Mye snakk om hvor ensomme de stakkars studentene er nå, men hva med uføre som lever slik hele året?

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det skal dog sies at jeg syns mer synd på de som nå er nødt til å selge husene sine og som har havnet i økonomisk uføre mer en studentene.

Anonymkode: 2907c...3e6

Ved å få offentlige ytelser fra NAV, som AAP og uføretrygd, er man i hvert fall en sikret inntekt hver eneste måned og kan selv forhindre å komme i de situasjoner som er uthevet i sitatet over. Så isolert sett på økonomi, er vel bl.a. uføretrygdede og mottakere av AAP, de best stilte i landet akkurat nå, samt de som har sikre jobber som ikke står i fare for å måtte stenge virksomheten pga. tiltakene som iverksettes og følgene det har i en lang kjede bortover.

Å forhindre ensomhet eller ikke, er man - enn så hardt det kan høres ut - ansvarlig for selv. Man kan be om hjelp til det eller man kan gjøre tiltak selv for å bli kjent med andre. Jeg føler meg som et ekko her nå fra tidligere tråder... Om det er vanskelig å være sosial, så aktiviser deg selv på hjemmebane.

Jeg kjenner en dame som er svært ensom og uføretrygdet, men jo visst skal en si at hun er flink til å holde seg aktiv der hun kan. Hun deltar nå på webinarer, deltar på online-diskusjoner om kveldene, melder seg på det ene kurset etter det andre, arrangerer selv en lesesirkel osv. Et tips er å sjekke ut hva bibliotek i større byer tilbyr av arrangement som streames for tiden. Nasjonalbiblioteket har også en del. Mulighetene flommer over. Om jeg skulle deltatt på alt jeg vet om, hadde jeg ikke gjort annet enn å være oppkoblet mot det ene webinaret etter det andre innenfor mine intereseområder hele dagen fra morgen til sent på kveld og i blant sosiale arrangement utover nattetimene. I blant tror jeg mange ser seg litt blind på sin egen ensomhet og at "det er synd på meg"-mentalitet. Jeg er åpen for at jeg tar feil...

[Glitter]

34 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, her handler det om at hver og enkelt selv må ta et aktivt valg om å ta disse tjenestene i bruk, men dessverre ser vi jo her på forumet at svært mange har valgt de bort bl.a. med unnskyldning i nettopp sin egen psykiske lidelse. På flere av de tiltakene du nevner, er de til daglig vant til å møte mennesker som bl.a. strever med ulike typer angst, og da unnskylde eller bortforklare at man ikke vil delta på dette med f.eks. at man strever med så sterk angst og trives best ensom hjemme - ja, da vil man ikke bedre ha det...

Ikke alle kommuner har et bra tilbud. Eneste slikt tilbud her i byen er elendig. Det er stort sett kun sånn 50-60 år gamle kvinner som sitter og drikker kaffe og strikker. De hadde aktivitetsgruppe, men den ble lagt ned. Jeg snakket med de på tlf og de sa selv at de ikke hadde noe særlig opplegg for oss unge som sliter med blant annet det sosiale. 

Hadde det vært noe mer å prøve så hadde jeg gjort det, men. Jeg meldte meg inn i mental helse som har treff en gang i måneden. Men så kom corona. 😛

[Eva Sofie]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen av oss har en diagnose som gjør oss sosialt inkompetente og ikke fungerer sammen med andre . Det har ingen ting med angst å gjøre.

Anonymkode: dc948...a77

Nei, da var ikke dette innlegget rettet mot den gruppen.

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyld meg men nå er du bare frekk. Sosial angst kan faktisk være en veldig alvorlig og hemmende diagnose. De med en alvorlig grad av dette som isolerer seg velger ikke dette selv. Tror du noen frivillig går gjennom livet venneløs og uten noen bare fordi de er late og ikke gidder å gjøre en innsats? 

