Fragmentert

[AnonymBruker]

Hva betyr det når en fremstår fragmentert? 

Anonymkode: a2eb1...c3b

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: a2eb1...c3b

[Humlesurr]

Fragmentert betyr delt så jeg tenker at man kanskje skifter mening ofte, skifter væremåte osv… at man ikke fremstår på den samme måten hele tiden. Men dette er bare gjetninger fra min side.. Står det det i journalen din? Føler du deg fragmentert?

[Stormwind]

Det betyr at på enkelte områder så dissosierer man, det vil si at personligheten er mer oppløst. Det kan være at man tidligere har opplevd et traume når man har vært i en liknende situasjon. Når man da gjenopplever den samme situasjonen som tidligere var traumatisk, så kan man fremstå som fragmentert.

Endret 10. juni 2021 av Stormwind

[Stormwind]

(forts) Det kan være at f.eks Per gikk på en skole der han ble mye mobbet og utsatt for vonde ting. Hver gang Per vender tilbake til denne skolen i ettertid så vil han gjennoppleve de vonde minnene fra den tiden han gikk der. Da vil han oppleve å dissosiere/ framstå som fragmentert. 

[Glitter]

At man deler seg opp i deler på en måte. Man kan feks nettopp ha gått gjennom en stor påkjenning, men så skrur man seg bare av og virker helt upåvirket av det. 

For min del er det slik at jeg har delt meg sånn opp mellom fornuft, følelser og den delen som gir meg mørke skyggetanker at jeg føler meg ikke som én person. De ulike delene har så liten kontakt med hverandre at jeg kan gå fra å være i full krisemodus til helt rolig og upåfallende hvis det er en situasjon som krever det. Det er en forsvarsmekanisme, og noe jeg måtte gjøre for å overleve hverdagen min som barn, tenåring og ung voksen. 

Dette gjør også at jeg har kunnet skjermet mine barn såpass godt fra egen sykdom fordi jeg er ikke til å kjenne igjen som mor, og når jeg feks har en følelsesmessig "episode". 

Endret 10. juni 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (43 minutter siden):

Dette gjør også at jeg har kunnet skjermet mine barn såpass godt fra egen sykdom fordi jeg er ikke til å kjenne igjen som mor, og når jeg feks har en følelsesmessig "episode". 

Hva har du fortalt til guttene om situasjonen du er i nå da? Du trenger ikke å svare selv om jeg spør altså. 

Noen ganger er det beste å være åpen -på et tilpasset nivå- om egen sykdom. Barn får nemlig med seg mer enn hva man tror. 

Anonymkode: 9088a...422

[Glitter]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hva har du fortalt til guttene om situasjonen du er i nå da? Du trenger ikke å svare selv om jeg spør altså. 

Noen ganger er det beste å være åpen -på et tilpasset nivå- om egen sykdom. Barn får nemlig med seg mer enn hva man tror. 

Anonymkode: 9088a...422

I samråd med barnevernet har de fått en forklaring på at jeg har vært I en ulykke. De er for små til å vite at det var selvforskyldt. 

De vet om at jeg er syk og slikt, og det er tilpasset deres nivå.

[Humlesurr]

Stormwind skrev (2 timer siden):

(forts) Det kan være at f.eks Per gikk på en skole der han ble mye mobbet og utsatt for vonde ting. Hver gang Per vender tilbake til denne skolen i ettertid så vil han gjennoppleve de vonde minnene fra den tiden han gikk der. Da vil han oppleve å dissosiere/ framstå som fragmentert. 

Men hvis man fremstår som fragmentert så er jo det noe som kan observeres fra utsiden. Å oppleve dissossiasjon trenger ikke nødvendigvis å være synlig fra utsiden. På samme måte kan man kanskje fremstå som fragmentert uten å dissosiere? (Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig, ikke for å sette spørsmål ved påstandene dine ) 

[Stormwind]

Humlesurr skrev (1 time siden):

Men hvis man fremstår som fragmentert så er jo det noe som kan observeres fra utsiden. Å oppleve dissossiasjon trenger ikke nødvendigvis å være synlig fra utsiden. På samme måte kan man kanskje fremstå som fragmentert uten å dissosiere? (Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig, ikke for å sette spørsmål ved påstandene dine ) 

Jeg tenker at det kan framkomme av de svarene man gir til en behandler, dersom man svarer usammenhengende på de spørsmålene som behandleren stiller , og hvordan man klarer å redegjøre for seg og sin situasjon, at man da kan framstå som fragmentert. 

[Humlesurr]

Stormwind skrev (39 minutter siden):

Jeg tenker at det kan framkomme av de svarene man gir til en behandler, dersom man svarer usammenhengende på de spørsmålene som behandleren stiller , og hvordan man klarer å redegjøre for seg og sin situasjon, at man da kan framstå som fragmentert. 

Ja, men da er man kanskje mer over i psykoselandskapet? 

[Stormwind]

Humlesurr skrev (13 timer siden):

Ja, men da er man kanskje mer over i psykoselandskapet? 

Ikke nødvendigvis. Traumatiske hendelser medfører ikke automatisk psykose. 

[kupton]

I slike tilfeller vil en finne mye nyttig om en googler "fragmentert og psykologi" eller "fragmentert personlighet"

[AnonymBruker]

Humlesurr skrev (På 10.6.2021 den 14.16):

Fragmentert betyr delt så jeg tenker at man kanskje skifter mening ofte, skifter væremåte osv… at man ikke fremstår på den samme måten hele tiden. Men dette er bare gjetninger fra min side.. Står det det i journalen din? Føler du deg fragmentert?

