Hvorfor skal det være så vanskelig å bare skappe av?

[UtakknemligDiva]

Har det ikke så ille nå, men jeg føler det hele tiden langt inni der. Jeg tenker så over alt. Det er mitt problem. At jeg tenker så.... jeg tenker over all elendighet og smerte og at det bare er flaks og tilfeldig at ikke jeg blir rammet. Tenker på ting som skjer både dyr og mennesker. Jeg tenker på mammas onkel som nå går mot slutten, han har mye smerter og angst. Slik var det også med bestemor før hun døde. Sine siste 6 mnd var hun mye redd og fikk smerter. Jeg tenkernpå de stakkars folka i afrika som blir syke og ikke har helsehjelp. Jeg tenker på at jeg selv kan bli syk....jeg kan få kreft, jeg kan få me...ja.... 

Jeg kan plutselig miste mamma eller et familie medlem. 

Jeg vil liksom bare ha en glamour verden, der alle er pene og lykkelige. 

Jeg overanalyserer også meg selv. Jeg bruker aduvanz 50mg og føler noen ganger jeg er narkoman. Det er jo amfetmain. Jeg sluttet med Wrllbutrinen da vi så at den ikke hadde effekt. Ble bedre med en gang faktisk.... 

men jeg vil ha fred. Kognitiv terapi hjelper en del. Og fysisk aktivitet... men jeg vil bare ha fred fra tankene. Får også angst for angsten når det blir slik. Det litt rare er at jeg kan værr redd og fokusert på en ting i kort eller lang periode, men dette kan bli helt glemt når jeg kommer på noe annet. Altså, må hjernen ha laget seg noen uvaner. Så..er det en sannhet i angsten eller er det hjernen som har fått uvaner? Aspergersen ar jeg prøvd å ikke tenke så på i det siste. Kognitiv terapi her og... jeg kan velge å fokusere bare på den, legge all skyld på den. Eller jeg kan se meg som et menneske. Men noen ganger kommer det jo tilbake. Har lest at vi med asperger er mer mottagelige for andre psykiske sykdommer. Dette gir meg også angst. Tror jeg skal bli psykotisk, schizofren, hypokonder, alvorlig deprimert osv osv.. selv om jeg ikke er det enda. Tankens krsft igjen da.... jeg kan velge å tenke at livet kan være ok, at jeg er frisk..og hadde jeg vært psykotisk hadde nok folk rundt meg merket det, da disse vel ser ting andre ikke ser? 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Har det ikke så ille nå, men jeg føler det hele tiden langt inni der. Jeg tenker så over alt. Det er mitt problem. At jeg tenker så.... jeg tenker over all elendighet og smerte og at det bare er flaks og tilfeldig at ikke jeg blir rammet. Tenker på ting som skjer både dyr og mennesker. Jeg tenker på mammas onkel som nå går mot slutten, han har mye smerter og angst. Slik var det også med bestemor før hun døde. Sine siste 6 mnd var hun mye redd og fikk smerter. Jeg tenkernpå de stakkars folka i afrika som blir syke og ikke har helsehjelp. Jeg tenker på at jeg selv kan bli syk....jeg kan få kreft, jeg kan få me...ja.... 

Jeg kan plutselig miste mamma eller et familie medlem. 

Jeg vil liksom bare ha en glamour verden, der alle er pene og lykkelige. 

Jeg overanalyserer også meg selv. Jeg bruker aduvanz 50mg og føler noen ganger jeg er narkoman. Det er jo amfetmain. Jeg sluttet med Wrllbutrinen da vi så at den ikke hadde effekt. Ble bedre med en gang faktisk.... 

men jeg vil ha fred. Kognitiv terapi hjelper en del. Og fysisk aktivitet... men jeg vil bare ha fred fra tankene. Får også angst for angsten når det blir slik. Det litt rare er at jeg kan værr redd og fokusert på en ting i kort eller lang periode, men dette kan bli helt glemt når jeg kommer på noe annet. Altså, må hjernen ha laget seg noen uvaner. Så..er det en sannhet i angsten eller er det hjernen som har fått uvaner? Aspergersen ar jeg prøvd å ikke tenke så på i det siste. Kognitiv terapi her og... jeg kan velge å fokusere bare på den, legge all skyld på den. Eller jeg kan se meg som et menneske. Men noen ganger kommer det jo tilbake. Har lest at vi med asperger er mer mottagelige for andre psykiske sykdommer. Dette gir meg også angst. Tror jeg skal bli psykotisk, schizofren, hypokonder, alvorlig deprimert osv osv.. selv om jeg ikke er det enda. Tankens krsft igjen da.... jeg kan velge å tenke at livet kan være ok, at jeg er frisk..og hadde jeg vært psykotisk hadde nok folk rundt meg merket det, da disse vel ser ting andre ikke ser? 

Tror det vil bli bra for deg med kognitiv terapi. Fred fra plagsomme tanker vil du nok aldri få, men etter hvert vil du du kunne velge om du går inn i dem eller ikke, i stedet for at du blir fanget i dem. 

