Beklager!

[UtakknemligDiva]

Jeg vet at noen er leie av å se mitt nickname her. Men nå trenger jeg litt støtte igjen. Er det flere som har det slik? Selv om jeg er bedre, kommer det jo litt igjen. Jeg går rundt på sentre og ser på gaver og gavepapirer, prøver å se for meg hvordan jeg skal ha det. Jeg ser mange andre som går med hendene fulle av poser. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor mye som kommer til å kastes. 
Jeg får litt dårlig samvittighet for dem som ikke har råd eller mulighet til dette. Jeg er jo steinrik! Hvis jeg skal sammenligne meg med resten av verden. Sikkert fattig i følge vestkantgutta og Kardashians. Men jeg lider aldri noen nød. Jeg blir også redd for at jeg skal havne i situasjonen selv. At en dag har jeg kanskje ikke råd til å kjøpe en eneste gave, eller noe jeg har lyst på. Og vil kanskje da angre på at jeg brukte penger på det her. Jeg elsker å gå i butikker og se på ting, men jeg blir direkte dårlig når jeg tenker på hvor alt blir av til slutt. Så mye bortkastet på en måte. Hvordan faktisk bare slappe av og nyte livet? Jeg vil si jeg nyter. Men jeg klarer ikke helt å finne balansen. Jeg bare godtar at uroen/angsten, hva jeg enn skal kalle det, er en del av «sykdommen». Jeg kaller det et tankevirus. Det er som om det har satt seg i DNA’et. Jeg er ikke redd noe spesifikt. Jeg bare kjenner en uro, som at jeg må gjøre noe bedre. Som at jeg aldri er nyttig nok. At jeg ikke fortjener disse mulighetene når jeg er på NAV. Jeg har vondt av de som gjør kjedelige jobber (kanskje de selv ikke finner det like kjedelig). Og her går jeg, og gjør som jeg vil. 

[Glitter]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Annet enn at du trenger å lære deg å gi litt mer faen. Det høres kynisk ut, men det vil være befriende hvis du greier det. 

Endret 15. desember 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Tenker tankene dine er innenfor normalen og at de fleste både syke og friske kjenner på samvittighet og meningsløshet og å lete etter balansen. Å prøve å ikke dyrke disse tankene eller dykke ned i dem er ofte løsningen for å ikke fanges og tynges av det. 

Anonymkode: f7a76...127

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Annet enn at du trenger å lære deg å gi litt mer faen. Det høres kynisk ut, men det vil være befriende hvis du greier det. 

Ja jeg klarer det av og til. Og det ble lettere etter jet begynte på Zoloft. Men litt kommer jo tilbake. I går kjøpte jeg et gavepapir og pakket inn en gave. Det var litt for brendt i forhold til hvor stor pakken var så jeg måtte klippe av litt for at det ikke skulle bli klumpete, da var jeg lei meg for å ha «sløst bort» litt. Jeg blir dårlig av å tenke på alle som gir totalt faen også. Det er jo mange som er verre enn meg. Jeg er redd for hva som kan skje kloden vår fremover, for hva fremtidige generasjoner kan oppleve av nød. Fordi vi ikke tok hensyn. Men vi skylder jo ikke fremtidig generasjon noe egentlig. Og vi mennesker er ikke skapt slik at vi begrenser oss selv hvis vi har mulighet til noe. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tenker tankene dine er innenfor normalen og at de fleste både syke og friske kjenner på samvittighet og meningsløshet og å lete etter balansen. Å prøve å ikke dyrke disse tankene eller dykke ned i dem er ofte løsningen for å ikke fanges og tynges av det. 

Anonymkode: f7a76...127

Men hvor er grensa mellom å gi mer faen og gi totalt faen? Jeg skjønner at jeg må gi mer faen, det er langt til dit at jeg gir totalt F. Men likevel.. 

[UtakknemligDiva]

Jeg kan se på Instagram. På feks Kendall Jenner. Jeg sammenligner meg ikke med henne altså, men mange ønsker jo å leve slik. Selv hadde jeg lurt på hvorfor jeg fortjener det om jeg fikk det sånn. Og det at folk deler slik på SoMe. Jeg blir ikke irritert, jeg blir motivert av å se folk som har det bra og at de tør ha det bra. Men selv, føler jeg nesten det er dårlig gjort å dele bilder fra fine opplevelser. Fordi det sitter noen som ikke har muligheten å ser på. Jeg føler jeg nesten ber om å bli drept. Drept av noen som er desperat etter å ta min plass. Så jeg skjønner ikke helt at de tør. Dette er tanker som har kommet de siste årene. Jeg hadde de ikke i det hele tatt før. 
 

