Kommer aldri i kontakt med noen

[AnonymBruker]

Overalt hvor jeg kommer blir jeg gående alene. Akkurat nå er jeg på et sted  der jeg må være i 8 dager til, et behandlingssted ute på landet, sammen med andre mennesker som koser seg og er glade og jeg sitter alene på rommet nesten hele dagen. Jeg klarer rett og slett ikke det sosiale, og jeg føler at de andre ler av meg. Jeg passer ikke inn, og sånn er det alltid. Jeg har en sinnslidelse og det kan jeg ikke snakke med noen om. Livet mitt er ellers ikke stort å snakke om, så det er vanskelig å finne samtaletema. Og så klarer jeg ikke å følge med på samtalen når den går litt fort. Jeg syns de andre er så flinke til å komme med treffende kommentarer, og jeg tenker at hvorfor kom ikke jeg på det. I det hele tatt virker det som om oppholdet mitt her blir helt mislykket. Er det noen som har noen trøstende ord eller kjenner seg igjen?

Anonymkode: 66a5a...0de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Overalt hvor jeg kommer blir jeg gående alene. Akkurat nå er jeg på et sted  der jeg må være i 8 dager til, et behandlingssted ute på landet, sammen med andre mennesker som koser seg og er glade og jeg sitter alene på rommet nesten hele dagen. Jeg klarer rett og slett ikke det sosiale, og jeg føler at de andre ler av meg. Jeg passer ikke inn, og sånn er det alltid. Jeg har en sinnslidelse og det kan jeg ikke snakke med noen om. Livet mitt er ellers ikke stort å snakke om, så det er vanskelig å finne samtaletema. Og så klarer jeg ikke å følge med på samtalen når den går litt fort. Jeg syns de andre er så flinke til å komme med treffende kommentarer, og jeg tenker at hvorfor kom ikke jeg på det. I det hele tatt virker det som om oppholdet mitt her blir helt mislykket. Er det noen som har noen trøstende ord eller kjenner seg igjen?

Anonymkode: 66a5a...0de

Kjenner meg igjen. Har aspergers.

Anonymkode: 8f033...211

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Har aspergers.

Anonymkode: 8f033...211

Takk for svar. Jeg har ikke Asperger men schizoaffektiv lidelse, bipolar type, og betydelig sosial angst. Føler meg så mislykket, og vet ikke om jeg klarer å gjennomføre dette behandlingsopplegget. Men godt å vite at flere kjenner på det samme.

Anonymkode: 66a5a...0de

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg tar feil nå, men når jeg leser innlegget ditt så får jeg inntrykk av at du har vært innlagt mange ganger på masse forskjellige steder? Kanskje du heller burde roe ned litt? Være hjemme? 

Anonymkode: ac7d8...4ab

[Glitter]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for svar. Jeg har ikke Asperger men schizoaffektiv lidelse, bipolar type, og betydelig sosial angst. Føler meg så mislykket, og vet ikke om jeg klarer å gjennomføre dette behandlingsopplegget. Men godt å vite at flere kjenner på det samme.

Anonymkode: 66a5a...0de

Jeg kjenner meg igjen og har opplevd det samme. I fjor måtte jeg avbryte to uker før tiden for jeg var så utkjørt at jeg ikke klarte mer. Jeg også pleier å slite med det sosiale på slike steder, og er alltid den som er helt stille. Bortsett fra nå sist for da ble jeg hypoman og da er jeg plutselig skikkelig sosial. 

Du er ikke mislykket om du avbryter før tiden. Det kjente jeg også på, men de hadde jo sett at jeg gradvis ble så utslitt at jeg faktisk ble verre av det. 

Skal selv i behandling i neste uke og er redd det samme skal skje på nytt, men jeg håper ikke det. Selv om ett opphold ikke har fungert, så kan det neste gjøre det. Hvis det feks er en serie med innleggelser, eller det på et tidspunkt vil være aktuelt med noe annet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vet ikke om jeg tar feil nå, men når jeg leser innlegget ditt så får jeg inntrykk av at du har vært innlagt mange ganger på masse forskjellige steder? Kanskje du heller burde roe ned litt? Være hjemme? 

Anonymkode: ac7d8...4ab

Du tar nok feil, jeg er på et behandlingssted for en somatisk plage. Jeg har vært innlagt flere ganger på psykiatrisk også, og jeg passer nok bedre inn der enn her. Her er de andre psykisk oppegående, i alle fall tilsynelatende. Det som er så leit for meg er at jeg alltid blir gående alene. Ingen tar kontakt med meg.

Anonymkode: 66a5a...0de

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du tar nok feil, jeg er på et behandlingssted for en somatisk plage. Jeg har vært innlagt flere ganger på psykiatrisk også, og jeg passer nok bedre inn der enn her. Her er de andre psykisk oppegående, i alle fall tilsynelatende. Det som er så leit for meg er at jeg alltid blir gående alene. Ingen tar kontakt med meg.