Og du; vakre og glamorøse mennesker strever med sitt, de og. Er haugevis av reportasjer om «den tunge tiden», tragiske overdosedødsfall +++  som bekrefter det.

 

Anonymkode: 24526...c73

[UtakknemligDiva]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det vil bli bra for deg med kognitiv terapi. Fred fra plagsomme tanker vil du nok aldri få, men etter hvert vil du du kunne velge om du går inn i dem eller ikke, i stedet for at du blir fanget i dem. 

Og du; vakre og glamorøse mennesker strever med sitt, de og. Er haugevis av reportasjer om «den tunge tiden», tragiske overdosedødsfall +++  som bekrefter det.

 

Anonymkode: 24526...c73

Ja jeg vet. Jeg mener ikke "glamourøse mennesker", jeg mente at jeg liksom bare vil ha en glamour verden. Kanskje jeg rett og slett ikke tåler mye av vår moderne levemåte, for jeg blir så redd for å miste mye osv. Ting er så stas når det er nytt, men så har jeg lært at når det ikke lenger er nytt og når det kommer noe enda nyere blir det enten helt glemt eller noe du ikke vil ha lenger liksom. Selv atår jeg alltid imot fristelsen å kjøpe nytt av ting jeg ikke trenger, for jeg vet at til slutt ender det som husfyll. Skulle gjerne kjøpt meg nye iphone 12, men kjøpte XS i 2019 etter å ha hatt mobilen før der i 5 år så.... 

Saken er at tankene mine har bare blitt mer plagsomme og overbevisende og slik spiser angsten seg oppover. Tenker at dette er noe jeg ikke kan kontrollere fordi det kanskje ligger i genene. Noen ganger tror jeg kanskje jeg også har et for åpent filter slik at tankespøkelser får for lett tilgang. Er lei av at de flyr ut og inn som de vil og har fest i hodet mitt. 

Jeg hører ikke stemmer, så jeg er vel da ikke psykotisk? Er det slik at man begynner å svare noen som ikke er der når man har psykose? Fornjeg vet at det er tanker, det er ikke en stemme eller person inni meg.. men likevel er jeg redd for å bli psykotisk. Føler heller ikke jeg kan være for åpen om dette for da dyrker jeg det igjen.... folk blir jo nysgjerrig og så begynner enkelte og synes synd i meg og sier at dette må være slitsomt å leve med... da får jeg bare mer av det faktisk. Går ikke rundt og snakker om det, men de få gangene jeg har måttet være åpen til mine nærmeste... 

Så ser jeg at det jeg har er ikke så myr i forhold til det andre har.. mange har mye som ikke synes de og, som kanskje er verre enn det jeg har. 

[UtakknemligDiva]

Noen ganger lurer jeg på om jeg har bipolar. Det var ikke mistanke på dps, men det står jo at dette er noe en kan utvikle også etter man har blitt voksen. Men jeg føler også vi kan kjenne oss igjen i så mange diagnoser at vi selvdiagnotiserer oss. Og hvordan vite om diagnosene våre er riktig? Har vi så annerledes hjerne da? Må vi sykeliggjøre alt? For eksmepl, jeg føler meg ikke som en autist, men jeg tenker ganske svarthvitt, kan slite litt sosialt men dette gjør mange, isåfall sistnevnte. 

Når det kommer til bipolar.... jeg begynner ikke bruke masse penger, tror jeg er venn med alle. Men noen ganger kan jeg ha så jævla mye selvtillit. Jeg får for mye energi, så jeg kan gå ganske fort, har overskudd hele dagen og gir litt ekstra av meg, men går ikke rundt og maser og oppsøker folk altså. Men når jeg er litt mer nede så analyserer jeg veldig, tror ikke jeg har noen fremtid, føler meg teit som var så glad fordi det måtte ha sett mega teit ut for folk som er vitne til det, liker ikke meg selv eller de som ga meg livet.... men i bedre perioder er dette plutselig ikke noe problem igjen. Hmm... men trenger dette være bipolar? Jeg står alltid opp, jeg blir aldri liggende i sengen en hel dag. Har siden mars ikke ligget lenger enn til 11  sov jo til 13-14 før jeg i det hele tatt startet med adhd medisin. Står opp 8-10 hver dag for tidrn, 10 synes jeg er å ligge litt for lenge nå også, men noen få ganger er jeg steintrøtt. Dette har hjulpet, men da blir det til at jeg analyserer dette også... hvorfor er det bedre å sove fra 23/00 og stå opp 8-9 enn å sovne 04 og stå opp 13? Er det ikke antall timer søvn som teller? Merker kroppen virkelig NÅR den sover? Jeg har jobbet skift før, da jobbet jeg en del natt. Såklart blir døgnrytmen ødelagt når du jobber dag, så jobber du natt... men slik har mange av oss det..

[AnonymBruker]

3 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Noen ganger lurer jeg på om jeg har bipolar

Jeg har flere ganger tenkt det selv. Du virker en smule hypoman med overposting, overskravling, irritasjon og sinne. Ikke vondt ment 😏

Anonymkode: 9c524...141