Jeg analyserer også folk en del. Jeg kan få blikk fra tilfeldige på kjøpesentre. I form av at de holder blikket mitt. Er det en mann kan jeg tro to ting: at han gjorde et forsøk på å flørte, eller at han er syk og kanskje kan følge etter meg. Men jeg blir ikke redd slik at jeg sjekker om jeg blir forfulgt altså. 
 

Er det damer kan jeg ta det negativt. Jeg kan tro at de tenker at jeg for tynn, at de de vil være unge igjen og jeg oppfatter de lett som småsure. Har også opplevd damer på Frogner som sa til meg at jeg var veldig elegant. Sånt er jo hyggelig. Og hjelper meg å få en mer vennlig innstilling til folk igjen. Men jeg har generelt en litt fiendtlig innstilling, det kommer nok av fortiden. Men jeg tror dessverre at folk irriterer seg over meg. Jeg tror ofte at andre har rett uansett hva de sier og gjør. Jeg er ikke redd for å gå ute blandt folk og jeg presser meg jo ikke forbi folk. Men likevel, går jeg med en slags følelse av at folk er selvopptatt og småsure. 
Det klages over julestresset, hvor slitsomt småbarnslivet er, det klages over medias fokus på miljø, sosiale medier, utseendefokus. Det fører til at jeg føler meg unormal som ikke føler på julestresset, kroppspresset og sånn. 
 

Jeg opplever også å begynne å tenke på ME når jeg gjør ting. Jeg kjenner etter om jeg egentlig har det. Såklart har jeg ikke det da jeg aldri er utmattet. Men jeg vasket dusjen litt i dag og da prøvde jeg å sette meg inn i situasjonen til noen med ME. De hadde jo blitt utmattet av det lille jeg gjorde. Jeg ble litt lei meg. Jeg lurer på hvordan de lever med å ha det slik og jeg kjenner et par med det. De har jo vanlig humør og ser ikke syke ut. Jeg prøver bare å forstå at jeg faktisk har det ekstremt bra. 

Endret 15. desember 2021 av 90tallsbarn

[AnonymBruker]

Men du. Alle har absurde og ukonstruktive tanker. Bare la dem fly forbi. Å grave seg ned i ambivalens og å vingle er bare destruktiv bruk av livet på kloden. 

Anonymkode: f7a76...127

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Men du. Alle har absurde og ukonstruktive tanker. Bare la dem fly forbi. Å grave seg ned i ambivalens og å vingle er bare destruktiv bruk av livet på kloden. 

Anonymkode: f7a76...127

Jada. Men det er en følelse som kommer fysisk. Som om ro/avslappethet ikke er koblet inn i DNA-et mitt.

[UtakknemligDiva]

Altså jeg elsker som sagt å gå rundt og se. Men jeg forstår ikke at folk kjøper så tull. Hvorfor så mye sminke? Illeluktende parfymer! Hva skal folk med det? Gikk noen forbi meg som hadde dynket seg i noe sterkt. Det er mer til plage enn det er fint. 
Jeg kan se på mye og ikke fatte at noen kjøper det der. Jeg må bare slutte å bry meg for jeg styrer ikke andre og jeg vet at vi er forskjellige. Det er også dette som er med å gjøre oss alle unike på en eller annen måte. Men jeg vil slutte å forstyrres sånn av slike ting jeg ikke kan styre. 

[UtakknemligDiva]

Litt merkelige greier. Denne uroen min kommer som regel på dagtid mellom 11 og 6. Altså den kommer rundt 11 og kn vare til 6. Jeg tar ny Aduvanz mellom 12 og 14 på dagen og 1 time etter jeg har tatt den så kjenner jeg en intens ro i 1 times tid ca, men så er det tilbake. Men når kalenden blir ca 20 så roer tankene seg masse. Så jeg sliter ikke med søvn heldigvis. Men skulle likt å vite hvorfor jeg får sånn tankekjør til fast tid på dagen og hvorfor jeg må ha det sånn.

