Ikke bedre på områdene som teller

[stjernestøv]

Det jeg opplevde når barna var små var at jeg var for syk til å ha dem i perioder, når de var her når jeg var så dårlig var det slitsomt. I de periodene lå jeg bare på sofaen så jeg snakket med dem derfra, de ville jo ha meg med på ting men jeg klarte ikke. Jeg ba til Gud om å klare å fungere, å være en god mor. I de periodene følte jeg meg ikke som en mor, var bare tilstede i samme rom. Jeg hadde dårlig samvittighet for jeg hadde jo satt dem til verden, det var jeg som skulle ta vare på dem men det greide jeg ikke. Men dette var når de var veldig små, når de ble litt større fungerte jeg litt bedre. Hadde fremdeles store problemer men vi bygget en relasjon, de kunne komme til meg med alt og vi snakket om alt. Den åpenheten har vi den dag i dag, så det jeg syns er viktig er god kommunikasjon. Og ifølge dem selv så led de ikke under min sykdom, for dem var jeg trygg og god å ha som mamma. Om de har tatt skade av å ha meg som mor? Det virker ikke sånn selv om de har sine utfordringer, det ble folk av dem og og vi har et godt forhold i dag. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (23 minutter siden):

Det jeg opplevde når barna var små var at jeg var for syk til å ha dem i perioder, når de var her når jeg var så dårlig var det slitsomt. I de periodene lå jeg bare på sofaen så jeg snakket med dem derfra, de ville jo ha meg med på ting men jeg klarte ikke. Jeg ba til Gud om å klare å fungere, å være en god mor. I de periodene følte jeg meg ikke som en mor, var bare tilstede i samme rom. Jeg hadde dårlig samvittighet for jeg hadde jo satt dem til verden, det var jeg som skulle ta vare på dem men det greide jeg ikke. Men dette var når de var veldig små, når de ble litt større fungerte jeg litt bedre. Hadde fremdeles store problemer men vi bygget en relasjon, de kunne komme til meg med alt og vi snakket om alt. Den åpenheten har vi den dag i dag, så det jeg syns er viktig er god kommunikasjon. Og ifølge dem selv så led de ikke under min sykdom, for dem var jeg trygg og god å ha som mamma. Om de har tatt skade av å ha meg som mor? Det virker ikke sånn selv om de har sine utfordringer, det ble folk av dem og og vi har et godt forhold i dag. 

Du gjorde nok ditt aller beste, og det vet de. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å være for mine barn, men jeg har jo skånet de nok til at min eldste sønn lurte på om jeg var frisk, før jul. Etter å ha fungert bra og stabilt lenge. Da måtte jeg forklare han at det går i perioder, og vi snakket litt ekstra om det der i går. 

Jeg gjør mitt beste i forhold til dem, selv om jeg vet at mitt beste ikke er godt nok. Innimellom lurer jeg på om det beste er at jeg ikke er der for dem i det hele tatt, men alle rundt meg er uenig i det. Så da får jeg tolke det som en depressiv tanke. Men det er en tanke gjort med omsorg. For jeg ønsker jo bare at de skal ha det best mulig. 

Endret 2. mars 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg har aldri hatet mine barn. Ei heller mislikt dem. Men jeg har vært så deprimert at jeg har kjent på negative følelser knyttet til dem, ja nærmest avsky.

Hva er forskjellen?

Jeg er forresten ikke den ab som du mener skrøt av seg selv. Det jeg er mest opptatt av er dette med kjærligheten til egne barn som jeg tenker bør gjelde hele tiden som en grunnleggende følelse i bunnen -uansett hvordan man har det. 

Men jeg har lagt merke til at du har god innsikt i at din sykdom kan påvirke barna dine negativt og at du gjør alt for å skåne dem. Det synes jeg er veldig bra. 

Anonymkode: 5d3af...a57

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva er forskjellen?

Jeg er forresten ikke den ab som du mener skrøt av seg selv. Det jeg er mest opptatt av er dette med kjærligheten til egne barn som jeg tenker bør gjelde hele tiden som en grunnleggende følelse i bunnen -uansett hvordan man har det. 

Men jeg har lagt merke til at du har god innsikt i at din sykdom kan påvirke barna dine negativt og at du gjør alt for å skåne dem. Det synes jeg er veldig bra. 

Anonymkode: 5d3af...a57

Forskjellen er jo at jeg har jo all min kjærlighet I bunnen så klart. Men depresjonen kan strippe meg fra alt av positive følelser. Ingenting i livet gir meg glede eller følelse av noe godt. Det inkluderer å kjenne på gode følelser i forbindelse med mine barn. Jeg har jo selvsagt alle mine følelser intakt, men en depresjon kan bli så tung at alt fint i livet føles plutselig grått. Det er ikke noe jeg kan noe for, og det er veldig vanlig. Det er kun når jeg er veldig deprimert at det blir sånn. 

Ja, gjør så godt jeg kan å skåne de. Det er det viktigste oppi alt. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Forskjellen er jo at jeg har jo all min kjærlighet I bunnen så klart. Men depresjonen kan strippe meg fra alt av positive følelser. Ingenting i livet gir meg glede eller følelse av noe godt.

Skjønner det, har jo vært deprimert selv. Jeg tolket deg kanskje bare feil i det at man liksom skulle slutte å elske sine barn når man er deprimert, men det var vel ikke det du mente da. 

