Autisme og kjærlighet - alle spørsmål vi har angående dette

[AnonymBruker]

Her kan vi stille spørsmål angående kjærlighet, få kjæreste, ha sex, flørting, dating osv og få svar fra autister eller NT. 

Jeg har som mange her inne problemer med kjærlighet, få kjæreste, ha sex, flørting, dating osv. Jeg har for å si det sånn aldri hatt noe av dette, eller jeg har hatt en av det motsatte kjønn på besøk en gang, men det endte ikke godt fordi jeg bare kjedet livet av meg og hn var alt for pågående og ville treffes hele tiden. Jeg er en person som trenger mye tid alene. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal orke å leve med en annen person? Hvordan klarer folk egentlig dette? Jeg hadde klikket totalt. Også snorker de og står opp til andre tider enn det jeg gjør og bråker og vekker meg. Jeg like rå ha ting på min måte og blir sur om noen legger ting på andre steder enn der jeg er vant til. 

Så ja hvordan overlever man som autist kjærlighetslivet egentlig? Eller er det bare å gi opp først som sist? 

Anonymkode: 0de20...f77

[UtakknemligDiva]

Jeg finner det ikke problematisk å ikke bo sammen. Jeg ønsker ikke barn og A4 liv i utgangspunktet. Det første som må skje er at jeg får følelser for noen. Det er verdens beste følelse å få følelser for en ny, enda bedre at de er kommer for å bli en stund. Noen ganger kan du merke noe, men så forsvinner det etter 1 uke. Så håper jeg det skal bli noe mer, men må få det til å skje. Føler en ny livsgnist. Jeg har en grunn til å gå ut mer. Men så er problemet at det er hårfint mellom himmel og helvete når jeg må handle. Når jeg er fysisk i nærheten av vedkommende. Og føler jeg må fremstå som ei som kjenner mange for at han ikke skal se at jeg er introvert og ikke kjenner mange. Snakker vi ikke så føler jeg bare at jeg er teit og har drømt litt for mye, men faktisk er det min lykke i hverdagen fordi alt annet jeg har gjort er for å distrahere meg vekk fra det vonde. 
Så får jeg sjans å snakke med og så skjedde det. Så øker interessen. Så er jeg ikke sikker på hva han føler og føler jeg bare bør gi opp helt, men så klarer jeg ikke å drepe forelskelsen. 
Så prøver jeg mer fordi det er kjedelig å være innenfor komfortsonen. Så har vi det gøy da. Så kan det ende med at det virker som det er interesse. Så begynner vi å ha mer og mer kontakt. Men så mistet jeg det. Han har ikke skrevet noe nå siste uken og jeg er lei meg. Men jeg tenker så lenge jeg ikke kan være helt sikker på at han liker meg så er det ikke vits. Jeg vet heller ikke om jeg hadde blitt lykkeligere av å date han for jeg hadde ventet på å bli dumpet. Erfaringen min generelt i livet er at jeg vekker interessen til folk men når de blir kjent så forsvinner interessen totalt. Og er dette en jeg liker så blir jeg deprimert i lang tid. 
Og så er det når vi skal være med andre.. jeg er redd for å være stille og kjedelig og ikke kul nok, så han kanskje ikke vil ta meg med ut offentlig. Jeg vil alltid analysere hvorfor han ikke gjør alt. Men jeg tror faktisk ikke jeg noen gang kommer til å finne en mann jeg både tiltrekkes av seksuelt og følelsesmessig OG som føler det samme for meg. Livet er for kjedelig til slik. Jeg må velge mellom å velge en jeg er forelsket i, men godta å ikke bli behandlet så bra og en jeg ikke føler noe for men som behandler meg bra..

[hattifnattus]

Jeg er vokst opp med en far som var autist, og kan bare si at om du ikke klarer å ta hensyn tilbake til andres vaner så vil det å bli i et romantisk forhold bli veldig vanskelig for deg. 

Min far tålte dårlig at vi andre beboerne i huset hadde andre rutiner og ville ha ting på vår måte eller bare generelt hadde andre behov, det var mao ikke mulig å møtes på midten og alt måtte skje på hans premisser. Dette gjorde at han fikk et dårlig forhold til oss barna og at forholdet hans med min mor røk til slutt etter over 30 års samliv.

Min mor elsket han og fant seg i mye, men orket ikke mer til slutt og bestemte seg for å gå etter at vi barna ble voksne. Kudos til henne for å ha holdt ut, for jeg hadde stukket flere tiår før henne, og jeg ser at hun fremdeles er påvirket av sitt tidligere samboerskap med pappa.

