Vanskelige tanker og følelser Kupton

[AnonymBruker]

Jeg har fått en diagnose etter et par turbulente år og etter diagnosen har jeg blitt møtt på en annen måte enn før jeg fikk den. Både fastlege, AAT og en legevikar har virket uinteressert i å hjelpe meg og jeg har til og med blitt avvist av en lege.

Jeg har også en sønn som går siste året på barneskolen som sliter periodevis med litt angst og depresjoner og nå har lærerne hans (som vet om diagnosen min) begynt å si at jeg burde passe meg for at det kan være min skyld at han også sliter. Det kjenner jeg er veldig tungt å høre og jeg har alltid tatt veldig godt vare på ham på alle måter og han slet før jeg ble syk også. Han har også et noe anstrengt forhold til sin far som kan være en av årsakene til at han sliter, men det er jeg som blir møtt som jeg gjør og jeg føler meg både såret og forvirret av dette.

Kan jeg virkelig bli stilt ansvarlig for at han sliter og er det riiktig at jeg bare skal godta å bli møtt som jeg gjør? 

Det hadde vært greit å få et svar fra Kupton på det siden jeg lurer på hvordan en fagperson ser det.

Anonymkode: 956f1...5f9

[Eva Sofie]

Jeg beklager at jeg ikke er Kupton og at jeg likevel blander meg inn, men ønsker bare å si: Du er ikke diagnosen din. Diagnosen din er bare en benevnelse for å beskrive fellestrekk og adferd ved deg. F.eks. er en med ADHD ikke diagnosen ADHD, men en person med symptomer/trekk fra ADHD-diagnosen. Det er to vidt forskjellige innfallsvinkler. Det er aldri en god idé, uansett diagnose, og bli sin egen diagnose da dette er med på mer sykeliggjøring av seg selv og kan hindre en ev. forbedring. Jeg var selv nær ved å falle i denne grøften, men bestemte meg for å snu. Det gjorde stor forskjell i hverdagen når jeg sluttet å identifisere meg med diagnosen min.

Ønsker deg lykke til. Kanskje en individuell plan kan være noe for deg, der hjelpeapparatet rundt deg snakker sammen. Jeg vet ikke hvilken diagnose det er snakk om, men det høres ikke ut som om du får den beste oppfølgningen og støtten du har behov for akkurat nå...

[AnonymBruker]

Jeg lurer også litt på hvilken diagnose du har fått. Ikke for å være snokete og "ekkel", men fordi jeg har opplevd litt av det samme selv...

Og da er det ikke snakk om å ville bli diagnosen sin, men å bli behandlet annerledes av helsepersonell. Noen diagnoser, som personlighetsforstyrrelser eller utviklingsforstyrrelser, antas(på hver sin måte) å skulle si veldig mye om pasienten. Og dersom andre pasienter med samme diagnose forklarer alle handlinger og trekk med diagnosen, vel, da er det ekstra komplisert for de som ikke ønsker å forklare alt med den...

Anonymkode: d0a60...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lurer også litt på hvilken diagnose du har fått. Ikke for å være snokete og "ekkel", men fordi jeg har opplevd litt av det samme selv...

Og da er det ikke snakk om å ville bli diagnosen sin, men å bli behandlet annerledes av helsepersonell. Noen diagnoser, som personlighetsforstyrrelser eller utviklingsforstyrrelser, antas(på hver sin måte) å skulle si veldig mye om pasienten. Og dersom andre pasienter med samme diagnose forklarer alle handlinger og trekk med diagnosen, vel, da er det ekstra komplisert for de som ikke ønsker å forklare alt med den...

Anonymkode: d0a60...494

Det er akkurat av samme grunn som deg at jeg spør. Jeg vil bare fortsette å være den jeg er og bli behandlet på lik linje med andre selv om jeg har fått eupf-diagnose. Det føles ekstra tungt å bli dårlig møtt i helsevesenet når jeg attpåtil sliter som jeg gjør. De oppførte seg ikke sånn før jeg fikk diagnosen og jeg ble respektert og tatt på alvor, men ikke nå lenger bortsett fra en psykolog jeg går til.

