Fredag kveld igjen :-)

[Nicklusheletida]

cilie skrev (30 minutter siden):

Jeg synes den ordlyden om Snorkfrøken var veldig morsom - og på en måte passende. - For som henne vil jeg gjerne være fin, men «skifter farge» (les:humør) når jeg ikke er fornøyd med det speilbildet viser. Er ikke dette ganske normalt? 

Kanskje ikke alle her inne sliter like mye med aldring som meg - men hallo?! Se på hvor mye kosmetiske inngrep som gjøres da. Dessverre egentlig, for det legitimerer og legger jo et press på mange. Ref. også debatten i kjølevannet av Thuen&Kjøs sine uttalelser om «markedsverdi». Kanskje jeg også gjør det ved å snakke høyt om det her inne. 

Ja, vekten er for høy,  men jeg finner klær som passer, og jeg sminker og ordner meg som før selvfølgelig, men det er ikke moro å ikke passe det jeg har/ønsker. Det er også uvant med aldersforandringer i ansikt. Er ikke dette også ganske normalt? 
 

Det er normalt å ikke like aldersforandringer, men jeg tror du har et langt større fokus på dette enn folk flest. Du skriver veldig mye om det og du skriver ofte at det påvirker humøret ditt. Jeg tror ikke det er vanlig å ha et så stort fokus på det. 

[Ekstra]

Nicklusheletida skrev (6 minutter siden):

Det er normalt å ikke like aldersforandringer, men jeg tror du har et langt større fokus på dette enn folk flest. Du skriver veldig mye om det og du skriver ofte at det påvirker humøret ditt. Jeg tror ikke det er vanlig å ha et så stort fokus på det. 

Godt oppsummert. Enig.

[Lillemus]

cilie skrev (1 time siden):

Det er også uvant med aldersforandringer i ansikt. Er ikke dette også ganske normalt? 

Jo, men jeg gidder virkelig ikke la noen rynker stoppe meg fra å nyte livet! Så lenge kroppen virker og lar meg gjøre det jeg vil så spiller det da ingen rolle om ansiktet er litt rynkete? 

Vekten har jeg klart å få skikk på de siste 8-9 mnd så jeg er fornøyd der og synes jeg ser bedre ut nå enn for ett år siden, men jeg hadde det ikke noe verre den gangen av den grunn! 

[Babette]

cilie skrev (På 26.2.2022 den 9.16):

 

Ja, og jeg innser at det er dustete å ta inn dette i en hyggelig tråd her. Og jeg har andre interesser og verdier og har ingen aldersgrense annet enn at jeg selv har det slik. Jeg gidder ikke prøve klær jeg kunne ha lyst på, gå på spa osv og «ordne seg fasen» før man går ut, virker forgjeves når jeg uansett ikke blir fin mer. Jeg har et stort speil og masse dagslys rett inn her og da fikk jeg nesten sjokk over å se hvor trangt og kort et favorittskjørt nå sitter. Dette ligger og gnager og ødelegger hele turen «inni meg.» Jeg er jo snorkfrøken:

«Snorkfrøken nyter å være midtpunkt.

Hun sjarmerer og elsker å bli sjarmert. Hun er ikke bare feminin og forfengelig, men også kvikk og snarrådig. Hun prøver en bikini, men speilbildet er ikke flatterende. Snorkfrøken viser sine følelser ved å skifte farge.» 

At du lar misnøye med eget utseende og vekt påvirke humør og trivsel i så stor grad er noe du velger selv. Dette vil du antakelig protestere på, og si at du skulle ønske du ikke hadde det sånn. Men jeg fastholder min påstand. Det er bare du som kan snu tankegangen, fokusere på andre og viktigere ting og akseptere at årene går. Jeg tror hovedproblemet sitter i hodet ditt, ikke i ansiktet eller figuren din. Følgelig er løsningen også der, ikke hos kirurgen. 

Det høres veldig slitsomt ut å ha det slik du beskriver. Og som andre påpeker, er det ikke normalt.

Hvis du ser 10 år eldre ut enn du er, kan jeg forstå at du sliter med å akseptere aldersforandringene, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det er slik. Du er bare altfor selvkritisk. Å speile seg i skarpt dagslys kan være brutalt, og hvorfor har du med deg et skjørt du vet er for trangt?

Du nevner kosmetiske inngrep og at dette skaper et press. Ja, i visse kretser gjør det nok det. Blant vanlige folk, derimot, tror jeg ikke det.

Fikk du mye oppmerksomhet knyttet til utseendet i yngre og slankere dager? Var du "hun pene", med en identitet knyttet til dette?  I så fall kan jeg forstå noe av frustrasjonen, men ut fra det du har skrevet før tror jeg du "hevder" deg godt i kraft av jobb og utdanning, og at dette definerer deg vel så mye som det ytre.

