og hvis jeg trenger mer tid, setter jeg av mer tid. Men jeg merker godt at når jeg dupper ned i en depressiv dal nå og da, som jeg har gjort et par ganger i høst som bare har vart en ukes tid, mister jeg denne evnen en stund, og oppmerksomheten om meg selv, mine tanker,mine følelser og hvordan jeg har det tar altfor mye oppmerksomhet i altfor mange av døgnets timer.

Men nå skal ikke vi psykisk syke få dårlig samvittighet for å være selvsentrerte og tenke mye på oss selv, slik jeg ser for meg at en god del tenker etter å ha lest det jeg har skrevet nå... Det ligger trolig i psykdommens natur, men det vi har blitt bevisstgjort på, kan vi så vidt begynne å gjøre noe med i det minste...

[Fru2020]

Det er et veldig interessant tema. Kuptons forklaringer virker forståelige.

På DPS der jeg hører til har de også hatt langt færre innlagt på de tre sengeposten enn før Corona. Til tider ned i to pasienter av 10 sengeplasser (på en post) Der kan kanskje forklares på samme måte.

[Eva Sofie]

4 timer siden, Fru2020 skrev:

Det er et veldig interessant tema. Kuptons forklaringer virker forståelige.

På DPS der jeg hører til har de også hatt langt færre innlagt på de tre sengeposten enn før Corona. Til tider ned i to pasienter av 10 sengeplasser (på en post) Der kan kanskje forklares på samme måte.

Det tror jeg også skyldes en høyere terskel for å legge inn pasienter nå. I hvert fall merket jeg det selv i somatikken i juni og juli og jeg mistenker at det også kan forholde seg slik i psykiatrien. Man ønsker nok heller ikke for fulle avdelinger av smittevernhensyn og at det er lettere for personalet å holde oversikt. Men før corona har det jo også variert etter behovet for innleggelser - noen ganger har det vært bare et par pasienter og noen ganger står man i kø og banker på døren...

[AnonymBruker]

Jeg tror også det har litt med det at nå under koronaen så lever vi alle mer isolert som gjør at de som til vanlig lever isolert og ikke har noen venner føler seg litt mindre alene.

Ellers utenom koroaen så er liksom alle ute og har det gøy, noe som selvsagt kjennes veldig vondt ut for de som er helt alene og ikke har noen å finne noe på sammen med. 

Anonymkode: fb348...9fb