Føle seg dårligere av mye fokus på sykdom

[Fionys]

Da jeg startet med behandling høsten 2015 fikk jeg først diagnosen kompleks ptsd og seinere bp2. Det ble et stort fokus på hva som var "galt" med meg og hvordan jeg kunne få det bedre. Jeg gikk til behandling en gang i uken, hadde dobbelt time pga. lang vei og jeg fulgte alle råd fra behandler. Uten om behandlingen så leste jeg alt av fornuftig informasjon om diagnosene. Hjemme var det mange slekt og venner som lurte på hva som var skjedd og jeg fortalte en god del siden jeg alltid har vært åpen om det. Til slutt handlet nesten alt om meg og hvordan det gikk med meg og jeg holdt på å bli gal av det. Følte at jeg ble dårligere og dårligere av det og jeg tenkte nesten kun på det. Jeg ble nødt til å be dem å slutte med det for jeg klarte ikke mer, at jeg hadde behov for at det skulle være som før jeg ble syk, at jeg trengte å snakke om andre ting for jeg følte at jeg ble gal av det. Til familie og venner lovet jeg å si i fra hvis det skjedde noen endringer og hvis jeg ble suicidal. Nå er det lite snakk om det og jeg snakker om det hvis jeg vil. Familie og venner spør av og til hvordan det går og det synes jeg er greit. Jeg tror ikke det er bra å ha et slikt fokus. 

Det virker som om veldig mange her inne har et stort fokus på sykdom. Føler dere ikke at dere blir dårligere av det? Har dere ikke behov for "en normal" hverdag? 

Jeg mener ikke at man ikke skal ha noe fokus på sykdom, men at man følger behandling og ellers prøver å leve så "normalt" som mulig. 

[stjernestøv]

Prøver å ikke fokusere på sykdom utenfor hjemmet,bare min mann og mine barn vet hva som feiler meg. De andre vet jeg har angst,av og til må jeg bare gå fra en plass. Men det er ikke ofte de spør hvordan jeg har det og det er like greit,jeg liker å ha fokus på andre folk. La andre snakke osv,føler jeg meg ikke bra holder jeg meg stort sett hjemme. Men noen ganger må jeg gå hjem. 

[AnonymBruker]

Jag kjenner jeg blir dårligere  jo mer jeg fokuserer på sykdom. Da jeg slutta i behandling for litt siden hadde jeg gått av og på i mange år helt siden barndommen ukentlig til diverse terapeuter hvor alt handlet om å finne ut hva som feilte meg og hvordan få behandlet det. Mine nærmeste hørte aldri om noe annet liv enn det livet som psykiatrisk pasient, og jeg tror dette er noe som mange som er syke kjører seg fast i. Praten går i medisiner, hvor tungt livet er, innleggelser,psykologtimer, at man savner en gammel psykolog osv. Jeg husker også fra avdelinger hvor det var mennesker jeg kjente som ble lagt inn titt og ofte så var det nesten litt prestisje i å være den sykeste, for det var den eneste identiteten de hadde. Bortsett fra det destruktive så var det som om det ikke var rom for å være noe annet enn pasient og fryktelig syk.

Da jeg ble avsluttet i behandling ( dog mot min vilje ) så tok det litt tid også innså jeg at hverdagene ble faktisk bedre og lettere da jeg slapp å hele tiden fokuserer på  det vanskelige. Jeg er fortsatt så syk at jeg er ufør, og jeg sliter med mitt og har jo fortsatt selvmordstanker og sliter med sykdommene mine, men jeg er ikke lenger bare syk. 

 

Anonymkode: 024cc...4a8

[AnonymBruker]

Handler nok mye om hvordan man blir møtt/ikke møtt. Det er mye lettere å ha fokus på en normal hverdag, når forholdene ligger tilrette for det. Alle er ikke så heldige. Alle blir ikke møtt på en god måte, med forståelse eller for den saks skyld god hjelp. Og dermed blir det naturlig nok også et stort fokus på symptomer og sykdom, og medisiner, og gjøre det man kan for å holde hodet over vannet.

