Ikke bedre på områdene som teller

[Glitter]

Hei. 

Jeg har hatt tung depresjon siden desember, men siste 5 dagene har det gått bedre. I form av at jeg har fått god kontroll på selvmordstanker og ikke planlegger slikt, jeg klarer å komme meg ut på tur og har trent to ganger. Føler meg mer flat enn konstant bunnløst fortvilet. 

Derfor valgte jeg å ha ungene i dag, men jeg kjenner jo da at jeg har blitt mindre bra enn jeg trodde. Jeg har ikke fått tilbake følelsene mine for dem. Jeg synes det er et ork og ser mest fram til de er i seng så jeg kan synke sammen i sofaen igjen. 

Det er så frustrerende og vondt å kjenne at jeg ikke har lyst til å være sammen med mine egne barn. Og jeg får skyldfølelse av det også. Det fyrer også opp under mitt eget selvhat. 

Er det noen andre her som har opplevd å miste følelsene for sine barn? Hvor vanlig er det egentlig? Er jeg bare en veldig dårlig mor? Dette er ikke første gangen jeg mister følelser for de. Det har skjedd ved flere depresjoner de siste årene. Hva kan jeg gjøre med det? 

Fikk vite i går at jeg har fått rask plass på DPS, så skal inn i to uker fra neste uke. Men er jo redd for å si hvor ille det står til med mine følelser for ungene. Har ikke følelser for andre mennesker heller. 

Endret 1. mars 2022 av Glitter

[Fru2020]

Jeg kjenner meg veldig igjen i fraværet av gode følelser. Jeg har også i lange tider ikke klart å kjenne på at jeg er glad i gutten min. Jeg vet jo at jeg er det, men jeg klarer ikke kjenne på det. Det er kjempevondt. Det er jo ikke slik det skal være. 

Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt til han skal komme i teller ned til han skal dra. Han er jo innom meg noen timer hver dag når han er hos faren og det for greit, men når han skal være her heller dagen blir det tøffere.

Jeg synes du skal være ærlig med behandleren din på DPS. Det er jo sånn du har det. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (9 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen i fraværet av gode følelser. Jeg har også i lange tider ikke klart å kjenne på at jeg er glad i gutten min. Jeg vet jo at jeg er det, men jeg klarer ikke kjenne på det. Det er kjempevondt. Det er jo ikke slik det skal være. 

Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt til han skal komme i teller ned til han skal dra. Han er jo innom meg noen timer hver dag når han er hos faren og det for greit, men når han skal være her heller dagen blir det tøffere.

Jeg synes du skal være ærlig med behandleren din på DPS. Det er jo sånn du har det. 

Leit at du også har det sånn. 

Er bra du greier å ha han så mye. Jeg håper jeg kan det en dag også, men det virker ganske umulig å få til egentlig. 

Ja jeg får vel si det som det er. Følte liksom i går at depresjonen har jo blitt kjempemye bedre, men merker jo i det sekundet at jeg skal ta vare på noen andre, eller gjøre mer enn å gå tur og lage mat så er jeg jo fortsatt ganske satt ut av spill. Så mine tanker om at jeg kanskje ikke trenger plassen på DPS var sikkert feil. Kanskje kan de hjelpe meg noen ekstra hakk opp. 

Har nok bare lurt meg selv litt. Tanker og følelser har skrudd seg litt av. Fokuserer bare på å ikke oppføre meg spiseforstyrret jeg. Så innser jo at jeg har feil fokus, selv om forsøket mitt jo var å fokusere mindre på maten. 

Endret 1. mars 2022 av Glitter

[Fru2020]

Glitter skrev (33 minutter siden):

Leit at du også har det sånn. 

Er bra du greier å ha han så mye. Jeg håper jeg kan det en dag også, men det virker ganske umulig å få til egentlig. 

Ja jeg får vel si det som det er. Følte liksom i går at depresjonen har jo blitt kjempemye bedre, men merker jo i det sekundet at jeg skal ta vare på noen andre, eller gjøre mer enn å gå tur og lage mat så er jeg jo fortsatt ganske satt ut av spill. Så mine tanker om at jeg kanskje ikke trenger plassen på DPS var sikkert feil. Kanskje kan de hjelpe meg noen ekstra hakk opp. 

Har nok bare lurt meg selv litt. Tanker og følelser har skrudd seg litt av. Fokuserer bare på å ikke oppføre meg spiseforstyrret jeg. Så innser jo at jeg har feil fokus, selv om forsøket mitt jo var å fokusere mindre på maten. 

Det er nok bra at du skal på DPS ja. Det er en ting å skulle klare dagen alene, men når noen er avhengig av deg blir det tøft.

Det virker på meg som om du fremdeles har et sykelig forhold til mat og vekt. Du skriver masse om det. Da vil jeg tro at du tenker enda mer på det.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (10 minutter siden):

Det er nok bra at du skal på DPS ja. Det er en ting å skulle klare dagen alene, men når noen er avhengig av deg blir det tøft.

