Sint

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Jeg vet nå at jeg ikke kommer til å gjøre meg noe. Derfor ble jeg utskrevet. Når jeg blir innlagt er jeg klar for å gjøre det. Da glemmer jeg nesten at jeg er mamma.

 

Men det samme skjer jo igjen og igjen, siden du har vært innlagt 40 ganger. Du har da altså 40 ganger bestemt deg for at sønnen din ikke er nok å leve for. 

Jeg tror du klarer deg hjemme i disse periodene, men avdelingen er nødt til å sette ned foten og la deg prøve ut å bli hjemme i slike situasjoner.

Hva hadde skjedd om du ikke hadde blitt innlagt i en sli situasjon hvor du tidligere ville blitt lagt inn?

Anonymkode: 1f132...20f

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Første du sier der er veldig sant, men hun må også lære seg å håndtere den selvmordsimpulsen og forstå at man kan stå i den stormen hjemme også når valget om å ikke ta livet sitt er tatt. Å ha den følelsen om å ville ta sitt eget liv her og nå er ikke farlig så lenge man ikke agerer på det. Jeg har hatt det sånn de siste 20 årene siden mitt første og eneste forsøk, og selv om det er helt jævlig ubehagelig, vondt og vanskelig så legges jeg allikevel ikke inn. Jeg holder ut hjemme til det verste har gitt seg, alene.

(det er noe helt annet når det er snakk om liv altså. Har man tatt en overdose eller har helt seriøse planer om å henge seg eller hoppe foran t-banen bør man legges inn)

Nå virker det jo uansett som avdelingen har tatt grep siden det kun skal være opphold på akutt når det står på som verst, også rett ut istedet for stabiliseringsopphold. Noen ganger må man få satt ganske klare og strenge grenser for å klare å løsrive seg fra omsorgen man blir avhengig av.

Anonymkode: 1f132...20f

Jeg er avhengig av innleggelser jeg vet. Det er en av grunnene til at jeg blir så motløs. Jeg tror ikke jeg er i stand til å håndtere de sterke tankene alene og jeg vil ikke leve et liv hvor jeg er avhengig av andre for å holde meg i livet.

Det som gjør at jeg ber om hjelp i form av innleggelse når jeg låser meg på metode og tidspunkt er at jeg har gått over grenser før. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg har gjort forsøk før, og heldigvis kommet til meg selv igjen lenge nok til å varsle. Men det skal bare en gang til for å miste livet.

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men det samme skjer jo igjen og igjen, siden du har vært innlagt 40 ganger. Du har da altså 40 ganger bestemt deg for at sønnen din ikke er nok å leve for. 

Jeg tror du klarer deg hjemme i disse periodene, men avdelingen er nødt til å sette ned foten og la deg prøve ut å bli hjemme i slike situasjoner.

Hva hadde skjedd om du ikke hadde blitt innlagt i en sli situasjon hvor du tidligere ville blitt lagt inn?

Anonymkode: 1f132...20f

Ikke alle innleggelsene har vært akutte. Mange har vært planlagte. I tillegg hadde jeg et år med rullerende opphold hver tredje uke.

Jeg er redd for at jeg vil ta livet mitt hvis jeg ikke får hjelp. Vi snakket om det idag. At jeg skal ha hjelp i form av beskyttelse når jeg er så suicidal, men vi skal fokusere på at jeg ikke skal falle så dypt. Jeg skal sammen med behandler bli flinkere til å gjenkjenne mine egne grenser og klare å be om hjelp på det rette tidspunktet slik at jeg slipper det helvete som det er å være klar for å ta livet sitt. Denne gangen handlet det om at jeg hadde lagt opp til en alt for krevende jul. Jeg må bli flinkere til å porsjonerer ut kreftene og legge inn nok hviletid.

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nettopp, og jeg vil våge å påstå at overlegen kjenner TS bedre en skolen siden hun tross alt har vært innlagt 40 ganger. Selv om skolen får informasjon om saken så vil de ikke få samme innblikk i TS sin funksjon som de som jobber med henne på sykehuset.