Jeg ble litt nysgjerrig på din diagnose også siden du har samme erfaring. Det føles veldig urettferdig å få den dårlige opplevelsen og jeg kan til og med bli sykere av at de oppfører seg sånn mot meg.

Anonymkode: 956f1...5f9

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg lurer også litt på hvilken diagnose du har fått. Ikke for å være snokete og "ekkel", men fordi jeg har opplevd litt av det samme selv...

Og da er det ikke snakk om å ville bli diagnosen sin, men å bli behandlet annerledes av helsepersonell. Noen diagnoser, som personlighetsforstyrrelser eller utviklingsforstyrrelser, antas(på hver sin måte) å skulle si veldig mye om pasienten. Og dersom andre pasienter med samme diagnose forklarer alle handlinger og trekk med diagnosen, vel, da er det ekstra komplisert for de som ikke ønsker å forklare alt med den...

Anonymkode: d0a60...494

Jeg er litt sånn at jeg motarbeider en av diagnosene. Altså jeg vet jo at jeg har den, mtp visse symptomer og måter å håndtere tunge belastninger, men jeg tilskriver mindre til den diagnosen enn de som behandler meg gjør. Jeg har hatt fryktelig mange belastninger de fem siste årene, og enhver person ville slitt mye med dette. Når jeg ikke har det så vondt så merkes det knapt at jeg har diagnosen. Så jeg prøver stadig vekk å unngå den stereotypiske adferden. Likevel får jeg jo stadig høre at det er jo slik at jeg reagerer mye sterkere på kriser enn friske folk, og akkurat det er vel sant. Har jo både PF og Asperger, men har andre diagnoser også som forklarer en del av min fungering. Og det anerkjenner jo min behandler.

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er akkurat av samme grunn som deg at jeg spør. Jeg vil bare fortsette å være den jeg er og bli behandlet på lik linje med andre selv om jeg har fått eupf-diagnose. Det føles ekstra tungt å bli dårlig møtt i helsevesenet når jeg attpåtil sliter som jeg gjør. De oppførte seg ikke sånn før jeg fikk diagnosen og jeg ble respektert og tatt på alvor, men ikke nå lenger bortsett fra en psykolog jeg går til.

Jeg ble litt nysgjerrig på din diagnose også siden du har samme erfaring. Det føles veldig urettferdig å få den dårlige opplevelsen og jeg kan til og med bli sykere av at de oppfører seg sånn mot meg.

Anonymkode: 956f1...5f9

Jeg også har EUPF, og opplevde selv å bli møtt annerledes da jeg fikk den (og andre) diagnoser. Det var vondt og førte til mye motstand når det gjaldt å akseptere den diagnosen. Så jeg forstår hvordan det oppleves for deg. Men jeg har vært heldig med min behandler og andre som følger meg opp sånn sett. Tror nok andre opplever mer stigma enn det jeg gjør. Har møtt flere som har møtt meg på en dårlig måte, men de jeg har av faste oppfølgere de behandler meg som mer enn min diagnose(r). 

Det interessante blir jo når jeg etter hvert skal i en behandling hvor de ikke er så interessert i diagnosene. Der behandler de kun symptomene og lærer pasientene bedre å leve med det. For de som drar nytte av behandlingen. 

Jeg håper du etter hvert vil føle du blir møtt på en bedre måte. Det er dessverre masse stigma rundt den diagnosen og det tror jeg også kan være svært ødeleggende. Samtidig er det kanskje viktig å ikke motarbeide og ikke ville akseptere diagnosen slik som jeg har gjort (og gjør). 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (41 minutter siden):

Jeg er litt sånn at jeg motarbeider en av diagnosene. Altså jeg vet jo at jeg har den, mtp visse symptomer og måter å håndtere tunge belastninger, men jeg tilskriver mindre til den diagnosen enn de som behandler meg gjør. Jeg har hatt fryktelig mange belastninger de fem siste årene, og enhver person ville slitt mye med dette. Når jeg ikke har det så vondt så merkes det knapt at jeg har diagnosen. Så jeg prøver stadig vekk å unngå den stereotypiske adferden. Likevel får jeg jo stadig høre at det er jo slik at jeg reagerer mye sterkere på kriser enn friske folk, og akkurat det er vel sant. Har jo både PF og Asperger, men har andre diagnoser også som forklarer en del av min fungering. Og det anerkjenner jo min behandler.