[UtakknemligDiva]

Jeg er nok i bunnen redd for å bli deprimert. Psykologen sa at det er helt normalt å være redd for det når man har hatt sykdommen. Jeg er bare redd for å havne i en jobb jeg ikke trives i. Jeg er på en måte redd for at samfunnet skal få en kollaps eller at det skal bli et så vanskelig marked at alle bare må ta det de får. Jeg har hatt forskjellige jobber i livet, og noen av dem orker jeg ikke tanken på igjen av diverse grunner. Det kan være selve oppgavene, alderen på de som er der osv. 
Men så har jeg veldig eksistensielle tanker. Jeg vil finne noe som gir følelse av mening. Jeg er liksom hele tiden redd for å bli ulykkelig igjen.

Og jeg påvirkes nok ganske mye av mørketiden. Får en slags isolert følelse. Jeg fatter ikke hvordan de holder ut i nord. Og har hørt noe om at det er mindre depresjon der enn her.. Var i Bodø for 2 år siden om vinteren og det lyseste der var slik som det er her nå. 

Endret 16. desember 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

Jrg by jeg bare må akseptere at det er her. Det blir ikke bedre å prøve å få det vekk. Men eneste som hjelper er egentlig å ha noe viktig å gjøre. Denne er ikke tilstede da. Jeg føler meg for alene, selv om jeg har folk i livet. Alle er spredt rundt omkring, en venn i Oslo er så redd for Covid at han ikke skal sosialisere før han har tatt 3.dose. Men er det slik at dere alltid er ute på noe? Jeg har vært hjemme i hele dag og egentlig koser jeg meg men så kommer denne skamfølelsen rundt det. Jeg er jo fullstendig ubrukelig egentlig, siden jeg ikke er ute og bidrar. Jeg har en sykelig trang til å være nyttig og viktig. Har lest om tvangstanker og de kommer ofte av skam. Er nok siden jeg var liten så fikk jeg ofte høre at jeg var for passiv, at jeg ikke skulle sitte inne en hel dag og at vi skulle kunne møte på skolen selv om vi var litt syke. Jeg har som sagt fått meg jobb, men søker flere siden dette er deltid. Ellers skulle jeg ønske jeg hadde turt å skrive om hva jeg holdt på med før for da hadde dere sikkert forstått meg mer. Har også ei venninne som vil ansette meg, jeg må bare lære mer om jobben. Det blir jobb fra hjemme. 

Jeg tror jeg kan virke ganske provoserende på enkelte av dere når jeg er helt ærlig. Men jeg må bare være det. Jeg har fått et ekstremt behov for å føle meg viktig og nyttig. Jeg blir så urolig når jeg er hjemme og alt er rolig rundt meg. Føler meg som en slask liksom. 

[UtakknemligDiva]

Jeg vurderer faktisk å bli bombesøker. Å lete etter bomber der det er terrortrusler. En slik jobber virker absolutt ikke skremmende. Da må jg ha fokus ut pg lete etter noe utenfor meg selv.

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (21 minutter siden):

Jrg by jeg bare må akseptere at det er her. Det blir ikke bedre å prøve å få det vekk. Men eneste som hjelper er egentlig å ha noe viktig å gjøre. Denne er ikke tilstede da. Jeg føler meg for alene, selv om jeg har folk i livet. Alle er spredt rundt omkring, en venn i Oslo er så redd for Covid at han ikke skal sosialisere før han har tatt 3.dose. Men er det slik at dere alltid er ute på noe?

Nei, jeg er alltid hjemme.

Anonymkode: 5ef5f...8d4

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, jeg er alltid hjemme.

Anonymkode: 5ef5f...8d4

Jeg synes jeg er det og. Men drar til andre siden av byen for handle. Bare for å reise. Er det jeg får av reising nå. 

[UtakknemligDiva]

Opprettet nesten ny tråd, men tar det videre her. Jeg er litt redd for at jeg ikke skal klare å lære noe mer. Jeg begynner i ny jobb i starten av februar og er redd jeg ikke skal tilfredsstille sjefen, at jeg skal miste jobben osv. Jeg er mest av alt redd for at jeg skal havne i noe igjen til slutt som jeg mistrives i. Men så har jeg litt flink pike syndrom og tenker at jeg bare må gjøre hva som helst for å ikke være på nav. Er det noen menneskerett å ha det fint på jobb? Jeg føler jeg har litt valget mellom meg og samfunnet. Skal jeg trives må kanskje samfunnet lide men skal samfunnet fungere må kanskje jeg lide. I går kjøpte jeg meg kjole for første gang i livet til fest og tenkte med en gang på den dagen jeg kanskje ikke har råd til slik ig kanskje heller burde gitt pengene til noen som ikke har råd til mat.