Skolen min fattet heller ikke mistanke om hva som foregikk hjemme. Jeg var ei så blid, pliktoppfyllende, vennlig og smart jente. Det betyr ikke at det var riktig at de tok mors side og ikke sendte melding til barnevernet. Faktisk var det med på å ødelegge meg.

Anonymkode: 1f132...20f

Jeg betviler ikke at behandlerne mine kjenner meg bedre enn både skolen og BUP. Selvfølgelig. Mitt poeng er at skolen ikke ser noen adferd hos sønnen min som skulle tilsi at han har det vanskelig. BUP som er trente på å se barna psyke er heller ikke bekymret for han.

Trist at du har hatt det så vanskelig.

[Fru2020]

En tilleggsopplysning som jeg kom på nå. Overlegen var tydelig på at han ikke tenkte at sønnen min skulle i fosterhjem. Han var opptatt av at barnevernet skal sette inn alle hjelpetiltak som de har både i form av avlastning og veiledning.

Vi har avlastning nå, men ikke veiledning.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg vet nå at jeg ikke kommer til å gjøre meg noe. Derfor ble jeg utskrevet. Når jeg blir innlagt er jeg klar for å gjøre det. Da glemmer jeg nesten at jeg er mamma.

 

Fra en mor til en annen, du må bare bestemme deg for at selvmord ikke er et alternativ.  Uansett hvor ille du føler at du har det ,så kan du ikke påføre sønnen din de traumene og den smerten det blir for han vis du tar livet ditt.  

Når du har bestemt deg for dette, må du finne andre måter å takle problemene dine og hvordan du utrykker håpløshet.  Jeg kjenner deg ikke så vil derfor ikke komme med for mange råd,men etter det jeg har lest her så virker det som om du kanskje kan trenge å komme deg litt mer ut i samfunnet og gjør noe meningsfylt.  Er det et dagsenter nær deg så kan du kanskje begynne der til du finner noe annet som gir mer mening for deg.

Anonymkode: 3429d...dbe

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Fra en mor til en annen, du må bare bestemme deg for at selvmord ikke er et alternativ.  Uansett hvor ille du føler at du har det ,så kan du ikke påføre sønnen din de traumene og den smerten det blir for han vis du tar livet ditt.  

Når du har bestemt deg for dette, må du finne andre måter å takle problemene dine og hvordan du utrykker håpløshet.  Jeg kjenner deg ikke så vil derfor ikke komme med for mange råd,men etter det jeg har lest her så virker det som om du kanskje kan trenge å komme deg litt mer ut i samfunnet og gjør noe meningsfylt.  Er det et dagsenter nær deg så kan du kanskje begynne der til du finner noe annet som gir mer mening for deg.

Anonymkode: 3429d...dbe

Jeg vet jeg trenger å komme meg videre fra selvmordsverden. Det er mitt største ønske. Jeg ønsker ikke å ha det slik. Jeg ønsker ikke de utrolige nedturene som gjør så uendelig vondt.

Men jeg vet ikke hvordan.

Jeg har bestemt meg mange ganger for at nå skal ting bli annerledes. Og så plutselig etter noen måneder så kravler jeg rundt på bunn igjen.

Jeg jobber med å få innhold i dagene. Skal begynne i mental helse for å utvide vennekretsen litt.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg vet jeg trenger å komme meg videre fra selvmordsverden. Det er mitt største ønske. Jeg ønsker ikke å ha det slik. Jeg ønsker ikke de utrolige nedturene som gjør så uendelig vondt.

Men jeg vet ikke hvordan.

Jeg har bestemt meg mange ganger for at nå skal ting bli annerledes. Og så plutselig etter noen måneder så kravler jeg rundt på bunn igjen.

Jeg jobber med å få innhold i dagene. Skal begynne i mental helse for å utvide vennekretsen litt.

Du må bestemme deg for at selvmord ikke er en løsning. Rett og slett uansett hvor langt nede du er eller hvor hardt du ønsker  å dø så skal du IKKE ta ditt eget liv. Det er et valg det går an å ta.

Si til deg selv at det å begå selvmord aldri skal være en løsning,  eventuelt vent i det minste med det til guttungen er voksen og ikke like avhengig av deg som omsorgsperson. 