Anonymkode: e6779...d29

Nei, men man gjør et aktivt valg om å si "ja" eller "nei" til å ta imot tilbud om hjelp. Det var det jeg fokuserte på her - det var bevisst provoserende skrevet. Men tror du at den sterke sosiale angsten blir bedre av å isolere seg ytterligere? Nei, ingen angstbehandling går ut på å skjerme pasienten, men går ut på å eksponere pasienten for det han eller hun frykter. Jeg har heldigvis aldri hatt en sterk grad av sosial angst over lang tid, men jeg har vært der at jeg ikke turte å gå 20 m. utenfor utgangsdøren for å hente posten alene. Tror du den situasjonen bedret seg uten at jeg gjorde noe med den?

Jeg håper at jeg kan få lov til å gjengi et eventyr jeg fikk utdelt på en dagavdeling jeg gikk på et halvt års tid for nå 17 år siden. Det er å finne her og der ellers på nettet også og noen forfatter har det visst ikke, men er hentet fra en mestringsbok innen angst.

"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet i mot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene. 

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret. For i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket bad kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å sloss med uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret:- Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyre."

Eventyret om uhyret

Poenget mitt er ikke å være frekk eller at jeg ikke forstår hvor vanskelig det er å være fanget av sosial angst eller annen angst, men det jeg ikke forstår, er at man ikke kjemper imot sin egen lidelse. Det er derfor jeg skrev at "da vil man ikke bedre ha det". I mitt liv har det aldri vært noe alternativ å gi opp og tenke at "nå går det ikke mer" - og det burde ingen andre akseptere av seg selv heller. Det blir for enkelt. Man kan få lov til å hvile seg litt, men deretter klatre seg videre fremover.

[Grendel]

På 13.2.2021 den 11.26, AnonymBruker skrev:

Jeg er ufør og ensom, men jeg har blitt vant til å ha det sånn siden jeg har levd på utsiden av samfunnet og de normaltfungerende i mange år allerede før jeg ble ufør. 

Det skal dog sies at jeg syns mer synd på de som nå er nødt til å selge husene sine og som har havnet i økonomisk uføre mer en studentene. Jeg skjønner det er kjipt at det ikke ble fadderfester , lesesaler og alt det der, men de får tross alt en utdannelse selv om det er pandemi. Jeg blir ekstra forbanna på de som påstår at studentene har det like ille som de under krigen.

Anonymkode: 2907c...3e6

De sterkeste ungdommene klarer seg uansett, men de som i utgangspunktet sliter med å skaffe seg venner har det enda verre nå. I tillegg er det veldig vanskelig å få jobb. Det kan tenkes at en noe større andel faller utenfor permanent.

Jeg synes i alle fall det er bra at noen er obs på det og kanskje gjør noen tiltak for å kompensere.

[AnonymBruker]

Jeg syns mer synd på ungdommen enn de uføre. De unge kan ikke få tilbake ungdomstiden, den er her og nå. 

Anonymkode: 30dc4...4c2

[adhoc]

Whataboutism er sjelden konstruktivt 😊

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns mer synd på ungdommen enn de uføre. De unge kan ikke få tilbake ungdomstiden, den er her og nå. 

Anonymkode: 30dc4...4c2

De uføre kan ALDRI få tilbake helsa.

Anonymkode: 7bf31...4b8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De uføre kan ALDRI få tilbake helsa.

Anonymkode: 7bf31...4b8

Joda, noen kan. Ungdommene er viktigst uansett.

Anonymkode: 30dc4...4c2

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, noen kan. Ungdommene er viktigst uansett.

Anonymkode: 30dc4...4c2

De klarer nok ett unntaksår.

Anonymkode: 7bf31...4b8

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, noen kan. 

Anonymkode: 30dc4...4c2

Da skal de vel ikke være uføre.

Anonymkode: 7bf31...4b8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da skal de vel ikke være uføre.

Anonymkode: 7bf31...4b8

Ufør er ikke lenger nødvendigvis en permanent ordning. Flere er 100% ufør en periode og med rett behandling og noen år senere kan de klare 20-30% jobb eller kanskje til og med mer. Jeg kjenner til minst 5 stykker som ble unge uføre fordi de var svingdørspasienter i psykiatrien og bodde mer på institusjon enn hjemme, men nå er en av de i full jobb og de fire andre jobber minst 30% og har trygd som dekker resten. Nå er det jo blitt sånn at de som har fleksibiliteten og uforutsigbar helse kan beholde 100% av trygda i de periodene de ikke er istand til å jobbe, mens når de kan jobbe så trygda selvfølgelig trukket fra lønna.