Anonymkode: 67292...a0c

[frosken]

Fionys skrev (4 timer siden):

Da jeg startet med behandling høsten 2015 fikk jeg først diagnosen kompleks ptsd og seinere bp2. Det ble et stort fokus på hva som var "galt" med meg og hvordan jeg kunne få det bedre. Jeg gikk til behandling en gang i uken, hadde dobbelt time pga. lang vei og jeg fulgte alle råd fra behandler. Uten om behandlingen så leste jeg alt av fornuftig informasjon om diagnosene. Hjemme var det mange slekt og venner som lurte på hva som var skjedd og jeg fortalte en god del siden jeg alltid har vært åpen om det. Til slutt handlet nesten alt om meg og hvordan det gikk med meg og jeg holdt på å bli gal av det. Følte at jeg ble dårligere og dårligere av det og jeg tenkte nesten kun på det. Jeg ble nødt til å be dem å slutte med det for jeg klarte ikke mer, at jeg hadde behov for at det skulle være som før jeg ble syk, at jeg trengte å snakke om andre ting for jeg følte at jeg ble gal av det. Til familie og venner lovet jeg å si i fra hvis det skjedde noen endringer og hvis jeg ble suicidal. Nå er det lite snakk om det og jeg snakker om det hvis jeg vil. Familie og venner spør av og til hvordan det går og det synes jeg er greit. Jeg tror ikke det er bra å ha et slikt fokus. 

Det virker som om veldig mange her inne har et stort fokus på sykdom. Føler dere ikke at dere blir dårligere av det? Har dere ikke behov for "en normal" hverdag? 

Jeg mener ikke at man ikke skal ha noe fokus på sykdom, men at man følger behandling og ellers prøver å leve så "normalt" som mulig. 

Jeg tror du peker på noe utrolig viktig. I tillegg tror jeg det  for mange kunne vært nyttig å være mer opptatt av å gjøre nye - og gode - erfaringer på ulike livsområder, enn å fokusere for mye på å skulle bearbeide og reparere det som er problematisk. 

[MiaMaia]

Jeg forsøker fokusere så mye som mulig på det som er bra og det ved meg som ikke er psykt. Og det hjelper. Samtidig som at når jeg går i terapi,  som nå, og det blir med fokus på den psyke delen av meg blir symptomene, tankene og vanskene forsterket. Jeg er klar over dette fra tidligere og det er ikke like skremmende nå som før. Jeg ser på det som en del av prosessen jeg er i mot tilfrisking. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du har et godt poeng.

Jeg har faktisk aldri vært noe spesielt opptatt av psykisk uhelse ovenfor familie og venner. De vet diagnosen min og at jeg får hjelp, men det er vel det. Jeg har snakket fortrolig med mannen min selvfølgelig, og også med bestevenninna mi og en nettvenn. Men ellers er det vel ingen som vet hva som rører seg inni meg til tider. 

Jeg fant dol for noen år siden da jeg var på mitt verste, og jeg ble hengende her etter det. Dette ble liksom mitt hemmelige lille fristed hvor jeg kunne komme ut med egne tanker og følelser, men det var også givende å kunne hjelpe andre. 

Jeg har merket flere ganger at jeg blir mye mer bevisst egne plager og problemer om jeg oppholder meg her mye. Jeg er en følsom og lettpåvirkelig person, og blir ofte revet med av andres lidelse. Å lese mye og ofte her inne har nok bidratt en del til egen introspeksjon og monitorering av egne symptomer. 

Heldigvis ble jeg endelig klar for for ikke så lenge siden å gå videre med livet mitt. Bevisst har jeg nå valgt å ikke oppholde meg så mye her. Jeg har valgt å vende fokuset mer utover, og se det positive i livet. Jeg har begynt å ta tak i egen situasjon. I tillegg til at jeg ordnet meg skikkelig psykologisk hjelp (ja, det var min fortjeneste), så har jeg tatt andre grep, blant annet så har jeg begynt å trene. Jeg er på et mye friskere sted nå enn jeg har vært på mange år. Det skyldes nok aller mest at jeg nå går til en kompetent psykiater som har funnet riktig medisinkombo for meg, i tillegg til at han er en flink terapeut. 

