Stole på diagnosen?

[AnonymBruker]

Kan jeg stole på diagnosen jeg har fått etter en grundig utredning i spesialisthelsetjenesten? Eller kan de faktisk ta feil?

Anonymkode: 1aacf...7d2

[AnonymBruker]

Jeg tenker du kan stole på diagnosen, og at hvis behabndlingen ikke virker får du utredes på nytt. 

Anonymkode: 26aab...25e

[AnonymBruker]

De kan ta feil, men da er utredningen ofte noe mangelfull. 

Anonymkode: 7741b...2ae

[Glitter]

Jeg stoler ikke helt på min. Konpleks PTSD passer bedre enn borderline. Borderline fikk jeg før behandler ble veldig godt kjent med meg, men som hun også nylig sa så er ikke kompleks PTSD blitt tatt inn i diagnosesystemet ennå så det er ikke så stor hensikt i å tenke så mye på det der. 

[Eva Sofie]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

De kan ta feil, men da er utredningen ofte noe mangelfull. 

Anonymkode: 7741b...2ae

Dette tenker jeg stemmer. I hvert fall godt i mitt tilfelle. Jeg hadde en diagnose i mange år jeg overhodet ikke kunne kjenne meg igjen i som ble satt uten noen som helst utredning av noe slag, og da jeg byttet psykolog og ble utredet for første gang etter å ha gått 13 år i samtaleterapi, har han sagt i ettertid at han i løpet av to timer kunne konstatere at tidligere diagnose var beviselig feil og har bekreftet det flere ganger når jeg har tvilt. Jeg gjennomgikk en 88 siders lang utredning og senere mange timers behandling og diagnosen er nok ganske entydig, men det har blitt lagt til en diagnose ganske nylig etter hvert som jeg har innrømmet "skjulte" ting i terapien, men trolig har han hatt mistanker i et par år allerede.

Jeg fikk høre i 4-5 år før jeg begynte hos nåværende terapeut i 2016 at "du er for syk til å få traumeterapi". Jeg avsluttet kontakten med de av flere grunner og begynte i traumeterapi hos en privatpraktiserende traumepsykolog som hevdet at "man blir aldri klar for noe slikt" og jeg har vist stor fremgang både i terapi og i livskvalitet/personlig plan. Jeg tør mer å stå opp for meg selv nå, sette grenser og være den jeg er. Jeg tør å ha meninger og stå for de. Særlig tydelig ble det i fjor høst, da jeg sa ifra om at det passet dårlig for meg å få en krevende oppgave tildelt og jeg så helst at noen andre gjorde den - tidligere hadde jeg tatt imot, jobbet til ubekvemte tider for å få et arbeid jeg egentlig ikke hadde kapasitet til å gjennomføre og fullstendig neglsjert egne behov - for noe arbeid jeg selv ikke får stort igjen for engang. For meg var det et sjumilssteg. Mye gjenstår, men jeg er på gli og psykologen er positiv når det kommer til min egen utvikling. Han tror at jeg en dag kan sitte tilbakelent og avslappet i stolen på kontoret uten å måtte ha jakken som beskyttelse i fanget, og uten å skvette til for den minste lyd. Det føles godt å endelig ha en terapeut som tror på en og ikke få høre at "du er for syk og vi tror ikke på at du vil ha noe nytte av dette". Slike utsagn er til å drepe motivasjon og livslyst hos enhver pasient uavhengig av diagnose, tenker jeg, til og med hos en velfungerende terapeut. Men slik fremgang kommer ikke av seg selv. Det kommer av målrettet og intensiv jobbing. Ikke bare én time i uken på psykologens kontor, men også før og etter timen, og flere dager i mellom. Å gå i terapi er en liten jobb i seg selv. Det er en investering i egen fremtid. Det mest dyrebare vi har spør du meg. Og det koster egeninnsats - "blod, svette og tårer" som jeg fikk høre av psykologen min da han tilbudte meg flereårig traumeterapi etter utredning og diagnose var satt.

[Eva Sofie]

Men jeg ble faktisk kontaktet av en venn/bekjent på Facebook i dag som jeg har hatt kontakt med etter et forum fra 2003. H*n kom tidlig inn i psykiatrien som tenåring og har vært lenge diagnostisert med schizofreni samt noe mer. H*n har blitt beltelagt og holdt fast (det var/er ikke lov med beltelegging i barne- og ungdomspsykiatrien) mer enn 300 ganger, men nå er diagnosen omgjort til PTSD og dissosiativ lidelse. Det skal gjøres mer utredning. Det h*n strever mest med nå, er ikke traumene fra oppveksten, men alt h*n er blitt påført av psykiatrien. Jeg vet det er skrevet artikler om det emnet, traumatiske hendelser schizofrenipasienter utsettes for, enten diagnosen er riktig eller ikke.