Jeg tror det at du ikke får de samme innleggelsene mer er behandlernes måte å riste litt i deg på. Når det å legge deg inn 40 ganger ikke har hjulpet så må de se om de har gjort deg avhengig av å bli innlagt så ofte, og hva som eventuelt må gjøres annerledes. 

Anonymkode: 1f132...20f

[Glitter]

Skjønner du blir sint og fortvilet. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Du må bestemme deg for at selvmord ikke er en løsning. Rett og slett uansett hvor langt nede du er eller hvor hardt du ønsker  å dø så skal du IKKE ta ditt eget liv. Det er et valg det går an å ta.

Si til deg selv at det å begå selvmord aldri skal være en løsning,  eventuelt vent i det minste med det til guttungen er voksen og ikke like avhengig av deg som omsorgsperson. 

Jeg tror det at du ikke får de samme innleggelsene mer er behandlernes måte å riste litt i deg på. Når det å legge deg inn 40 ganger ikke har hjulpet så må de se om de har gjort deg avhengig av å bli innlagt så ofte, og hva som eventuelt må gjøres annerledes. 

Anonymkode: 1f132...20f

Jeg tror at endringen i forhold til innleggelsene vil føre til en endring. Jeg har foretrukket akutte innleggelser foran planlagte fordi jeg ikke hatt likt å bli innlagt dager eller uker før det er absolutt nødvendig. Nå må jeg finne meg en måte å forholde meg til deres mål om planlagte innleggelser. En utfordring er at det går sakte nedover en stund, men så blir jeg med ett svært dårlig, og det er ikke så lett å forutse dette.

Jeg stoler på at overlegens vurderinger er gode.

Glitter skrev (5 timer siden):

Skjønner du blir sint og fortvilet. 

Ja lenge siden jeg har kjent på en sånn frustrasjon. Har roet meg nå da. Men synes fremdeles det er en negativ ting at jeg må fortsette å leve.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Men synes fremdeles det er en negativ ting at jeg må fortsette å leve.

Du MÅ ikke fortsette å leve. Du KAN fortsette å leve. Hver dag du ikke dør så fortsetter du å leve. Du har valgt livet hver dag gjennom mange år og gjennom mange innleggelser. Du vil bort fra smerten i livet, men vil du bort fra livet? Du vil ha hjelp for å bli kvitt smerten. Men ingen kan ta smerten helt vekk. Å leve er å ha kjipe dager og for noen av oss er de kjipe dagene jævlig tunge. Når du kjenner at du ikke klarer å leve mer så må du tenke: dette går over. Om 1 eller 2 eller 3 dager så er det annerledes. Du sier jo selv at det roer seg på sykehuset, det er ingen grunn til at det ikke skal roe seg når du er hjemme også. Du må bare øve på å stå i det til det passerer. 

Anonymkode: a70f1...a5b

[frosken]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Ja lenge siden jeg har kjent på en sånn frustrasjon. Har roet meg nå da. Men synes fremdeles det er en negativ ting at jeg må fortsette å leve.

Du slipper å ta ansvar for deg selv og dine handlinger, så det blir på en måte enkelt for deg å fastholde at du ikke vil leve. I stort sett alle de situasjonene du har informert om dette, så tar jo behandlingsapparatet over ansvaret.  Dermed kan du fortsette å regulere følelser gjennom planlegging av selvmord, - det innebærer  knapt noen risiko for deg. Tvert om så belønnes du for denne formen for følelsesregulering. 

Dessverre lærer du ikke det du trenger gjennom dette, så det høres bra ut om dere går over til planlagte innleggelser som er uavhengig av hvordan du har det. 

 

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 minutt siden):

Dessverre lærer du ikke det du trenger gjennom dette, så det høres bra ut om dere går over til planlagte innleggelser som er uavhengig av hvordan du har det. 

 

Men hva er vitsen med det? Synes det virker som en unødvendig opptagelse av allerede knappe ressurser og plasser ved sykehusene om en skal få innleggelser når en har det bra. Jeg spør fordi jeg ikke forstår dette. 

Anonymkode: 24bc2...000

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva er vitsen med det? Synes det virker som en unødvendig opptagelse av allerede knappe ressurser og plasser ved sykehusene om en skal få innleggelser når en har det bra. Jeg spør fordi jeg ikke forstår dette. 