Ja, det står i journalen min. Jeg vet ikke helt, synes det er vanskelig å forstå, men det hender jeg føler det slik.

Anonymkode: a2eb1...c3b

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (På 10.6.2021 den 14.22):

Det betyr at på enkelte områder så dissosierer man, det vil si at personligheten er mer oppløst. Det kan være at man tidligere har opplevd et traume når man har vært i en liknende situasjon. Når man da gjenopplever den samme situasjonen som tidligere var traumatisk, så kan man fremstå som fragmentert.

Er det mulig å dissosiere uten å ha opplevd traume? For jeg er helt sikker på at jeg aldri har opplevd det. 

Anonymkode: a2eb1...c3b

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 10.6.2021 den 15.23):

At man deler seg opp i deler på en måte. Man kan feks nettopp ha gått gjennom en stor påkjenning, men så skrur man seg bare av og virker helt upåvirket av det. 

For min del er det slik at jeg har delt meg sånn opp mellom fornuft, følelser og den delen som gir meg mørke skyggetanker at jeg føler meg ikke som én person. De ulike delene har så liten kontakt med hverandre at jeg kan gå fra å være i full krisemodus til helt rolig og upåfallende hvis det er en situasjon som krever det. Det er en forsvarsmekanisme, og noe jeg måtte gjøre for å overleve hverdagen min som barn, tenåring og ung voksen. 

Dette gjør også at jeg har kunnet skjermet mine barn såpass godt fra egen sykdom fordi jeg er ikke til å kjenne igjen som mor, og når jeg feks har en følelsesmessig "episode". 

Kan kjenne meg igjen i det du skriver, dog har jeg heldigvis ikke måttet bruke det som en forsvarsmekanisme for å overleve. 

Anonymkode: a2eb1...c3b

[Glitter]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Kan kjenne meg igjen i det du skriver, dog har jeg heldigvis ikke måttet bruke det som en forsvarsmekanisme for å overleve. 

Anonymkode: a2eb1...c3b

Kan sikkert skje uten at det er en forsvarsmekanisme også. Alle er vi jo fragmentert til en viss grad tror jeg. Men så er noen det mer enn andre, og de som har det i stor grad, har kanskje utviklet seg slik av en grunn. Kan ikke så mye om det der. Men det er derfor jeg kan virke svært oppegående, og så falle inn i en helt annen modus når jeg er for meg selv. En modus jeg ikke klarer å forstå at er meg selv. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Kan sikkert skje uten at det er en forsvarsmekanisme også. Alle er vi jo fragmentert til en viss grad tror jeg. Men så er noen det mer enn andre, og de som har det i stor grad, har kanskje utviklet seg slik av en grunn. Kan ikke så mye om det der. Men det er derfor jeg kan virke svært oppegående, og så falle inn i en helt annen modus når jeg er for meg selv. En modus jeg ikke klarer å forstå at er meg selv. 

Er egentlig ett ganske interessant tema, synd det er lite info å finne om det på nettet. Hvordan fant du ut at du er fragmentert? Og er det noe du jobber med i terapi? Å samle delene på en måte, eller hva en nå skal kalle det. Er det bare når du er alene du går inn en slik annen modus, eller kan det skje når du er sammen med andre også? Håper det er greit jeg spør. 

Anonymkode: a2eb1...c3b

[Glitter]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er egentlig ett ganske interessant tema, synd det er lite info å finne om det på nettet. Hvordan fant du ut at du er fragmentert? Og er det noe du jobber med i terapi? Å samle delene på en måte, eller hva en nå skal kalle det. Er det bare når du er alene du går inn en slik annen modus, eller kan det skje når du er sammen med andre også? Håper det er greit jeg spør. 

Anonymkode: a2eb1...c3b

Fant vel ut av det i terapi da jeg aldri hadde reflektert over det tidligere. 

Ja jeg er ulike "deler" sammen med andre også. De fleste ser bare rolige og fornuftige meg, men jeg kan miste meg selv i offentligheten også. Altså deler av hjernen min bare stenger seg av på en måte. Det kan være liten mulighet for å nå inn til meg med fornuft hvis jeg har havnet inn i den modusen som bare er en eksplosjon av følelser. Med offentligheten mener jeg ikke midt på gata altså. Men det at jeg feks kan være sterkt preget av diverse mentale problemer og ustabilitet, og så bare gå rett inn i mamma-modus har med dette skillet som har blitt skapt inni meg. Derfor har jeg evnet å skåne barna mine ganske godt. Barnevernet dømte meg jo fullstendig ut fra informasjon de fikk, men så ble de kjent med meg og så også de at når jeg blir ustabil så er jeg alene i min egen verden. Det skjer ikke foran barna. 

Er egentlig litt for sliten til å komme med gode eksempler og skrive mer forståelig rundt dette. Men jeg føler jeg er delt opp i tre og det pågår en kontinuerlig kamp inni meg rundt hvem av de som dominerer min fungering.

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (På 12.6.2021 den 19.52):

Er det mulig å dissosiere uten å ha opplevd traume? For jeg er helt sikker på at jeg aldri har opplevd det. 

Anonymkode: a2eb1...c3b

Det er noe som heter "desorganisert tilknytning". Barn som har dette opplever at omsorgspersonene deres vekker både frykt og trygghet. Det blir da blandede signaler fra foreldrene. Da kan man som barn og voksen oppleve dissosiasjon og borderline tilstander. Dette kalles også mangelfull tilknytning.