Endret 27. februar 2022 av Babette

[Glitter]

Babette skrev (9 timer siden):

At du lar misnøye med eget utseende og vekt påvirke humør og trivsel i så stor grad er noe du velger selv. Dette vil du antakelig protestere på, og si at du skulle ønske du ikke hadde det sånn. Men jeg fastholder min påstand. Det er bare du som kan snu tankegangen, fokusere på andre og viktigere ting og akseptere at årene går. Jeg tror hovedproblemet sitter i hodet ditt, ikke i ansiktet eller figuren din. Følgelig er løsningen også der, ikke hos kirurgen. 

Det høres veldig slitsomt ut å ha det slik du beskriver. Og som andre påpeker, er det ikke normalt.

Hvis du ser 10 år eldre ut enn du er, kan jeg forstå at du sliter med å akseptere aldersforandringene, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det er slik. Du er bare altfor selvkritisk. Å speile seg i skarpt dagslys kan være brutalt, og hvorfor har du med deg et skjørt du vet er for trangt?

Du nevner kosmetiske inngrep og at dette skaper et press. Ja, i visse kretser gjør det nok det. Blant vanlige folk, derimot, tror jeg ikke det.

Fikk du mye oppmerksomhet knyttet til utseendet i yngre og slankere dager? Var du "hun pene", med en identitet knyttet til dette?  I så fall kan jeg forstå noe av frustrasjonen, men ut fra det du har skrevet før tror jeg du "hevder" deg godt i kraft av jobb og utdanning, og at dette definerer deg vel så mye som det ytre.

Jeg tror hvordan man blir sett som ung har mye å si på dette ja. Da jeg som 16-åring tok tak i kosthold og begynte å trene så gikk jeg fra å være usynlig og også mobbeoffer til at jeg fikk oppmerksomhet. Jeg blomstret både utseendemessig og mentalt. Så ble jeg sammen med far til mine barn og i den vennegjengen så var jeg den slanke og trente blant jentene, og jeg fikk kommentarer på det og jeg hørte de andre snakke ned hun ene som var overvektig. Alt dette var nok det som startet mitt forhold til kropp, mat og vekt, og som siden utviklet seg til en spiseforstyrrelse. 

Nå øver jeg meg på å akseptere kroppen min, etter å ha lagt på meg 4,5 kg siden 23 desember. Fordi jeg orker virkelig ikke å være så spiseforstyrret. Jeg vet at det utelukkende er meg selv som ser på kroppen med avsky pga de kiloene der. De rundt meg synes jeg er finere nå når jeg ikke er skraptynn lenger. I mitt hode er det ikke bra å få høre at jeg ser sunnere ut fordi det betyr jo at de ser at jeg har lagt på meg. Men igjen vet jeg at det der er en spiseforstyrret tanke. Jeg har tatt mål av kroppen min i dag fordi jeg vil skikkelig i gang med trening i dag, for i takt med økt muskelmasse og økt vekt må jeg kunne vise meg selv at det betyr ikke at jeg har lagt på meg fett. For jeg blir blind på egen kropp. Øver meg på å ikke veie meg hver dag også. 

 

Jeg tror det kan være på samme måten hvis det er alderstegn man sliter med. Det sitter mest i hodet og en blir så selvbevisst at en tror at alle andre tenker det samme. Men i realiteten gjør ikke folk det, og en må jobbe med sitt eget hode og sin egen holdning til seg selv. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg tror hvordan man blir sett som ung har mye å si på dette ja. Da jeg som 16-åring tok tak i kosthold og begynte å trene så gikk jeg fra å være usynlig og også mobbeoffer til at jeg fikk oppmerksomhet. Jeg blomstret både utseendemessig og mentalt. Så ble jeg sammen med far til mine barn og i den vennegjengen så var jeg den slanke og trente blant jentene, og jeg fikk kommentarer på det og jeg hørte de andre snakke ned hun ene som var overvektig. Alt dette var nok det som startet mitt forhold til kropp, mat og vekt, og som siden utviklet seg til en spiseforstyrrelse. 

Nå øver jeg meg på å akseptere kroppen min, etter å ha lagt på meg 4,5 kg siden 23 desember. Fordi jeg orker virkelig ikke å være så spiseforstyrret. Jeg vet at det utelukkende er meg selv som ser på kroppen med avsky pga de kiloene der. De rundt meg synes jeg er finere nå når jeg ikke er skraptynn lenger. I mitt hode er det ikke bra å få høre at jeg ser sunnere ut fordi det betyr jo at de ser at jeg har lagt på meg. Men igjen vet jeg at det der er en spiseforstyrret tanke. Jeg har tatt mål av kroppen min i dag fordi jeg vil skikkelig i gang med trening i dag, for i takt med økt muskelmasse og økt vekt må jeg kunne vise meg selv at det betyr ikke at jeg har lagt på meg fett. For jeg blir blind på egen kropp. Øver meg på å ikke veie meg hver dag også. 

