Det sies at folk med Asperger er veldig logiske

[UtakknemligDiva]

Og jeg er jo det. Det føles som at alle andre er de som bestemmer hvor ei grense skal gå. Feks grensa mellom å være for streng mot seg selv og være selvdisiplinert. Samfunnet forandrer hva som er akseptert, men jeg må alltid vente på at de riktige og at nok har godtatt det. 
Så jeg kan gjøre narr av de inni meg når de styres av lystene sine mye mer enn meg. 
Men jeg ser på meg selv som mindre verdt. Jeg bør ikke få barn fordi jeg ikke vil at de skal bli sure på meg pga en viss diagnose. Jeg er heller ikke noe glad i pappa. Broren min har jeg også litt problemer med for han ble mobbet også. Og er ekstremt vanskelig sosialt også i dag. Jeg sørger over bakgrunnen min og vil ikke videreføre den. Jeg vil at familien på farsiden min skal dø ut. Dessverre har jeg blitt tante til et par barn på den siden nå. Jeg sliter ikke med å akseptere at jeg er mindre verdt, men jeg sliter med folks løgner. Jeg skal lære meg å tro at jeg er verdt like mye som andre og ta plass. Men gjør jeg dette føler jeg at de vil tråkke meg ned igjen. 
Men jeg bærer det jeg føler er en forbannelse. Jeg er født med en feil og den stnes ikke utenpå. Folk merker det etter å ha brukt tid med meg og jeg får alltid høre ting jeg ikke vil. Jeg virker lukket, forsiktig, stille osv.. jeg er alt jeg ikke vil.

Sliter også med å glede meg over opplevelser. Når jeg dør, betyr det ingenting. For det eneste vi har er minner. Så jeg klarer ikke å glede meg helt over mye