Ja da er de snart klar for vanlige dager :)

[UtakknemligDiva]

Gruer meg og gleder meg litt til å begynne i jobb, i tillegg har jeg søkt et par nye. 
I går hadde jeg telefonsamtale med psykisk helsehjelp og vi konkluderte med at jeg ikke begynner i samtaletimer fordi jeg ikke har hatt disse intenst vonde tankene i det siste. At det er best for meg å klare meg selv og fokusere på det positive, for jeg merker det er lettere å falle tilbake til det negative om jeg skal sitte i samtaler og snakke om ting som var et problem. Jeg vet at erfaringer er det som skal til nå. 
Nå gruer jeg meg litt for å dra hjem igjen til Oslo, å dra fra mannen jeg bruker kveldene sammen med. Jeg føler meg allid så ensom på toget tilbake til Oslo, er de flere som føler det slik ?
Jeg vil ikke kalle meg deprimert nå, men jeg har fremdeles litt eksistensiell angst. Jeg har godtatt at jeg ikke har så behov for å sosialisere til enhver tid og mange har det slik. Men så blir jeg litt urolig om jeg er for  mye alene og, fordi jeg er redd for å ende opp ensom når jeg blir eldre. Jeg ser fremdeles ikke vitsen i mye og skulle ønske jeg hadde litt mer lønnsomme interesser av og til. Jeg bekymrer meg litt over at jeg kan kose meg en hel dag alene og fremdeles ikke ha behov for sosialisering. 

[Gjest Liviane]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Gruer meg og gleder meg litt til å begynne i jobb, i tillegg har jeg søkt et par nye. 
I går hadde jeg telefonsamtale med psykisk helsehjelp og vi konkluderte med at jeg ikke begynner i samtaletimer fordi jeg ikke har hatt disse intenst vonde tankene i det siste. At det er best for meg å klare meg selv og fokusere på det positive, for jeg merker det er lettere å falle tilbake til det negative om jeg skal sitte i samtaler og snakke om ting som var et problem. Jeg vet at erfaringer er det som skal til nå. 
Nå gruer jeg meg litt for å dra hjem igjen til Oslo, å dra fra mannen jeg bruker kveldene sammen med. Jeg føler meg allid så ensom på toget tilbake til Oslo, er de flere som føler det slik ?
Jeg vil ikke kalle meg deprimert nå, men jeg har fremdeles litt eksistensiell angst. Jeg har godtatt at jeg ikke har så behov for å sosialisere til enhver tid og mange har det slik. Men så blir jeg litt urolig om jeg er for  mye alene og, fordi jeg er redd for å ende opp ensom når jeg blir eldre. Jeg ser fremdeles ikke vitsen i mye og skulle ønske jeg hadde litt mer lønnsomme interesser av og til. Jeg bekymrer meg litt over at jeg kan kose meg en hel dag alene og fremdeles ikke ha behov for sosialisering. 

Så fint å se at du er i et bedre spor nå. Tror du kan ha mye rett i det du sier om terapi. Vonde ting kan forsterkes og "låses" hvis man til stadighet skal snakke om det. Man kommer seg ikke videre hvis man bare skal sitte å gnåle om, og grave i, de samme problemene hele tiden, i alle fall ikke hvis det ikke samtidig fokuseres på løsninger. 

Ja, tror det er helt normalt å føle seg litt "ensom" etter at man har vært med noen en stund. Det blir liksom så stille etterpå, men det er jo helt normalt. 

Det siste som jeg har uthevet tror jeg ikke du skal bekymre deg for i det hele tatt. Slik jeg ser det er det en god egenskap å kunne like seg i eget selskap. Sosialisering er viktig ja, men det trenger absolutt ikke å skje hver dag. Hold fast på det du har lært om det selv. (det som du skriver). Og du trenger absolutt ikke å ende opp som ensom når du blir gammel. Innstillingen din er jo å ikke bli det, og det finnes mange aktiviteter for eldre når den tid kommer. Ikke bekymre deg 40-50 år fram i tid!