Anonymkode: 87c32...d53

[Glitter]

Jeg kan nok framstå omtrent hundre% fokusert på psyken og lidelsene mine her inne, men jeg sitter ikke og snakker om dette konstant med familie eller venner. De spør jo hvordan det går og slikt, og da varierer det om jeg er helt ærlig og sier det akkurat slik det er, eller om jeg bare sier at det går nå opp og ned slik det pleier. Jeg har gradvis blitt veldig lei av sykdomsfokuset når jeg har besøk fra kommunen, for jeg er lei av det. Jeg vil øve meg på å kommunisere med folk, mestre å bare snakke fritt om ting. Nå når jeg jobber litt, dog noe ufrivillig, så merker jeg at jeg har blitt mye dårligere på dette de siste årene. Før hadde jeg jo folk rundt meg hver dag. Nå er det heller unntakene, og da er det utelukkende personer jeg har kjent veldig lenge og som ikke krever så mye sosial kompetanse fra min side. Jeg sliter skikkelig med å føre en samtale med de på jobben. Svarer kort når de spør om noe og i beste fall spør jeg tilbake det samme spørsmålet, uten å egentlig bry meg om svaret. Så jeg har blitt konsumert av sykdom, men jeg prøver å fokusere på andre ting. Jeg og vennene mine snakker masse om andre ting, selv om det blir prat om meg og mitt også. 

Her ikke derimot så ligger fokuset der ja. Både i forhold til meg selv, men også dere andre på forumet. Jeg prøver å se dere slik jeg føler mange av dere ser meg. Gi råd og støtte der jeg kan. Det synes jeg er fint. Samtidig liker jeg trådene på åpent forum også. Hvor man kan bli litt kjent med hverandre utenom det syke. 

Dette med sykdomsfokus var faktisk grunnen til at jeg sluttet å gå på møter hos anonyme narkomane, og grunnen til at i løpet av et helt år i rusbehandling ble svært lei. Å hver dag presentere meg som "her jeg er Glitter og rusavhengig", det gjorde noe med hvordan jeg oppfattet meg selv. Jeg var rusavhengig. Det var det jeg var. Men jeg innså at nei, jeg ville ikke gå rundt og identifisere meg som det. Jeg var jo rusavhengig og er det ennå, det er en livslang diagnose og kamp, men jeg er mye mye mer enn det også. Tenk om jeg heller starter dagen med å si "jeg er Glitter og mor til to barn", eller "jeg er Glitter og jeg trener og er snill og kjærlig". Det føler jeg er langt mer friskt enn å starte dagen som rusavhengig. Noen ganger ender dagen som rusavhengig fordi jeg ruser meg, men når jeg våkner neste dag så er jeg på nytt mer enn bare det. Da kan jeg gå inn i dagen med nye muligheter til å ikke være definisjonen av en rusavhengig. Akkurat som at i går og i dag så har jeg bulimi igjen. Men når jeg våkner i morgen er målet mitt å ikke ha bulimi. For det er jo ikke noe jeg vil tilbake til. 

Hver morgen ønsker jeg å være frisk. Veldig ofte er jeg ikke det, og håpet om bedring går til helvete rett som det er. Troen på meg selv som noe annet enn syn og dømt til evig pine er så sterk. Likevel prøver jeg på nytt og på nytt. Hvis jeg hadde kapitulert fullstendig blitt kun syke Glitter. Nei da kommer dagen jeg dør. Akkurat nå ønsker jeg at den dagen skal komme, men fordi jeg faktisk har reist meg fra dette så mange ganger så har jeg nå blitt mye raskere til å gi plass til det friske i meg også. Og det har vært en lang prosess og er det ennå. I går og i dag har jeg vel kun vært syke Glitter. Selv da ungene var her og jeg var så dårlig at jeg måtte sende de hjem, framfor at de nå kunne ligget i sengen sin i rommet bed siden av. Men i morgen håper jeg på å være mer enn bare syk. 

[Eva Sofie]

For egen del har jeg nå et lite fokus på psykisk sykdom , utenom da  jeg fokuserer på det i de ukentlige terapitimene og det nødvendige mellom terapitimene for å få noe ut av terapien selv, men mellom der forsøker jeg å leve et normalt liv omgitt av aktiviteter som ikke er sykdomsrelatert. Men jeg fokuserer selvsagt mye på psykiatri og fag innen hva jeg leser og hører på av podcast, men det er for egenutvikling og gjelder ikke egen psykisk sykdom. Jeg føler at når jeg har mindre fokus på det, øker det også livskvaliteten min.