Anonymkode: 66a5a...0de

Jeg er også slik. Jeg vet ikke hva som hviler over oss. Kjennes bare ut som en forbannelse. Så blir jeg bare drithappy de få gangene noen tar kontakt eller jeg ser noe fra han jeg liker. Men dette skjer så og si aldri og jeg blir så glad at jeg nesten mistenker bipolar de gangene. Nå er jeg tilbake der jeg pleier, bare sur, trist og ensom. Alt føles tomt. Det er som om alt jeg har hatt av motivasjon noen gang bare var fremprovosert og nå er møkka hjernen sliten fordi den ikke tåler noe. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg igjen og har opplevd det samme. I fjor måtte jeg avbryte to uker før tiden for jeg var så utkjørt at jeg ikke klarte mer. Jeg også pleier å slite med det sosiale på slike steder, og er alltid den som er helt stille. Bortsett fra nå sist for da ble jeg hypoman og da er jeg plutselig skikkelig sosial. 

Du er ikke mislykket om du avbryter før tiden. Det kjente jeg også på, men de hadde jo sett at jeg gradvis ble så utslitt at jeg faktisk ble verre av det. 

Skal selv i behandling i neste uke og er redd det samme skal skje på nytt, men jeg håper ikke det. Selv om ett opphold ikke har fungert, så kan det neste gjøre det. Hvis det feks er en serie med innleggelser, eller det på et tidspunkt vil være aktuelt med noe annet. 

Jeg tror ikke jeg holder ut her mer enn denne drøye uka til jeg kan dra herfra for denne gang. Egentlig skal jeg på et reopphold om 6 mnd. Men det vet jeg ikke om jeg makter. Når jeg mislykkes sånn sosialt blir jeg bare minnet på hvordan jeg kommer til kort hele tiden og da kan jeg bli verre psykisk. Og dette er et veldig isolert sted, så her kommer man seg ingen steder. Lykke til med ditt behandlingsopphold!

Anonymkode: 66a5a...0de

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg holder ut her mer enn denne drøye uka til jeg kan dra herfra for denne gang. Egentlig skal jeg på et reopphold om 6 mnd. Men det vet jeg ikke om jeg makter. Når jeg mislykkes sånn sosialt blir jeg bare minnet på hvordan jeg kommer til kort hele tiden og da kan jeg bli verre psykisk. Og dette er et veldig isolert sted, så her kommer man seg ingen steder. Lykke til med ditt behandlingsopphold!

Anonymkode: 66a5a...0de

Kjenner meg på nytt godt igjen i det du skriver, føler og kjenner på. Det er veldig vondt. 

At andre ikke tar kontakt med deg er nok ikke fordi de misliker deg. Jeg er i hvert fall veldig forsiktig og lukket, og kan nok framstå uinteressert, selv om det egentlig bare er at jeg ikke får til det sosiale selv om jeg vil. Da blir det jo til at en faller utenfor. Det er nå i hvert fall sånn jeg har blitt fortalt når jeg har sagt det med at jeg alltid faller utenfor og at jeg føler alle misliker meg. Det er sikkert slik for deg også. At de trekker seg unna fordi de får en følelse av at du ikke er interessert? 

Da jeg ble hypoman så begynte jeg jo å ta masse kontakt selv, var mer åpen og smilte og snakket. Da begynte de plutselig å ta kontakt de også. 

Takk!

[Kayia]

Det kan godt være at du kan ha nytte og glede av å jobbe med å bli bedre på sosialisering om dette er noe du virkelig ønsker, men ikke nå mens du er i rehabilitering for noe annet. Nå er det viktig at du retter fokus mot og bruker energien på det du er innlagt for, nemlig å bedre den somatiske lidelsen. Når du opplever at du ikke er plaget av denne lenger kan du evt ta tak i en annen utfordring, feks sosialisering. Riktig god bedring!  

[AnonymBruker]

Kayia skrev (11 minutter siden):

Det kan godt være at du kan ha nytte og glede av å jobbe med å bli bedre på sosialisering om dette er noe du virkelig ønsker, men ikke nå mens du er i rehabilitering for noe annet. Nå er det viktig at du retter fokus mot og bruker energien på det du er innlagt for, nemlig å bedre den somatiske lidelsen. Når du opplever at du ikke er plaget av denne lenger kan du evt ta tak i en annen utfordring, feks sosialisering. Riktig god bedring!  

Tusen takk for godt råd😊

Anonymkode: 66a5a...0de

[frosken]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Overalt hvor jeg kommer blir jeg gående alene. Akkurat nå er jeg på et sted  der jeg må være i 8 dager til, et behandlingssted ute på landet, sammen med andre mennesker som koser seg og er glade og jeg sitter alene på rommet nesten hele dagen. Jeg klarer rett og slett ikke det sosiale, og jeg føler at de andre ler av meg. Jeg passer ikke inn, og sånn er det alltid. Jeg har en sinnslidelse og det kan jeg ikke snakke med noen om. Livet mitt er ellers ikke stort å snakke om, så det er vanskelig å finne samtaletema. Og så klarer jeg ikke å følge med på samtalen når den går litt fort. Jeg syns de andre er så flinke til å komme med treffende kommentarer, og jeg tenker at hvorfor kom ikke jeg på det. I det hele tatt virker det som om oppholdet mitt her blir helt mislykket. Er det noen som har noen trøstende ord eller kjenner seg igjen?