 

Jeg tror det kan være på samme måten hvis det er alderstegn man sliter med. Det sitter mest i hodet og en blir så selvbevisst at en tror at alle andre tenker det samme. Men i realiteten gjør ikke folk det, og en må jobbe med sitt eget hode og sin egen holdning til seg selv. 

Det har det nok. Jeg har alltid vært hun usynlige da jeg var ung og nå også som voksen 30 åring. Det er kanskje litt tidlig å si ennå ( for jeg aner ikke hvor gammel cilie er) men jeg opplever ingen forandring knyttet til utseende nå en da jeg 10-15-20 år yngre. Jeg har et helt vanlig utseende og er normalt slank, men ikke noe oppsiktsvekkende eller har et utseende med personlighet som drar fokuset over på meg. Nå har jeg såklart litt flere linjer og ansiktet mitt ser jo ut som det tilhører en på 30 og ikke en på 15, men det synes jeg ikke gjør noe. Kroppen min virker jo. 

Anonymkode: f08e8...d2c

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå har jeg såklart litt flere linjer og ansiktet mitt ser jo ut som det tilhører en på 30 og ikke en på 15, men det synes jeg ikke gjør noe. Kroppen min virker jo. 

Når vi snakker om kvinner som er adskillig eldre enn det, 50+ så er det da mye vakrere med et ansikt som er mykt og viser spor av levd liv enn de som er stramme og faste og tydelig så opererte at de ikke har mimikk engang... 

[AnonymBruker]

Lillemus skrev (1 time siden):

Når vi snakker om kvinner som er adskillig eldre enn det, 50+ så er det da mye vakrere med et ansikt som er mykt og viser spor av levd liv enn de som er stramme og faste og tydelig så opererte at de ikke har mimikk engang... 

Veldig enig! Jeg har to nabodamer på 50+ som ser vanvittig bra ut, og de har aldri har operert seg. Jeg tror de er en god grunn til at jeg for noen år siden sluttet å bli redd for å bli eldre. Det er et privilegium å få lov til å bli eldre. 

Anonymkode: f08e8...d2c

[Babette]

Glitter skrev (11 timer siden):

Jeg tror hvordan man blir sett som ung har mye å si på dette ja. Da jeg som 16-åring tok tak i kosthold og begynte å trene så gikk jeg fra å være usynlig og også mobbeoffer til at jeg fikk oppmerksomhet. Jeg blomstret både utseendemessig og mentalt. Så ble jeg sammen med far til mine barn og i den vennegjengen så var jeg den slanke og trente blant jentene, og jeg fikk kommentarer på det og jeg hørte de andre snakke ned hun ene som var overvektig. Alt dette var nok det som startet mitt forhold til kropp, mat og vekt, og som siden utviklet seg til en spiseforstyrrelse. 

Nå øver jeg meg på å akseptere kroppen min, etter å ha lagt på meg 4,5 kg siden 23 desember. Fordi jeg orker virkelig ikke å være så spiseforstyrret. Jeg vet at det utelukkende er meg selv som ser på kroppen med avsky pga de kiloene der. De rundt meg synes jeg er finere nå når jeg ikke er skraptynn lenger. I mitt hode er det ikke bra å få høre at jeg ser sunnere ut fordi det betyr jo at de ser at jeg har lagt på meg. Men igjen vet jeg at det der er en spiseforstyrret tanke. Jeg har tatt mål av kroppen min i dag fordi jeg vil skikkelig i gang med trening i dag, for i takt med økt muskelmasse og økt vekt må jeg kunne vise meg selv at det betyr ikke at jeg har lagt på meg fett. For jeg blir blind på egen kropp. Øver meg på å ikke veie meg hver dag også. 

 

Jeg tror det kan være på samme måten hvis det er alderstegn man sliter med. Det sitter mest i hodet og en blir så selvbevisst at en tror at alle andre tenker det samme. Men i realiteten gjør ikke folk det, og en må jobbe med sitt eget hode og sin egen holdning til seg selv. 

Jeg synes det høres ut som om du er på rett spor. Du vet hva som er spiseforstyrrede tanker og hva som er reelt. Og du har klart å legge på deg noen kg. Det er også en korrekt obersavasjon at folk rundt oss har nok med seg selv og knapt legger merke til endringer hos andre.

 

[Glitter]

Babette skrev (36 minutter siden):

Jeg synes det høres ut som om du er på rett spor. Du vet hva som er spiseforstyrrede tanker og hva som er reelt. Og du har klart å legge på deg noen kg. Det er også en korrekt obersavasjon at folk rundt oss har nok med seg selv og knapt legger merke til endringer hos andre.

 

Det med at jeg har lagt på mer har vært ufrivillig pga ukontrollert overspising, men er vel kroppen min som sa ifra at den ikke vil være så tynn lenger. Nå har jeg en helt normal BMI. 

Folk har absolutt nok med seg selv.