Kan legge til at det ikke var noen romantikk mellom de to så lenge jeg kan huske, det var konstant krangling og faren min sov på en madrass i stua mens min mor lå på soverommet. Jeg besøkte pappa to ganger i året som voksen siden jeg flyttet til andre siden av landet, og hver gang så var det fryktelig slitsomt og jeg fikk en påminnelse om hvor krevende det kan være å bo med mennesker med spesielle behov (kan legge til at jeg har bl.a asperger og epilepsi selv, så jeg har spesielle behov jeg må ta hensyn til selv.).

Legge seg og stå opp kun når de ønsker, spise kun det lille utvalget av maten de tåler lukten og konsistensen av, aldri kunne inngå kompromiss å få gjøre noe man selv hadde lyst til men alltid følge hans rigide opplegg, hvis ikke ble det dårlig stemning. Hvis han hadde en plan for dagen så var det bare å droppe det vi selv hadde planlagt, for hans rutiner han hadde satt for dagen/helga/uka måtte følges for husfredens skyld.

Jeg var veldig glad i faren min, men han var veldig krevende å være rundt og var kun medgjørlig om vi gjorde som han ønsket, hvis ikke haglet det spydigheter og han ble sint og engstelig fordi vi forandret på hans forutsigbarhet. Det pappa egentlig ønsket var noen som kunne sitte der som "dukker" i dukkehuset hans, som kun gjorde slik han villest han fikk forutsigbarheten og tryggheten han trengte.

Huff, føler dette ble veldig negativt og må bare få sagt det at pappa hadde veldig mange gode sider også, og jeg har mange flotte minner fra barndommen hvor vi hadde det bra sammen også  Og jeg fikk ekstra stor sympati for han da jeg ble eldre og virkelig forstod hvor krevende livet og hverdagen måtte ha vært for han. Han var ufør fra før jeg ble født og var sjeldent ute av huset mer en på butikken for å handle eller besøke de to eneste vennene han hadde.

Du skriver at du hadde klikket totalt over ting og blitt sur om noen hadde lagt ting andre steder. Dette er ting som vil skje i ett forhold, spørsmålet er bare om det er verdt det for deg? Jag tror det kan bli en stor påkjennelse å bo sammen med noen om du er såpass var for forandring. Da tror jeg det vil være lettere for deg å bli særboer.

Jeg bor selv i et samboerskap på åttende året, og selv om det går så er det svært krevende for meg for det er mange hensyn som må tas rundt meg og jeg er nok ikke alltid like lett å leve med. Jeg sliter bl.a noe enormt når det kommer til intimitet og kroppskontakt.

Jeg har heldigvis en flott samboer og har gått mange år i terapi og prøvd å lære meg å leve med andre så godt som jeg kan, men jeg kjenner at hadde han hatt stor familie eller barn som også skulle vært her så ville det ikke gått. Han er som meg og liker alenetid og er ganske stille og rolig.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger. Kanskje finner du en der ute  

 

Endret 30. september 2021 av hattifnattus

[AnonymBruker]

hattifnattus skrev (10 timer siden):

Jeg er vokst opp med en far som var autist, og kan bare si at om du ikke klarer å ta hensyn tilbake til andres vaner så vil det å bli i et romantisk forhold bli veldig vanskelig for deg. 

Min far tålte dårlig at vi andre beboerne i huset hadde andre rutiner og ville ha ting på vår måte eller bare generelt hadde andre behov, det var mao ikke mulig å møtes på midten og alt måtte skje på hans premisser. Dette gjorde at han fikk et dårlig forhold til oss barna og at forholdet hans med min mor røk til slutt etter over 30 års samliv.

Min mor elsket han og fant seg i mye, men orket ikke mer til slutt og bestemte seg for å gå etter at vi barna ble voksne. Kudos til henne for å ha holdt ut, for jeg hadde stukket flere tiår før henne, og jeg ser at hun fremdeles er påvirket av sitt tidligere samboerskap med pappa.

Kan legge til at det ikke var noen romantikk mellom de to så lenge jeg kan huske, det var konstant krangling og faren min sov på en madrass i stua mens min mor lå på soverommet. Jeg besøkte pappa to ganger i året som voksen siden jeg flyttet til andre siden av landet, og hver gang så var det fryktelig slitsomt og jeg fikk en påminnelse om hvor krevende det kan være å bo med mennesker med spesielle behov (kan legge til at jeg har bl.a asperger og epilepsi selv, så jeg har spesielle behov jeg må ta hensyn til selv.).