Det virker på meg som om du fremdeles har et sykelig forhold til mat og vekt. Du skriver masse om det. Da vil jeg tro at du tenker enda mer på det.

 

Ja, jeg har jo et sykelig forhold til det, men prøver å endre på det. Er nok derfor jeg skriver en del om det. For jeg har latt vær å veie maten, lot være å veie meg selv i dag, har variert mer hva jeg har spist i det siste framfor å spise akkurat det samme hele tiden osv. Men jeg tenker svært mye på det ja. Det er ikke bare å slå av. Forsøker å endre selve adferden min. Å ikke oppføre meg spiseforstyrret ved å verken under- eller overspise og ikke velge bort mat på bare for at det har litt mer kalorier osv. Men ja. Tankene er fortsatt plaget. Men litt mindre tankekjør rundt kcal siden jeg ikke veier alt og planlegger alt jeg spiser til hver detalj. Men lurer jo på om mitt fokus på å ikke oppføre meg spiseforstyrret, og det å eksponere meg for å spise mer variert, likevel blir av spiseforstyrret karakter. Men i så fall aner jeg ikke hvordan man blir bra fra en spiseforstyrrelse. Jeg går i store klær for å slippe å se kroppen min. Så sånn er det, nå når jeg prøver å akseptere kroppen min. 

Kan sikkert være greit med et opphold på DPS. I verste fall har det ingen effekt. I beste fall har det jo det. 

Er stresset nå over at når jeg er ferdig på DPS så er det bare en måned til jeg skal reise til BET i seks uker. Jeg gruer meg til å fortelle ungene om det, men frykter at jeg selv ikke blir å savne de. Jeg savnet de jo før de kom i dag, men ikke så mye som jeg burde. To timer før de kom tenkte jeg at ja, nå må jeg stålsette meg for nå skal jeg fungere for dem. Kjente ingen gode og sterke følelser rundt at de skulle komme. 

Endret 1. mars 2022 av Glitter

[Glitter]

Er tankene mine om at jeg bør trekke meg ut av livene deres depressive tanker, eller er det virkelig noe jeg burde? For jeg tenker sånn på om jeg er bra for de. 

[hattifnattus]

Glitter skrev (1 time siden):

Er tankene mine om at jeg bør trekke meg ut av livene deres depressive tanker, eller er det virkelig noe jeg burde? For jeg tenker sånn på om jeg er bra for de. 

Jeg tror så lenge de har en mer fungerende stabil forelder som kan trygge dem og som har muligheten til å være der 100% så skal du ikke trekke deg helt ut av livene deres, det tror jeg kan bli et større traume for dem enn at du i perioder må avlyse samvær og være på sykehus.

Jeg har jo ingen barn selv men kan bruke meg selv om eksempel siden jeg vokste opp med en syk far som mest sannsynlig er den jeg har fått autismen fra:

Faren min var veldig på sidelinjen da vi vokste opp, selv om han bodde under samme tak som min mor frem til jeg var i begynnelsen av tyveårene. Jeg kan ikke huske at han noengang  oppdro oss eller deltok på ting fordi han hadde nok med seg selv og egne problemer, og det gikk greit fordi vi hadde en mor som stilte opp 100% og gjorde alt. Far hadde nok med å holde smertene og angsten i sjakk , og bruke tiden sin på særinteressene sine.

Var det urettferdig ovenfor min mor? Ja, men med angst, mest sannsynlig autisme, leddgikt, flere operasjoner (som gjorde han stadig mer funksjonshemmet da jeg kom opp i tenårene), nesten blind av grønn stær de siste 12 årene så hadde vi ikke så mye valg. Jeg savnet så absolutt å ha en far som deltok mer og kunne være mer der for meg, men det var bedre at han var der og vi kunne gjøre ting sammen iblant da helsa han tillot det, enn at han skulle pakket sammen, reist bort og kuttet kontakten med oss ungene for å skjerme oss.

Ungene dine vil nok  bære preg av at moren deres var syk inn i voksenlivet, for syke foreldre setter spor og påvirker ungene selv om ungene ikke alltid viser det og kanskje later som ting er mindre ille eller bedre en det er for å skåne foreldrene sine, men å droppe helt ut tror jeg ikke er løsningen. 

Endret 1. mars 2022 av hattifnattus
tilføyelse

[AnonymBruker]

Glitter skrev (4 timer siden):

Er tankene mine om at jeg bør trekke meg ut av livene deres depressive tanker, eller er det virkelig noe jeg burde? For jeg tenker sånn på om jeg er bra for de. 

Siden du spør så ble jeg fristet til å svare.  Jeg synes du skal gjøre omvendt av det du tenker,  du bør legge dine egne tanker ,følelser og behov til side og heller sette dine barns behov først. 