Anonymkode: 2907c...3e6

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ufør er ikke lenger nødvendigvis en permanent ordning. Flere er 100% ufør en periode og med rett behandling og noen år senere kan de klare 20-30% jobb eller kanskje til og med mer. Jeg kjenner til minst 5 stykker som ble unge uføre fordi de var svingdørspasienter i psykiatrien og bodde mer på institusjon enn hjemme, men nå er en av de i full jobb og de fire andre jobber minst 30% og har trygd som dekker resten. Nå er det jo blitt sånn at de som har fleksibiliteten og uforutsigbar helse kan beholde 100% av trygda i de periodene de ikke er istand til å jobbe, mens når de kan jobbe så trygda selvfølgelig trukket fra lønna.

Anonymkode: 2907c...3e6

Ja, er ikke dette en utmerket ordning for de som klarer et slikt liv?

Selv om du kanskje ikke klarer det samme akkurat nå, burde du ikke misunne andre en mulighet som om de ikke skulle fortjene den eller være den verdig. Som jeg har sagt her på forumet før, kan en misunne noen noe, men likevel unne de det.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

De klarer nok ett unntaksår.

Anonymkode: 7bf31...4b8

Vi er nå inn i det andre. Et eller to år for deg skjer det sikkert ikke mye, men er man 15,16,17,18 år så er det veldig mye som skjer,

Anonymkode: 30dc4...4c2

[Kayia]

På 13.2.2021 den 4.55, AnonymBruker skrev:

Mange syke og uføre lever isolert og ensomt til vanlig år og og år inn, ingen bryr seg om det. Men de stakkars studentene de er det så syndt på så fordi de må leve litt begrenset noen måneder , selv om de er aldri så funksjonsfriske. Jeg blir sint!

Anonymkode: 7bf31...4b8

Jeg skjønner at det er vanskelig å oppleve at man er isolert og ensom, men det gir ingen mening å sammenligne situasjonen for uføre "til vanlig" med situasjonen for studenter under pandemien. Som flere sier kan man fint anerkjenne den enes problem uten at det reduserer alvorlighetsgraden av den andres.

Studentene er satt i en svært vanskelig situasjon nå. Mange av dem har flyttet hjemmefra for første gang, og får verken møte studiested eller medstudenter fysisk. Mange forelesere tilbyr forelesninger i opptak, dvs det er ingen jevn og god (og helst daglig) dialog mellom studentene og foreleserne. Når du ikke har blitt kjent med medstudenter er det rett og slett ingen å diskutere faglige utfordringer og vanskeligheter med, ingen å reflektere sammen med, og ingen å dele gleden over å forstå og å få gode ideer med. Gruppearbeid blir dessuten en digital øvelse.

Det kan ikke være vanskelig å forstå at dette oppleves vanskelig. 

I dagens samfunn er studietiden en viktig utviklingsperiode fra ungdom til voksen, og mye av læringen av det å være medmenneske, fagmenneske og voksen og selvstendig utvikles i relasjon med andre. Dette skjer gjerne på studiestedet, i kantina, på trening, på studentteateret, i koret, i studentavisa etc - eller på puben/ studentkroa. Disse møteplassene eksisterer ikke nå, og for svært mange studenter finnes det ikke gode alternative digitale arenaer heller. Årsaken er rett og slett at de ikke har blitt kjent med medstudentene sine ennå pga pandemien, og da kan det være tungt å sitte alene på hybelen dag etter dag, uke etter uke.

Selv er jeg svært bekymret for hvordan dette vil påvirke denne generasjonen både som mennesker og som fagpersoner. De får virkelig ikke tilgang til de oppfølgings- og refleksjonsarenaer de har behov for, og jeg er bekymret for at det gjør dem dårligere i stand til å løse utfordringer de vil møte som voksne og i yrkeslivet.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke skjønner at det var vondt å være uønsket ensom og uønsket isolert for eksempelvis uføre før pandemien heller.

Endret 15. februar 2021 av Kayia

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Ja, er ikke dette en utmerket ordning for de som klarer et slikt liv?