Legge seg og stå opp kun når de ønsker, spise kun det lille utvalget av maten de tåler lukten og konsistensen av, aldri kunne inngå kompromiss å få gjøre noe man selv hadde lyst til men alltid følge hans rigide opplegg, hvis ikke ble det dårlig stemning. Hvis han hadde en plan for dagen så var det bare å droppe det vi selv hadde planlagt, for hans rutiner han hadde satt for dagen/helga/uka måtte følges for husfredens skyld.

Jeg var veldig glad i faren min, men han var veldig krevende å være rundt og var kun medgjørlig om vi gjorde som han ønsket, hvis ikke haglet det spydigheter og han ble sint og engstelig fordi vi forandret på hans forutsigbarhet. Det pappa egentlig ønsket var noen som kunne sitte der som "dukker" i dukkehuset hans, som kun gjorde slik han villest han fikk forutsigbarheten og tryggheten han trengte.

Huff, føler dette ble veldig negativt og må bare få sagt det at pappa hadde veldig mange gode sider også, og jeg har mange flotte minner fra barndommen hvor vi hadde det bra sammen også  Og jeg fikk ekstra stor sympati for han da jeg ble eldre og virkelig forstod hvor krevende livet og hverdagen måtte ha vært for han. Han var ufør fra før jeg ble født og var sjeldent ute av huset mer en på butikken for å handle eller besøke de to eneste vennene han hadde.

Du skriver at du hadde klikket totalt over ting og blitt sur om noen hadde lagt ting andre steder. Dette er ting som vil skje i ett forhold, spørsmålet er bare om det er verdt det for deg? Jag tror det kan bli en stor påkjennelse å bo sammen med noen om du er såpass var for forandring. Da tror jeg det vil være lettere for deg å bli særboer.

Jeg bor selv i et samboerskap på åttende året, og selv om det går så er det svært krevende for meg for det er mange hensyn som må tas rundt meg og jeg er nok ikke alltid like lett å leve med. Jeg sliter bl.a noe enormt når det kommer til intimitet og kroppskontakt.

Jeg har heldigvis en flott samboer og har gått mange år i terapi og prøvd å lære meg å leve med andre så godt som jeg kan, men jeg kjenner at hadde han hatt stor familie eller barn som også skulle vært her så ville det ikke gått. Han er som meg og liker alenetid og er ganske stille og rolig.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger. Kanskje finner du en der ute  

 

Hva er grunnen til at du har klart å fått deg mann? Altså hva er hemmeligheten? Gikk det like lett/vanskelig for seg som for andre folk eller slet du med dating? 

Anonymkode: 0de20...f77

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva er grunnen til at du har klart å fått deg mann? Altså hva er hemmeligheten? Gikk det like lett/vanskelig for seg som for andre folk eller slet du med dating? 

Anonymkode: 0de20...f77

Aner egentlig ikke hvordan det gikk seg til. Jeg hadde aldri datet før jeg møtte han og var i mange år så redd for menn at hvis jeg f.eks var i butikken og det var mannlig ekspeditør så måtte jeg legge fra meg varene og bare gå ut. 

Vi bodde sammen i et hus hvor vi var tre stykker, og ble bare sakte men sikkert kjent og begynte å falle for hverandre. Jeg var åpen om at jeg slet ganske tidlig men det skremte han ikke bort. Han har sin bagasje også så mulig det er derfor vi klaffet så godt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva er grunnen til at du har klart å fått deg mann? Altså hva er hemmeligheten? Gikk det like lett/vanskelig for seg som for andre folk eller slet du med dating? 

Anonymkode: 0de20...f77

For min del så har det hjulpet meg at jeg er pen. 

Og jeg har gått for menn som er nerdete og muligens også på spekteret (men ikke særlig plaget av det).

Vi har ofte de samme interessene, og jeg er glad i sex, så de virker veldig fornøyd.

Jeg har også hatt sjansen på vanlige menn, men det hadde nok ikke holdt i lengden. De hadde kjedet meg og vice versa.

Anonymkode: f64f3...6a8

[AnonymBruker]

Det er vondt å vite at en aldri skal å kjæreste, og er dømt til å dø alene.

Anonymkode: 9c916...5e4