Står det ikke noe om det i Psykologforeningens retningslinjer e.l.? At man skal tilstrebe at pasienter har et mest mulig normalt liv mellom terapitimene. Jeg synes å huske at det ble løftet frem i saken eller podcasten rundt Varhaug-saken (Dukkemannen).

[Fionys]

I starten av behandlingen tror jeg det kunne vært fornuftig å informere om at slike ting kan skje. Tror det er lett å havne i den boblen uten at man selv tenker så mye over det. 
Jeg forsto ikke hvor ødeleggende det fokuset var for meg før jeg holdt på å bli gal av det. Mye av det som omhandler psykiatri er veldig vanskelig for mange å forstå, der i blant meg.

[UtakknemligDiva]

Jo jeg blir dårligere av det men det er en del av tvangstankene. Dette gjelder på både forum, irl og ikke minst på sosiale medier. Tør nesten ikke inn på nyhetene eller Facebook lenger fordi det ligger alltid ute en ny historie, nyhet eller annonse. Alltid er det en person som står frem med sin tragiske historie eller noen som mister noen til sykdom. Og alle med diagnoser som føler seg diskriminert. «Vi må få et mer inkluderende samfunn» bla bla, snakke og skrive liker vi men handling finnes ikke. 
Jeg er lei av alt fokuset på det å være annerledes og/eller syk. Jeg vil ikke få en jobb fordi jeg er «annerledes». 
 

Jeg er også lei av at alt skal få diagnose. «Hun er sånn, hun må ha adhd eller noe» «han har ikke fått familie, går aldri på byen og jeg tror ikke han har så mange venner, må ha Aspergers»

«du er jammen tynn til å spise så mye! Har du vært hos lege?» 

Er også lei av folk som snakker om at når fu blir så og så gammel så skjer det. Jeg skulle få alderskiloene som 25- åring for det får jo «alle andre», men jeg kan fremdeles få på meg klærne jeg brukte som 15. 
 

Og jeg er lei av at de negative alltid får mest støtte av folk. Det er på forum dette vises da. Men når noen skriver oppløftende ord kan de få noe støtte, mens så kommer det noen med et svar som bekreftet at det negative ofte stemmer og ødelegger hele motivasjonen og så får denne flest likes. 
 

Så kanskje jeg skal slutte å henge på forum. Men da sier tvangstanken at jeg bør henge her for vi kan ikke unngå ubehagelig info bare fordi vi ikke vil ha det

[laban]

90tallsbarn skrev (21 minutter siden):

Jeg skulle få alderskiloene som 25- åring for det får jo «alle andre»

Det var tidlig, hvis vi ser bort fra de som har gått gjennom svangerskap. Jeg har aldri hørt om "alderstillegg" i 20-årene. 

90tallsbarn skrev (22 minutter siden):

Men når noen skriver oppløftende ord kan de få noe støtte, mens så kommer det noen med et svar som bekreftet at det negative ofte stemmer og ødelegger hele motivasjonen og så får denne flest likes. 

Tror ikke du skal legge sånn vekt på antall "likes" her på DOL. Forumet har ikke så veldig mange brukere, og man må være innlogget med nick for å "like". 

[UtakknemligDiva]

laban skrev (5 minutter siden):

Det var tidlig, hvis vi ser bort fra de som har gått gjennom svangerskap. Jeg har aldri hørt om "alderstillegg" i 20-årene. 

Tror ikke du skal legge sånn vekt på antall "likes" her på DOL. Forumet har ikke så veldig mange brukere, og man må være innlogget med nick for å "like". 

Var på kvinneguiden det der da. Her inne er det ikke så ille.

[Fru2020]

Et interessant innlegg. Jeg kjenner at jeg er veldig lei av å fokusere på sykdom, men synes det er vanskelig å ikke gjøre det. Når jeg treffer venner så har jeg ikke så mye å fortelle. Jeg gjør jo nesten ingenting. I gode perioder prøver jeg å gjøre gode ting, men det faller vel i forrige perioder.

Når jeg er her inne er jo fokuset på sykdom, det ligger i forumets natur, men jeg prøver etter beste evne å gi livet mitt mer innhold irl.