Det skjer aldri noe rundt meg

[UtakknemligDiva]

Og hvordan finne glede og slå seg til ro? Med ting som er såkalt vanlige? Det trengs liksom en del for å glede meg. Men det er ikke lov å kreve noe av livet eller ha drømmer i min alder. Man skal være kjedelig.. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Og hvordan finne glede og slå seg til ro? Med ting som er såkalt vanlige? Det trengs liksom en del for å glede meg. Men det er ikke lov å kreve noe av livet eller ha drømmer i min alder. Man skal være kjedelig.. 

Ingen kan reise til Tyrkia sånn det er nå. Man må finne gleder i de små ting.

Anonymkode: 1f88f...eb7

[laban]

59 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Mangelen på kjæreste er ikke et problem. Men mangelen på nettverk og å få være den jeg vil være. Det blir hele tiden bremset. 

Du skrev i tråden "Hva faen? Det smalt" at (sitat) Det er dette med kjærester som er mitt største problem. Men det er mulig du mente at ditt største problem er at andre får seg kjæreste, men ikke du - uten at det gjør all verdens forskjell. 

Uansett gir det ingen mening å hevde at vi mener du skulle vært gravid og eid hus. Du har ikke fått noen svar som går i den retningen. Jeg tror mange av oss på DOL har erfart at livet slett ikke trenger å bli mislykket selv om man ikke oppfyller alle klisjé"kravene" til A4-livet før man er 30. Men det er lite som kommer dumpende av seg selv. 

[UtakknemligDiva]

45 minutter siden, laban skrev:

Du skrev i tråden "Hva faen? Det smalt" at (sitat) Det er dette med kjærester som er mitt største problem. Men det er mulig du mente at ditt største problem er at andre får seg kjæreste, men ikke du - uten at det gjør all verdens forskjell. 

Uansett gir det ingen mening å hevde at vi mener du skulle vært gravid og eid hus. Du har ikke fått noen svar som går i den retningen. Jeg tror mange av oss på DOL har erfart at livet slett ikke trenger å bli mislykket selv om man ikke oppfyller alle klisjé"kravene" til A4-livet før man er 30. Men det er lite som kommer dumpende av seg selv. 

Jeg vet at lite kommer av seg selv. Men det kom faktisk veldig mye til meg etter hvert. Men det rare er at det var nettopp det som gjorde meg glad som sendte meg tilbake til helvetet og. Føles bare meningsløst hele greia. Var jeg faktisk syk og deprimert og denne nå har lettet eller ble jeg verre fordi jeg nok en gang ikke fikk være meg selv? Jeg aner ikke hvorfor jeg måtte bruke all denne tiden og hvorfor. 
Jeg vet ikke om det er diagnosen, depresjon eller traumer. Irriterende at det var mulig å ødelegge selvbildet mitt i oppveksten da, men slik er det når man er synpstimenneske. Slik kjedelig menneske det er mulig å tråkke på. Psykopater gjør i det minste karriere og skaper spenning. Men vi med stor amygdala er lettere å ødelegge. Amygdala er vel arvelig, jeg skulle ønske den kunne reduseres. 
Jeg fikk vel dessverre mamma sin. Jeg vil ikke ha den. Hun er kjedelig og det skjer aldri noe rundt henne. Det virker som slik også går i arv... jeg vil ikke ha med meg det hun har lært meg.... å være slik forsiktig osv.. det er dette som sitter dypest i meg, for så fort jeg er på gamle trakter så inntar jeg igjen fort slik jeg lærte å være. Jeg er mye mer glad i utlandet der jeg må forholde meg til helt andre kulturer, for da føler jeg at jeg hvisker ut alt jeg var. 