[AnonymBruker]

13 timer siden, Glitter skrev:

Jeg stoler ikke helt på min. Konpleks PTSD passer bedre enn borderline. Borderline fikk jeg før behandler ble veldig godt kjent med meg, men som hun også nylig sa så er ikke kompleks PTSD blitt tatt inn i diagnosesystemet ennå så det er ikke så stor hensikt i å tenke så mye på det der. 

Kompleks ptsd får man som regel av grov omsorgssvikt gjennom hele oppveksten, ikke bare etter så "lite" traume som du har gått gjennom. Hilsen meg som ble voldtatt, seksuelt misbrukt og utsatt for vold gjennom hele oppveksten. 

Anonymkode: f53fa...775

[Glitter]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kompleks ptsd får man som regel av grov omsorgssvikt gjennom hele oppveksten, ikke bare etter så "lite" traume som du har gått gjennom. Hilsen meg som ble voldtatt, seksuelt misbrukt og utsatt for vold gjennom hele oppveksten. 

Anonymkode: f53fa...775

Hva faen vet du om hva jeg har gjennomgått? Jeg oppfyller kriteriene for kompleks PTSD og det er ikke noe jeg har funnet ut av selv. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette tenker jeg stemmer. I hvert fall godt i mitt tilfelle. Jeg hadde en diagnose i mange år jeg overhodet ikke kunne kjenne meg igjen i som ble satt uten noen som helst utredning av noe slag, og da jeg byttet psykolog og ble utredet for første gang etter å ha gått 13 år i samtaleterapi, har han sagt i ettertid at han i løpet av to timer kunne konstatere at tidligere diagnose var beviselig feil og har bekreftet det flere ganger når jeg har tvilt. Jeg gjennomgikk en 88 siders lang utredning og senere mange timers behandling og diagnosen er nok ganske entydig, men det har blitt lagt til en diagnose ganske nylig etter hvert som jeg har innrømmet "skjulte" ting i terapien, men trolig har han hatt mistanker i et par år allerede.

Jeg fikk høre i 4-5 år før jeg begynte hos nåværende terapeut i 2016 at "du er for syk til å få traumeterapi". Jeg avsluttet kontakten med de av flere grunner og begynte i traumeterapi hos en privatpraktiserende traumepsykolog som hevdet at "man blir aldri klar for noe slikt" og jeg har vist stor fremgang både i terapi og i livskvalitet/personlig plan. Jeg tør mer å stå opp for meg selv nå, sette grenser og være den jeg er. Jeg tør å ha meninger og stå for de. Særlig tydelig ble det i fjor høst, da jeg sa ifra om at det passet dårlig for meg å få en krevende oppgave tildelt og jeg så helst at noen andre gjorde den - tidligere hadde jeg tatt imot, jobbet til ubekvemte tider for å få et arbeid jeg egentlig ikke hadde kapasitet til å gjennomføre og fullstendig neglsjert egne behov - for noe arbeid jeg selv ikke får stort igjen for engang. For meg var det et sjumilssteg. Mye gjenstår, men jeg er på gli og psykologen er positiv når det kommer til min egen utvikling. Han tror at jeg en dag kan sitte tilbakelent og avslappet i stolen på kontoret uten å måtte ha jakken som beskyttelse i fanget, og uten å skvette til for den minste lyd. Det føles godt å endelig ha en terapeut som tror på en og ikke få høre at "du er for syk og vi tror ikke på at du vil ha noe nytte av dette". Slike utsagn er til å drepe motivasjon og livslyst hos enhver pasient uavhengig av diagnose, tenker jeg, til og med hos en velfungerende terapeut. Men slik fremgang kommer ikke av seg selv. Det kommer av målrettet og intensiv jobbing. Ikke bare én time i uken på psykologens kontor, men også før og etter timen, og flere dager i mellom. Å gå i terapi er en liten jobb i seg selv. Det er en investering i egen fremtid. Det mest dyrebare vi har spør du meg. Og det koster egeninnsats - "blod, svette og tårer" som jeg fikk høre av psykologen min da han tilbudte meg flereårig traumeterapi etter utredning og diagnose var satt.

Det er godt at du fikk riktig diagnose til slutt. Jeg fikk også en diagnose som ble satt nesten uten noen utredning. Jeg fikk behandling for diagnosen i to år, og jeg ble ikke bedre av behandlingen. Først etter ordentlig utredning og behandling for riktig diagnose har jeg begynt å bli bedre. 2 år er selvfølgelig ingenting i forhold til 13, men det er likevel uheldig at diagnoser blir satt uten å gjennomgå ordentlig utredning. 

Det var lurt av deg å bytte psykolog, han virker ganske dyktig. Godt å høre at du har fått utbytte av behandlingen og har bedre livskvalitet i dag. 