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Opprettet nesten ny tråd, men tar det videre her. Jeg er litt redd for at jeg ikke skal klare å lære noe mer. Jeg begynner i ny jobb i starten av februar og er redd jeg ikke skal tilfredsstille sjefen, at jeg skal miste jobben osv. Jeg er mest av alt redd for at jeg skal havne i noe igjen til slutt som jeg mistrives i. Men så har jeg litt flink pike syndrom og tenker at jeg bare må gjøre hva som helst for å ikke være på nav. Er det noen menneskerett å ha det fint på jobb? Jeg føler jeg har litt valget mellom meg og samfunnet. Skal jeg trives må kanskje samfunnet lide men skal samfunnet fungere må kanskje jeg lide. I går kjøpte jeg meg kjole for første gang i livet til fest og tenkte med en gang på den dagen jeg kanskje ikke har råd til slik ig kanskje heller burde gitt pengene til noen som ikke har råd til mat.

Dette høres sort-hvitt ut. Verden og livet har heldigvis flere nyanser som gjør det hele spiselig. Er det lov å spørre om hva du strever med og om det ligger noen diagnose bak? 

Anonymkode: f7a76...127

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette høres sort-hvitt ut. Verden og livet har heldigvis flere nyanser som gjør det hele spiselig. Er det lov å spørre om hva du strever med og om det ligger noen diagnose bak? 

Anonymkode: f7a76...127

Har Asperger, ADD og Dystymi. Bruker medisin mot adhd og depresjon. Er ikke så autistisk og hater meg så selv lenger. Men har fremdeles få interesser for andre og synes somregel ikke livet er spennende nok. Føler jeg går glipp av det virkelige livet mitt. Har tvangstanker og har hatt trekk store deler av livet. Det bare er forskjellige temaer. 

[UtakknemligDiva]

Så er julekvelden her, god jul og håper dere får en fin kveld. Selv er jeg hos moren min som alle år og feirer med 2 av søsknene og litt fler. Ødelagt matlyst (medisner) , så selv om kroppen skriker etter mat og jeg vanligvis ikke hadde holdt ut stort lenger før mat så gleder jeg meg ikke på mat i det hele tatt. Har sittet og spist irritert i dag fordi kroppen vil ha mat, brødskive med egg, havregrøt og stekte et egg igjen i kveld som jeg slet med å få i meg, og som dessverre holdt meg mett i ca 1 halv time. Gleder meg jo til å åpne gavene mine. Ellers så har jeg pakket gaver med egne papiret i min egen stil som jeg fikk skryt for. Det stakk jo litt i meg når jeg kjøpte de papirene, og når jeg nå brukte dem. Gavene ligger under treet. Man skal vel egentlig glede seg, men jeg klarer ikke ignorere tanken på all søpla som kommer til å bli etter dette papiret, men det er jo koselig med gaver. Jeg sitter her og nå og bare eksisterer. Jeg orker ikke å styre og stresse fordi det gjør mamma uansett, og jeg sliter jo litt med å slappe av i nærværet hennes. Jeg blir stresset og får nesten fysisk vondt av å se på hvor mye hun glemmer, hvor mye styr som skal lages ut av så lite. Jeg er vant med å ha det ryddig og oversiktlig, mens her blir jeg tullete i hodet. Nå har hun tross alt fremdeles barn, så det gjør jo sitt, men jeg blir kvalm av forbruket og den uoversiktlige livsstilen som kommer pga stresset hennes. Føler meg nesten slem her jeg sitter nå og "rakker ned" på henne, men det er nå mine følelser. Jeg vet ikke hva jeg skal føle, skulle jeg vært veldig glad nå? Jeg synes det er deilig å sitte her nå alene og ikke måtte smile overfladisk til folk og late som alt er så bra. Det meste er jo bra, jeg har ikke noe å klage over, men jeg har jo litt tomhetsfølelse i meg. Jeg må vel lære meg å takle at den er der. Når har man lært det? Når man ikke føler det lenger? Men da er det jo ikke der. Jeg skriker jo enda, langt inni meg etter en større mening med livet og dagene er jo litt for repetetive. Ellers gjør jeg noe nytt som jeg ikke føler er relevant her, som er bra. 
God jul. 

Endret 24. desember 2021 av 90tallsbarn