Anonymkode: 66a5a...0de

De andre ler neppe av deg, men det er ganske fort gjort å bli litt utenfor sosialt i slike sammenhenger. Samtidig møter du vel de andre til måltidene? Og på trening? Dersom du tror det vil hjelpe deg, så kan du kanskje få snakke litt med sykepleier?

[AnonymBruker]

frosken skrev (15 timer siden):

De andre ler neppe av deg, men det er ganske fort gjort å bli litt utenfor sosialt i slike sammenhenger. Samtidig møter du vel de andre til måltidene? Og på trening? Dersom du tror det vil hjelpe deg, så kan du kanskje få snakke litt med sykepleier?

Jeg skal snakke med behandler om dette, hun er sosionom. Det er bare det at det alltid går slik med meg overalt hvor jeg kommer, jeg klarer ikke den sosiale "dansen". Syns alt jeg sier og gjør sosialt blir feil. Og jo mer jeg tenker på det desto mer forknytt blir jeg. Så jeg er sikkert dårlig selskap, og det forstår jeg. Jeg ville sikkert ha syns det samme selv om noen andre som oppførte seg slik.

Anonymkode: 66a5a...0de

[frosken]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skal snakke med behandler om dette, hun er sosionom. Det er bare det at det alltid går slik med meg overalt hvor jeg kommer, jeg klarer ikke den sosiale "dansen". Syns alt jeg sier og gjør sosialt blir feil. Og jo mer jeg tenker på det desto mer forknytt blir jeg. Så jeg er sikkert dårlig selskap, og det forstår jeg. Jeg ville sikkert ha syns det samme selv om noen andre som oppførte seg slik.

Anonymkode: 66a5a...0de

Dette er jo et godt tema å jobbe med over tid, slik at du kan bli tryggere og kanskje også mer fleksibel og avslappet i sosiale sammenhenger.  Dersom du er utrygg sosialt, så kan det være at du tar lite initiativ og i liten grad viser at du verdsetter kontakt med andre. Tror kanskje ikke det er så hensiktsmessig at du sammenligner deg selv med andre, - i stedet tror jeg det gjelder å fine ut av hva du trives med.

Kanskje er det nok for deg å delta til måltidene og i strukturert aktivitet. Er du sikker på at du ønsker mer kontakt? 

[AnonymBruker]

frosken skrev (20 minutter siden):

Dette er jo et godt tema å jobbe med over tid, slik at du kan bli tryggere og kanskje også mer fleksibel og avslappet i sosiale sammenhenger.  Dersom du er utrygg sosialt, så kan det være at du tar lite initiativ og i liten grad viser at du verdsetter kontakt med andre. Tror kanskje ikke det er så hensiktsmessig at du sammenligner deg selv med andre, - i stedet tror jeg det gjelder å fine ut av hva du trives med.

Kanskje er det nok for deg å delta til måltidene og i strukturert aktivitet. Er du sikker på at du ønsker mer kontakt? 

Det er ikke sånn at jeg ønsker så mye kontakt som de fleste andre her har. Jeg er en innadvendt type som må ha en del alenetid. Dessuten så har jeg alltid hatt problemer med dypere relasjoner til andre, så for meg er det greit at det bare er overfladisk. Men jeg savner de små kommentarene og samtalen ved måltid, og det er dessuten et problem for meg når vi skal ha gruppearbeid, for da er det ingen som tar initiativ til å ha meg med på gruppe. Jeg er klar over at dette er min egen feil og mitt eget ansvar, og av og til prøver jeg å ta litt initiativ, men syns det stort sett blir mislykket desverre

Anonymkode: 66a5a...0de

[frosken]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke sånn at jeg ønsker så mye kontakt som de fleste andre her har. Jeg er en innadvendt type som må ha en del alenetid. Dessuten så har jeg alltid hatt problemer med dypere relasjoner til andre, så for meg er det greit at det bare er overfladisk. Men jeg savner de små kommentarene og samtalen ved måltid, og det er dessuten et problem for meg når vi skal ha gruppearbeid, for da er det ingen som tar initiativ til å ha meg med på gruppe. Jeg er klar over at dette er min egen feil og mitt eget ansvar, og av og til prøver jeg å ta litt initiativ, men syns det stort sett blir mislykket desverre

Anonymkode: 66a5a...0de

Jeg synes du beskriver en ganske avklaret holdning til hva du ønsker:-) Jeg tror det er mulig å få litt drahjelp i forhold til hvordan samhandle med andre f.eks. under måltider og i grupper. Hvis du har en behandler også når du er hjemme, så synes jeg du skal be om hjelp til dette.