Anonymkode: 5d3af...a57

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner det, har jo vært deprimert selv. Jeg tolket deg kanskje bare feil i det at man liksom skulle slutte å elske sine barn når man er deprimert, men det var vel ikke det du mente da. 

Anonymkode: 5d3af...a57

Nei, det er jo depresjonen som får en til å tenke og føle feil. Kjærligheten ligger der, og den er der ved at jeg gir de omsorg og gjør det jeg kan for at de skal ha det bra, men de gode følelsene blir borte for meg når jeg er langt nede. Alt av gode følelser på alle områder i livet. 

Endret 2. mars 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Nei, det er jo depresjonen som får en til å tenke og føle feil. Kjærligheten ligger der, og den er der ved at jeg gir de omsorg og gjør det jeg kan for at de skal ha det bra, men de gode følelsene blir borte for meg når jeg er langt nede. Alt av gode følelser på alle områder i livet. 

Skjønner det, og skjønner deg bedre nå. 

Anonymkode: 5d3af...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skjønner det, og skjønner deg bedre nå. 

Anonymkode: 5d3af...a57

Altså skjønner bedre hva du mener nå. 

Anonymkode: 5d3af...a57

[stjernestøv]

Glitter skrev (44 minutter siden):

Du gjorde nok ditt aller beste, og det vet de. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å være for mine barn, men jeg har jo skånet de nok til at min eldste sønn lurte på om jeg var frisk, før jul. Etter å ha fungert bra og stabilt lenge. Da måtte jeg forklare han at det går i perioder, og vi snakket litt ekstra om det der i går. 

Jeg gjør mitt beste i forhold til dem, selv om jeg vet at mitt beste ikke er godt nok. Innimellom lurer jeg på om det beste er at jeg ikke er der for dem i det hele tatt, men alle rundt meg er uenig i det. Så da får jeg tolke det som en depressiv tanke. Men det er en tanke gjort med omsorg. For jeg ønsker jo bare at de skal ha det best mulig. 

Ja de vet jeg gjorde mitt beste, det har vi snakket om etter at de ble voksne og. Jeg syns du gjør en god jobb, åpenhet og god kommunikasjon er jo så viktig og det er du god på. 

Det er det som er det viktige at du gjør ditt beste, det kommer de til å se i ettertid. Man kan ikke gjøre bedre enn sitt beste, noen foreldre er bare syke. Det er selvfølgelig trist og man går glipp av en del pga det, men de har det nok ikke bedre uten deg heller. Du er jo mammaen som de er veldig glad i, klart de trenger deg i livet sitt. Depresjon har mange stygge ansikter. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (7 timer siden):

Det er bra du klarte det, men tror du ikke jeg hadde samme planen? Jeg kan dessverre ikke noe for at jeg ble så syk. Jeg var en veldig tilstedeværende mor. Jeg gjorde så og si alt med de før. Det å ikke klare å ha de boende og det å ikke klare det nå heller er ikke et valg jeg har tatt, det er noe jeg har blitt tvunget til pga min sykdom. Jeg prøvde lenge å bite tennene sammen, men det gikk ikke til slutt. 

Synes det er litt synd at du framstiller deg som så mye bedre enn meg fordi at du har klart å fortsette å fungere som mor til tross for sykdom. Du og jeg er ikke lik og vi har ulike forutsetninger. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Og jeg mener helt bestemt at med tanke på hvor preget jeg blir når jeg blir dårlig og sliten så er ikke det beste at de bor hos meg ennå. Og det er en stor sorg. Og den blir ikke bedre av at du mener at jeg på grunn av det ikke setter de først. Mitt eldste barn har dessuten spesielle behov og jeg klarer ikke med det når jeg er dårlig. Jeg blir ikke en god mamma da. Noen ganger er kvalitet bedre enn kvantitet. 

Jeg er klar over at det er jeg som må gjøre jobben. De ordene der får jeg ikke av de i psykiatrien for de ser at jeg jobber veldig hardt og de ser at det har vært framgang. 

Jeg tror ikke det er nødvendig å tenke nytt hvis BET ikke funker fordi jeg er i gradvis bedring med det opplegget jeg har. 

Men jeg har kroniske lidelser og det går sakte framover. At jeg får disse tunge depresjonene det får jeg ikke gjort stort med. Noen av de setter meg dessverre også helt ut av spill.. 

Nå var det jeg skrev ikke et forsøk på å fremstille meg som bedre enn deg,  jeg er ikke en person som er opptatt av å dele folk inn i bedre eller verre enn andre.  Alle har vi våre styrker og svakheter, og jeg mener at det er styrken som skal få definere hvem vi er. 

 

 

Anonymkode: 51698...ce9

[Glitter]

stjernestøv skrev (4 timer siden):

Ja de vet jeg gjorde mitt beste, det har vi snakket om etter at de ble voksne og. Jeg syns du gjør en god jobb, åpenhet og god kommunikasjon er jo så viktig og det er du god på. 

Det er det som er det viktige at du gjør ditt beste, det kommer de til å se i ettertid. Man kan ikke gjøre bedre enn sitt beste, noen foreldre er bare syke. Det er selvfølgelig trist og man går glipp av en del pga det, men de har det nok ikke bedre uten deg heller. Du er jo mammaen som de er veldig glad i, klart de trenger deg i livet sitt. Depresjon har mange stygge ansikter. 

Takk.

Ja, det har den virkelig.