Anonymkode: 7741b...2ae

[AnonymBruker]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Men jeg ble faktisk kontaktet av en venn/bekjent på Facebook i dag som jeg har hatt kontakt med etter et forum fra 2003. H*n kom tidlig inn i psykiatrien som tenåring og har vært lenge diagnostisert med schizofreni samt noe mer. H*n har blitt beltelagt og holdt fast (det var/er ikke lov med beltelegging i barne- og ungdomspsykiatrien) mer enn 300 ganger, men nå er diagnosen omgjort til PTSD og dissosiativ lidelse. Det skal gjøres mer utredning. Det h*n strever mest med nå, er ikke traumene fra oppveksten, men alt h*n er blitt påført av psykiatrien. Jeg vet det er skrevet artikler om det emnet, traumatiske hendelser schizofrenipasienter utsettes for, enten diagnosen er riktig eller ikke.

Jeg møtte faktisk en person som fortalte en lignende historie. Vedkommende hadde vært tvangsinnlagt i 15 år, og hatt fastvakt nesten hele tiden. På et tidspunkt var vedkommende beltelagt i flere måneder sammenhengende. Å ligge i belter i flere måneder må være helt grusomt. Etter utredning viste det seg at hen faktisk hadde PTSD med dissosiasjon i stedet for alle de andre diagnosene hen hadde fått. Men jeg tror at hen også var psykotisk i perioder.

Anonymkode: 7741b...2ae

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg møtte faktisk en person som fortalte en lignende historie. Vedkommende hadde vært tvangsinnlagt i 15 år, og hatt fastvakt nesten hele tiden. På et tidspunkt var vedkommende beltelagt i flere måneder sammenhengende. Å ligge i belter i flere måneder må være helt grusomt. Etter utredning viste det seg at hen faktisk hadde PTSD med dissosiasjon i stedet for alle de andre diagnosene hen hadde fått. Men jeg tror at hen også var psykotisk i perioder.

Anonymkode: 7741b...2ae

Egentlig en merkelig sak. Hvorfor bruke såpass med tid og ressurser på et menneske? Ingen kan hindre noen i å ta livet sitt, det er et alvorlig inngrep i den personens liv å hindre den i å bestemme over seg selv. Og hva er så unikt med den personen sammenlignet med de tusenvis av andre suicidale i landet for at det skal settes inn så mye penger? 

Anonymkode: e4520...a36

[kupton]

Dersom utredningen er gjort grundig, pasienten selv føler at det stemmer (ikke psykotisk person), pasienten har vært ærlig og fortalt alt og behandlingen gir ønsket effekt, da bør en slå seg til ro med at diagnosen er korrekt.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Men jeg ble faktisk kontaktet av en venn/bekjent på Facebook i dag som jeg har hatt kontakt med etter et forum fra 2003. H*n kom tidlig inn i psykiatrien som tenåring og har vært lenge diagnostisert med schizofreni samt noe mer. H*n har blitt beltelagt og holdt fast (det var/er ikke lov med beltelegging i barne- og ungdomspsykiatrien) mer enn 300 ganger, men nå er diagnosen omgjort til PTSD og dissosiativ lidelse. Det skal gjøres mer utredning. Det h*n strever mest med nå, er ikke traumene fra oppveksten, men alt h*n er blitt påført av psykiatrien. Jeg vet det er skrevet artikler om det emnet, traumatiske hendelser schizofrenipasienter utsettes for, enten diagnosen er riktig eller ikke.

Kan jeg spørre deg om ca. alder på denne terapeuten din? Bare nysgjerrig. 

Anonymkode: a4896...93d

[Eva Sofie]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre deg om ca. alder på denne terapeuten din? Bare nysgjerrig. 

Anonymkode: a4896...93d

Nei, slikt opplyser jeg selvsagt ikke om på et offentlig nettforum. Han har mye erfaring innen sitt område.

[AnonymBruker]

Jeg har tvilt mye på min egen diagnose. Som er schizofreni, men jeg har slått meg mer til ro med den de siste årene. Det første møtet mitt med psykiatrien var forvirrende, og jeg var ustabil da. Sa mye dumt. Så jeg ville på en måte ikke at de skulle ta med det i nye vurderinger. Redd for på en måte att det stemplet ikke kunne vaskes av, selv om det ikke var helt slik det var. Men jeg har fått diagnosen bekreftet, så de så nok mer på andre ting enn det jeg trodde.

Anonymkode: e6536...19e

[Athena86]

On 11/8/2020 at 9:32 AM, Eva Sofie said:

Men jeg ble faktisk kontaktet av en venn/bekjent på Facebook i dag som jeg har hatt kontakt med etter et forum fra 2003. H*n kom tidlig inn i psykiatrien som tenåring og har vært lenge diagnostisert med schizofreni samt noe mer. H*n har blitt beltelagt og holdt fast (det var/er ikke lov med beltelegging i barne- og ungdomspsykiatrien) mer enn 300 ganger, men nå er diagnosen omgjort til PTSD og dissosiativ lidelse. Det skal gjøres mer utredning. Det h*n strever mest med nå, er ikke traumene fra oppveksten, men alt h*n er blitt påført av psykiatrien. Jeg vet det er skrevet artikler om det emnet, traumatiske hendelser schizofrenipasienter utsettes for, enten diagnosen er riktig eller ikke.

Jeg er så glad for å høre at det er flere som har dårlig erfaring fra psykiatrien