Jeg også har EUPF, og opplevde selv å bli møtt annerledes da jeg fikk den (og andre) diagnoser. Det var vondt og førte til mye motstand når det gjaldt å akseptere den diagnosen. Så jeg forstår hvordan det oppleves for deg. Men jeg har vært heldig med min behandler og andre som følger meg opp sånn sett. Tror nok andre opplever mer stigma enn det jeg gjør. Har møtt flere som har møtt meg på en dårlig måte, men de jeg har av faste oppfølgere de behandler meg som mer enn min diagnose(r). 

Det interessante blir jo når jeg etter hvert skal i en behandling hvor de ikke er så interessert i diagnosene. Der behandler de kun symptomene og lærer pasientene bedre å leve med det. For de som drar nytte av behandlingen. 

Jeg håper du etter hvert vil føle du blir møtt på en bedre måte. Det er dessverre masse stigma rundt den diagnosen og det tror jeg også kan være svært ødeleggende. Samtidig er det kanskje viktig å ikke motarbeide og ikke ville akseptere diagnosen slik som jeg har gjort (og gjør). 

Siden du har opplevd det samme så er det nok derfor jeg har det sånn også. Det er virkelig ikke greit synes jeg, men psykologen min er jeg veldig fornøyd med  og behandler neg som en hvilken som helst annen person. 

Det jeg synes er verst er at jeg blir sett ned på som mor og at det går utover sønnen min. 

Anonymkode: 956f1...5f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er akkurat av samme grunn som deg at jeg spør. Jeg vil bare fortsette å være den jeg er og bli behandlet på lik linje med andre selv om jeg har fått eupf-diagnose. Det føles ekstra tungt å bli dårlig møtt i helsevesenet når jeg attpåtil sliter som jeg gjør. De oppførte seg ikke sånn før jeg fikk diagnosen og jeg ble respektert og tatt på alvor, men ikke nå lenger bortsett fra en psykolog jeg går til.

Jeg ble litt nysgjerrig på din diagnose også siden du har samme erfaring. Det føles veldig urettferdig å få den dårlige opplevelsen og jeg kan til og med bli sykere av at de oppfører seg sånn mot meg.

Anonymkode: 956f1...5f9

Asperger. Hører folk om diagnosen, blir jeg lett møtt som et barn, som tilbakestående, eller som om jeg overhodet ikke forstår noen sosiale koder og ikke er interessert i å tilpasse meg heller.
Jeg kan være litt "klein" i sosiale situasjoner, men jeg føler ikke at symptomene virker inn på livet mitt i så stor grad som mange beskriver at de gjør. Og når mange med diagnosen mener at det er autismen som gjør dem til de de er, er det ikke så lett for de av oss som ikke ser den som en sentral del av sin identitet...

Men jeg forstår at mange med PF-diagnoser også har fått oppleve å bli møtt på en stigmatiserende måte. Så vidt jeg vet, har mennesker med Eupf blitt møtt med fordommer om at de søker oppmerksomhet osv, mens de i virkeligheten har et høyt smertetrykk. Ikke greit! 

Anonymkode: d0a60...494

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Siden du har opplevd det samme så er det nok derfor jeg har det sånn også. Det er virkelig ikke greit synes jeg, men psykologen min er jeg veldig fornøyd med  og behandler neg som en hvilken som helst annen person. 

Det jeg synes er verst er at jeg blir sett ned på som mor og at det går utover sønnen min. 