livet fortsetter liksom bare slik det startet. Det startet med lite venner og nettverk, begrenset økonomi og manglende tro på meg selv. Så har alt dette gått opp og ned som med alt annet, men nå er jeg der jeg startet! Mobil telefonen er like stille som da jeg var 14. Jeg trenger ikke sette på lydløs. Jeg hadde følt meg så jævøa mye bedre om jeg fikk litt meldinger; uten å sende først. Men de fleste av de jeg anså som venner hadde nokk fra før. Og alle treffer også nye, men disse beholder vennskapet. Jeg får ALDRI noen melding, jeg elsker også å ta bilder men tør ikke legge ut noe særlig for da får jeg bekreftet igjen at jeg er uinteressant. Så det blir ingen glede i hobbyene mine heller. Men møkka hjernen er fast bestemt på å ikke fungere sosialt. Jeg kan fungere, bare ikke sosialt liksom. Men jeg har fungert kjempe bra sosialt i det siste, men helt til jeg har tid for meg selv og skal legge meg feks, «da var det enda en ny dag med det samme isolerte livet». Ingen har sendt melding. Mamma og dps er de eneste på min anropsliste. 
 

Jeg har knust 1 nytt bilde av meg i dag. Huff, mamma kommer ikke til å ha igjen barnebilder av meg snart. Skjønner ikke hva som er så verdifult med slike bilder. Gratulerer med utfordringsbarnet ditt liksom.. 

Jeg føler meg så talentløs som ikke klarte å bli noen andre enn den jeg var som barn. Jeg trodde jeg klarte det og jeg var så lykkelig! Den følelsen når du føler at du hvisker ut det du var, treffer nye folk, jeg ofret ikke hjemstedet eller mobberne en tanke, men jeg ble plutselig møtt med veldig mye interesse. Men noe usynlig stoppet meg og jeg falt ned i depresjon. Det ble slutt på alle opplevelser og nå er det ingen melding lenger heller. 
 

Andre får seg kjæreste ja.. jeg er sist i mitt nettverk. Det er 2 evig single i min krets som også har fått seg kjæreste nå. Jeg er som vanlig alkurat den samme. Alt er likt. 

[UtakknemligDiva]

Jeg er irritert på mamma for måten jeg har blitt oppdratt på. Hun er kjedelig og har lært meg å tenke på sin måte. Hvordan kaster man det fra seg?

[Fionys]

Forstår ikke at dere gidder å svare på spam innleggene til 90tallsbarn. Hvis ingen gidder å svare på det samme gang etter gang så blir det kanskje stopp på spammet. 90tallsbarn får likevel ikke noe positivt av svarene dere gir og det blir som å prate til en vegg.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er irritert på mamma for måten jeg har blitt oppdratt på. Hun er kjedelig og har lært meg å tenke på sin måte. Hvordan kaster man det fra seg?

Det er ganske kjedelig å høre på gnålet ditt.

Anonymkode: 0ac56...a92

[AnonymBruker]

9 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er irritert på mamma for måten jeg har blitt oppdratt på. Hun er kjedelig og har lært meg å tenke på sin måte. Hvordan kaster man det fra seg?

Din mamma er sikkert irritert på deg også.

Anonymkode: 8dd5c...9f3

[UtakknemligDiva]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Din mamma er sikkert irritert på deg også.

Anonymkode: 8dd5c...9f3

Fordi jeg ikke vil bli slik hun ønsker da? Det er alltid så mye sympati til mødre. Stakkars mor hele tiden, som er redd for barnet sitt og som ikke ferja evt barnebarn i nærheten liksom. Jeg vil ikke ha hennes oppdragelse! Hun lærte meg ikke å bli tøff og karismatisk.. bare være slik forsiktig og kjedelig. Da ender mannen slik rolig liv og det skjer aldri noe rundt oss

[laban]

23 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Hun lærte meg ikke å bli tøff og karismatisk.. bare være slik forsiktig og kjedelig.

Som voksen kan man frigjøre seg fra mye av oppdragelsen og velge å leve annerledes enn foreldrene. Men ersonligheten skyldes ikke bare oppdragelsen. Alle kan ikke bli "tøffe og karismatiske", uansett hva foreldrene gjør. Det er ikke alltid så lett å holde balansen mellom å beskytte barna og å slippe dem fri. 

Det er heller ikke riktig av foreldrene å pushe et forsiktig barn for mye, for at det skal bli tøffere. Det kan virke mot sin hensikt. (Dette siste er ikke spesielt rettet mot deg, det er generelt. Jeg vet ikke hvordan du var som barn.)

