Kupton og andre: Ang nærmeste pårørende

[AnonymBruker]

Hva er reglene omkring nærmeste pårørende? Jeg vil helst ikke ha pårørende satt opp men behandler truer med at hun kan ikke jobbe med meg om vi ikke har dialog med pårørende og satt opp nærmeste pårørende. 
 

1. Er det et krav å ha nærmeste pårørende? 

2 Om man har nærmeste pårørende, når kan de kontakte personen? 

3. hvis jeg har én nærmeste pårørende, da har ikke behandler lov å kontakte noen andre sant, uten lov? 
 

4. hvis jeg ikke trenger å ha pårørende, blir pårørende kontaktet ved tvangsinnleggelse? Eller ved avgått døden. 

Anonymkode: 3583d...b92

[Ikkeanonymnok]

Har blitt spurt om hvem som er min(e) pårørende av behandler på DPS, men jeg har sagt at jeg ikke ønsker å ha oppført pårørende. Virker som h*n respekterer det. 
 

Utover det har jeg ikke svar på spørsmålene dine. 

[kupton]

1. Nei.

2. Ved helt kritiske situasjoner og evt ved død.

3. Korrekt.

4. Ikke ved tvangsinnleggelse. Ved død - ja.

PS: Om en som kan dokumentere å være din nærmeste pårørende, etterlyser deg, kan politiet opplyse at de vet du er i god behold om du er innlagt.

[Eva Sofie]

kupton skrev (På 31.12.2021 den 21.59):

PS: Om en som kan dokumentere å være din nærmeste pårørende, etterlyser deg, kan politiet opplyse at de vet du er i god behold om du er innlagt.

Man kan be sykehuset om å nekte for at du er innlagt ved henvendelse til de (vet ikke hva det heter, men her i regionen får personalet opp navnet og informasjon om dette med rød skrift på skjermen). Jeg hadde i noen år bedt om at mine nærmeste pårørende ikke skulle få vite at jeg var innlagt.

I en kritisk situasjon viste dette seg å være et uheldig valg. Jeg ble innlagt på nevrologisk i en 5-6 dager etter å ha blitt stabilisert medisinsk på akuttmottaket i et serieanfall (epilepsi) som varte i en halv time før de lykkes i å stoppe det. Jeg var langt ifra meg selv etter dette status epilepticus-anfallet, og var selv ikke i stand til å ta kontakt med pårørende og informere de. Jeg var ikke kognitivt i stand til å forstå hvor jeg var eller hva jeg gjorde der. Jeg opplevde at jeg var i en uendelig langsom drøm.

Mine foreldre ble avvist når de forsøkte å kontakte sykehuset, men de visste jeg var der gjennom at min samboer hadde sagt det til de. Min samboer fant imidlertid et smutthull: Han ringte direktenummeret direkte til nevrologisk og presenterte seg som om det var en selvfølge at han skulle få informasjon.

Etter denne hendelsen, tok jeg til fornuft og endret dette. Jeg tenker at når man gjør slike valg grunnet i psykisk sykdom og hvor det er i selvødeleggende hensikt (som i mitt tilfelle), er det ikke til det beste for seg selv. Om en gjør det for å beskytte seg fra enkelte av sine omgivelser, blir saken selvsagt en helt annen. Mulig det kan være lurt å snakke med noen man stoler på om dette før man går til dette valget, om det er en klok avgjørelse eller ikke, f.eks. med terapeut, venn e.l.).