Selv om du kanskje ikke klarer det samme akkurat nå, burde du ikke misunne andre en mulighet som om de ikke skulle fortjene den eller være den verdig. Som jeg har sagt her på forumet før, kan en misunne noen noe, men likevel unne de det.

Hvor skriver jeg at jeg misunner dem?

Anonymkode: 2907c...3e6

[AnonymBruker]

Jeg er selv ufrivillig asosial, men jeg syntes fortsatt synd på ungdommen. Jeg var ganske sosial i ung alder også har det bare dabbet av år etter år før vi er på nivået nå med at jeg hovedsakelig er sosial med samboeren min, og kollegaer, har noen venner jeg har kontakt med over messenger, men vi møtes sjelden.

Men forskjellen er at dette har gått over år for meg, og om jeg vil så kan jeg treffe andre om jeg bare tar initiativ til det. Det kan ikke disse ungdommene derimot. For dem skjedde det over natten, og de får ikke lov til å møtes. Situasjonen er vidt forskjellig!

Anonymkode: bb1f5...430

[AnonymBruker]

På 13.2.2021 den 13.14, Eva Sofie skrev:

Nei, her handler det om at hver og enkelt selv må ta et aktivt valg om å ta disse tjenestene i bruk, men dessverre ser vi jo her på forumet at svært mange har valgt de bort bl.a. med unnskyldning i nettopp sin egen psykiske lidelse. På flere av de tiltakene du nevner, er de til daglig vant til å møte mennesker som bl.a. strever med ulike typer angst, og da unnskylde eller bortforklare at man ikke vil delta på dette med f.eks. at man strever med så sterk angst og trives best ensom hjemme - ja, da vil man ikke bedre ha det...

Det er fint å ha noen og se ned på. Da føler man seg så mye bedre selv.

Anonymkode: c4f09...20b

[AnonymBruker]

7 timer siden, Kayia skrev:

I dagens samfunn er studietiden en viktig utviklingsperiode fra ungdom til voksen, og mye av læringen av det å være medmenneske, fagmenneske og voksen og selvstendig utvikles i relasjon med andre. 

Mange av oss uføre har aldri fått oppleve dette.

7 timer siden, Kayia skrev:

Dette skjer gjerne på studiestedet, i kantina, på trening, på studentteateret, i koret, i studentavisa etc - eller på puben/ studentkroa. Disse møteplassene eksisterer ikke nå

Noen av oss har aldri opplevd slike møteplasser.

7 timer siden, Kayia skrev:

, og for svært mange studenter finnes det ikke gode alternative digitale arenaer heller. Årsaken er rett og slett at de ikke har blitt kjent med medstudentene sine ennå pga pandemien, og da kan det være tungt å sitte alene på hybelen dag etter dag, uke etter uke.

Det er like tungt å sitte alene år etter år etter år.

7 timer siden, Kayia skrev:

Selv er jeg svært bekymret for hvordan dette vil påvirke denne generasjonen både som mennesker og som fagpersoner. De får virkelig ikke tilgang til de oppfølgings- og refleksjonsarenaer de har behov for, og jeg er bekymret for at det gjør dem dårligere i stand til å løse utfordringer de vil møte som voksne og i yrkeslivet.

Men det blir bedre. For uføre er det bare å se frem til mer av den samme isolasjonen for all fremtid, frem til man får lov til å dø.

Anonymkode: c0118...109

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange av oss uføre har aldri fått oppleve dette.

Noen av oss har aldri opplevd slike møteplasser.

Det er like tungt å sitte alene år etter år etter år.

Men det blir bedre. For uføre er det bare å se frem til mer av den samme isolasjonen for all fremtid, frem til man får lov til å dø.

Anonymkode: c0118...109

Det går jo an å gjøre noe for det selv da, så lenge man ikke er lenket til en seng, Mange uføre trenger egentlig ikke være 100% ufør.  Innstillingen har mye å si.

Anonymkode: 30dc4...4c2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det går jo an å gjøre noe for det selv da, så lenge man ikke er lenket til en seng, Mange uføre trenger egentlig ikke være 100% ufør.  Innstillingen har mye å si.

Anonymkode: 30dc4...4c2

Er man ekte ufør med dårlig funksjonsnivå er det lettere sagt enn gjort.

Anonymkode: 7bf31...4b8