23 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Det er alltid så mye sympati til mødre. Stakkars mor hele tiden, som er redd for barnet sitt og som ikke ferja evt barnebarn i nærheten liksom.

Jeg synes det ofte er omvendt også. Mødre får skylden for mye som hender med barn, ungdom og unge voksne. 

PS: Det er lettere å forstå hva du mener hvis du retter autokorrekturfeil før du poster.

Endret 31. januar 2021 av laban

[stjernestøv]

19 minutter siden, laban skrev:

Som voksen kan man frigjøre seg fra mye av oppdragelsen og velge å leve annerledes enn foreldrene.

Ja det er jeg helt enig i, vi er da ikke som våre foreldre og trenger ikke være det. Vi er et fritt individ og kan være som vi vil, syns jeg lærte mye i oppveksten om hvordan jeg ikke skulle være. Mine barn har hatt en helt annerledes oppvekst enn meg, var ikke lik mine foreldre i det hele tatt. De formet ikke meg, det gjorde jeg selv og det er jeg glad for. Vi kan forme oss selv med de begrensningene vi har. 

[UtakknemligDiva]

23 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det er jeg helt enig i, vi er da ikke som våre foreldre og trenger ikke være det. Vi er et fritt individ og kan være som vi vil, syns jeg lærte mye i oppveksten om hvordan jeg ikke skulle være. Mine barn har hatt en helt annerledes oppvekst enn meg, var ikke lik mine foreldre i det hele tatt. De formet ikke meg, det gjorde jeg selv og det er jeg glad for. Vi kan forme oss selv med de begrensningene vi har. 

Men jeg vil være sosial. Jeg vil liksom det motsatte av hva som har falt naturlig. Men for meg har jeg ikke blitt noe annet før jeg mestrer det jeg ikke har. Jeg føler meg svak som ikke klarer å beholde livet jeg liker

Endret 31. januar 2021 av 90tallsbarn

[stjernestøv]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Men jeg vil være sosial. 

Du kan gjøre det du vil, være sosial også. Og når du er sosial lærer du mer om de sosiale spillereglene, min datter som har asperger har lært en del av det. Nå vil hun ha venner og ha en kjæreste, det er ikke alltid så lett med de utfordringene hun har. Har venner på nettet da, men det er ikke som venner i RL. 

[UtakknemligDiva]

58 minutter siden, stjernestøv skrev:

Du kan gjøre det du vil, være sosial også. Og når du er sosial lærer du mer om de sosiale spillereglene, min datter som har asperger har lært en del av det. Nå vil hun ha venner og ha en kjæreste, det er ikke alltid så lett med de utfordringene hun har. Har venner på nettet da, men det er ikke som venner i RL. 

Ja men det er liksom målet å ha venner irl.

[UtakknemligDiva]

Men hvordan akseptere nederlaget man er? Alle mine naturlige egenskaper vil jeg ikke ha. Jeg vil være ekstrovert men er introvert. Jeg vil være på scenen men er mer naturlig i bakgrunnen. Jeg vil at det skal skje mye rundt meg men jeg er aldri opptatt. Jeg vil kjøre på men har angst og stoppes lett. Jeg er jo bare et eneste stort nederlag. Men jeg gidder liksom ikke ha livet om jeg bare skal leve slik jeg kan. Alt jeg kan naturlig er kjedelig. Jeg går liksom hele tiden og venter på at det dukker opp noe større men man må liksom bare akseptere det nederlaget man er. Og da mister folk interessen for meg og. Jeg er liksom aldri den som har planer, som skal noe nytt. Hvordan akseptere et liv der man bare skal kjede seg? 
Jeg vil ikke forelske meg før jeg må gjøre store endringer i livet. Føler at hvis jeg tar en norsk mann så er det bare for å behage mamma. Så jeg vil ha en utenlandsk for å måtte forholde meg til noe annet enn hva jeg er født som. 
Og så trenger jeg at det skjer litt mer rundt meg, men folk er så «er sliten» og har liksom aldri tid lenger.