Anonymkode: 956f1...5f9

Ja, da barnevernet fikk vite om mine diagnoser og den ustabiliteten jeg har med meg selv, så fikk jeg plutselig ikke ha barna mine alene, selv om jeg hadde vært i stand til, og mestret det i over ett år. Det var pga depresjon og masse annet at jeg ikke klarte å ha de boende, og det var jo noe jeg så helt selv. Så tok det da syv måneder med samvær med tilsyn, til barnevernet så at jeg utsetter de ikke for det, at jeg er en god mor når jeg har de. De var rett og slett litt forutinntatt. Men, nå er jeg bare glad for at også barnevernet ser meg for den jeg er, og vi har et fint samarbeid. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Asperger. Hører folk om diagnosen, blir jeg lett møtt som et barn, som tilbakestående, eller som om jeg overhodet ikke forstår noen sosiale koder og ikke er interessert i å tilpasse meg heller.
Jeg kan være litt "klein" i sosiale situasjoner, men jeg føler ikke at symptomene virker inn på livet mitt i så stor grad som mange beskriver at de gjør. Og når mange med diagnosen mener at det er autismen som gjør dem til de de er, er det ikke så lett for de av oss som ikke ser den som en sentral del av sin identitet...

Men jeg forstår at mange med PF-diagnoser også har fått oppleve å bli møtt på en stigmatiserende måte. Så vidt jeg vet, har mennesker med Eupf blitt møtt med fordommer om at de søker oppmerksomhet osv, mens de i virkeligheten har et høyt smertetrykk. Ikke greit! 

Anonymkode: d0a60...494

Alle diagnoser har et sted imellom lett og høyt nivå av symptomer, men det kommer ikke frem noe sted og alle blir satt i samme bås. Det gir oss et stigma og som du nevner at folk tror at du ikke kan forstå noen som helst sosiale koder fordi du har Asperber-diagnose. 

Jeg liker ikke oppmerksomhet i det hele tatt, men har det helt grusomt innvendig innimellom og det gjør at jeg desperat prøver å unngå å gjøre meg selv noe ille så det er som du sier, ikke greit!

Anonymkode: 956f1...5f9

[AnonymBruker]

Glitter skrev (10 timer siden):

Ja, da barnevernet fikk vite om mine diagnoser og den ustabiliteten jeg har med meg selv, så fikk jeg plutselig ikke ha barna mine alene, selv om jeg hadde vært i stand til, og mestret det i over ett år. Det var pga depresjon og masse annet at jeg ikke klarte å ha de boende, og det var jo noe jeg så helt selv. Så tok det da syv måneder med samvær med tilsyn, til barnevernet så at jeg utsetter de ikke for det, at jeg er en god mor når jeg har de. De var rett og slett litt forutinntatt. Men, nå er jeg bare glad for at også barnevernet ser meg for den jeg er, og vi har et fint samarbeid. 

Det er godt å høre en positiv ting om barnevernet og det er godt at du har et godt samarbeid med de. Jeg er litt redd for at lærerne kan rapportere noe om meg til barnevernet, men det kan komme noe godt ut av det også selv om jeg er redd.

Anonymkode: 956f1...5f9

[Glitter]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er godt å høre en positiv ting om barnevernet og det er godt at du har et godt samarbeid med de. Jeg er litt redd for at lærerne kan rapportere noe om meg til barnevernet, men det kan komme noe godt ut av det også selv om jeg er redd.

Anonymkode: 956f1...5f9

Det er gjelder å være åpen og samarbeidsvillig. Det kommer man mye lenger med enn om man kjemper i mot. Dersom det skulle skje at det meldes noe inn.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Det er gjelder å være åpen og samarbeidsvillig. Det kommer man mye lenger med enn om man kjemper i mot. Dersom det skulle skje at det meldes noe inn.

Jdg er redd for de, men det skal jeg gjøre om det skjer.

Anonymkode: 956f1...5f9

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jdg er redd for de, men det skal jeg gjøre om det skjer.

Anonymkode: 956f1...5f9

Det forstår jeg. Har vært redd jeg også, men opplevde at jeg kom langt ved å være åpen og ta i mot de tiltakene de kom med.