Anonymkode: 24bc2...000

Korte planlagte innleggelser har vist seg å kunne redusere behovet for akuttinnleggelser i betydelig grad. Gjennom planlagte innleggelser kan man få den avlastningen man trenger for å kunne klare seg gjennom vanskelige perioder hjemme. Man kan utvikle nødvendige ferdigheter i samarbeid med personalet,  og man kan oppnå  mer i løpet av en innleggelse hvis ikke tiden går med til kun krisehåndtering. I tillegg får man brutt et mønster av at krisemaksimering etterfølges av innleggelser og derpåfølgende følelsesmessig avlastning. 

Det er viktig å bruke ressursene på måter som gir størst mulig positiv effekt på litt lengre sikt. 

 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du MÅ ikke fortsette å leve. Du KAN fortsette å leve. Hver dag du ikke dør så fortsetter du å leve. Du har valgt livet hver dag gjennom mange år og gjennom mange innleggelser. Du vil bort fra smerten i livet, men vil du bort fra livet? Du vil ha hjelp for å bli kvitt smerten. Men ingen kan ta smerten helt vekk. Å leve er å ha kjipe dager og for noen av oss er de kjipe dagene jævlig tunge. Når du kjenner at du ikke klarer å leve mer så må du tenke: dette går over. Om 1 eller 2 eller 3 dager så er det annerledes. Du sier jo selv at det roer seg på sykehuset, det er ingen grunn til at det ikke skal roe seg når du er hjemme også. Du må bare øve på å stå i det til det passerer. 

Anonymkode: a70f1...a5b

Vi snakker mye om hvordan jeg kan regulere meg selv hjemme. Jeg er blitt flinkere til å bruke den hjelpen jeg har tilgjengelig, kommunen og AAT. Det for jeg mye skryt for. Det har blitt lengre mellom innleggelsene så jeg er blitt bedre på p regulere selv. Men jeg har en lang vei å gå. Jeg er usikker på om jeg er i stand til å gå hele veien.

frosken skrev (1 time siden):

Du slipper å ta ansvar for deg selv og dine handlinger, så det blir på en måte enkelt for deg å fastholde at du ikke vil leve. I stort sett alle de situasjonene du har informert om dette, så tar jo behandlingsapparatet over ansvaret.  Dermed kan du fortsette å regulere følelser gjennom planlegging av selvmord, - det innebærer  knapt noen risiko for deg. Tvert om så belønnes du for denne formen for følelsesregulering. 

Dessverre lærer du ikke det du trenger gjennom dette, så det høres bra ut om dere går over til planlagte innleggelser som er uavhengig av hvordan du har det. 

 

Jeg er helt utslitt av å alltid ende med selvmordstanker når jeg begynner å bli sliten. Det har blitt automatiske tanker og reaksjon på at jeg er sliten og ikke klarer å stå imot de vanskelige følelsene mer. Jeg hadde trengt å kunne kjenne på følelser uten å bli helt overveldet. Fordi jeg ikke tør det/klarer det stenger jeg igjen for følelsene. Overlegen sier at han sjelden har sett noen som stenger slik igjen.  Så når jeg blir utslitt av å stenge igjen truer jeg meg til innleggelse sier han. Jeg er noe uenig i at det er truing, jeg opplever det heller som at jeg ber om hjelp. 

Det å snakke om dette, at jeg må åpne opp for følelser for å klare meg uten innleggelser gjør meg livredd og jeg tenker at dette kommer jeg aldri til å mestre.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva er vitsen med det? Synes det virker som en unødvendig opptagelse av allerede knappe ressurser og plasser ved sykehusene om en skal få innleggelser når en har det bra. Jeg spør fordi jeg ikke forstår dette. 

Anonymkode: 24bc2...000

Jeg skal ikke legges inn om det ikke er nødvendig. En slik avtale hadde vi før, men har gått vekk fra det nå da det ikke hadde noen effekt. Nå er tanken at jeg skal legges inn når det er nødvendig, men før jeg hatt nådd helt bunn med selvmordsplaner og hele dritten.