Er ikke barna dine det viktigste du har i livet? Det er du som har brakt dem inn i denne verden så det er din plikt å sørge for at de har en mor og en god oppvekst, og de at de har de beste forutsetninger for å bli frisk og velfungerende voksne. 

Som foreldere er det ikke bare å sjekke ut eller inn ettersom en føler for det. Du synes kanskje at jeg er krass nå ,men dett er sannheten. 

Om dette er depressive tanker? det kan det være, men har du daglig omsorg for barna når du ikke er deprimert? vis svaret er nei så er dette ikke bare depressive tanker. 

Anonymkode: 51698...ce9

[AnonymBruker]

Glitter skrev (7 timer siden):

Er tankene mine om at jeg bør trekke meg ut av livene deres depressive tanker, eller er det virkelig noe jeg burde? For jeg tenker sånn på om jeg er bra for de. 

Det er kanskje depressive tanker, men er litt usikker. Tror nemlig ikke det er så vanlig eller normalt å ikke ha sterke følelser for egne barn selv om en skulle være deprimert.

Synes faktisk det er veldig trist at du og fru2020 har problemer med å like og være glad i barna deres. Kanskje er det sykdom som gjør det, men synes nå synd på disse barna likevel. Barn er følsomme for foreldrenes "luner" og jeg tror de kan merke om foreldrene ikke liker dem eller ikke er glad i dem, og sånt er veldig ødeleggende. 

Når man har fått barn er man forelder hele sitt liv, og det er et ufravikelig faktum uavhengig om man har barna sine hos seg eller ikke. Det å ikke elske sine egne barn er vel ikke noe som er så vanlig at er av eller på. Jeg var deprimert av og til da barna mine var små, men det gikk aldri utover kjærligheten jeg følte for dem. Kjærligheten til barna er egentlig grunnleggende og altoppslukende og trumfer også dårlige perioder, for den ligger der i bunnen alltid. 

Men til spørsmålet ditt: Akkurat du tror jeg balanserer det ganske greit ved at du holder deg borte fra dem når du er på ditt sykeste og heller har dem når du er bedre. Det å ha en forelder, men ikke se den så ofte, er jo bedre enn å ikke ha den forelderen i det hele tatt -med forbehold om at en klarer oppgavene på en god måte når en har dem og klarer å få dem til å føle seg trygge, elsket og ivaretatt. Men usikker på om det gjelder alle. Jeg synes at de som stadig gjør selvmordsforsøk beviser at de ikke er glad i barna sine på en ganske så overbevisende måte, og da synes jeg egentlig ikke at noen av partene "fortjener" hverandre. Ved tilfeller hvor det hele tiden ligger en trussel i lufta om at mamma eller pappa kanskje tar livet sitt er absolutt ikke bra for et barn, og barnet fortjener et liv uten slike trusler og redsler. De fortjener også å bli elsket. På den annen side fortjener ikke moren eller faren å ha omsorg for barnet/barna når ståa er sånn. Barnevern er ikke foreldrevern. Hensynet til foreldrene bør aldri komme foran hensynet til barna. 

Anonymkode: 5d3af...a57

[Glitter]

hattifnattus skrev (10 timer siden):

Jeg tror så lenge de har en mer fungerende stabil forelder som kan trygge dem og som har muligheten til å være der 100% så skal du ikke trekke deg helt ut av livene deres, det tror jeg kan bli et større traume for dem enn at du i perioder må avlyse samvær og være på sykehus.

Jeg har jo ingen barn selv men kan bruke meg selv om eksempel siden jeg vokste opp med en syk far som mest sannsynlig er den jeg har fått autismen fra:

Faren min var veldig på sidelinjen da vi vokste opp, selv om han bodde under samme tak som min mor frem til jeg var i begynnelsen av tyveårene. Jeg kan ikke huske at han noengang  oppdro oss eller deltok på ting fordi han hadde nok med seg selv og egne problemer, og det gikk greit fordi vi hadde en mor som stilte opp 100% og gjorde alt. Far hadde nok med å holde smertene og angsten i sjakk , og bruke tiden sin på særinteressene sine.

Var det urettferdig ovenfor min mor? Ja, men med angst, mest sannsynlig autisme, leddgikt, flere operasjoner (som gjorde han stadig mer funksjonshemmet da jeg kom opp i tenårene), nesten blind av grønn stær de siste 12 årene så hadde vi ikke så mye valg. Jeg savnet så absolutt å ha en far som deltok mer og kunne være mer der for meg, men det var bedre at han var der og vi kunne gjøre ting sammen iblant da helsa han tillot det, enn at han skulle pakket sammen, reist bort og kuttet kontakten med oss ungene for å skjerme oss.

Ungene dine vil nok  bære preg av at moren deres var syk inn i voksenlivet, for syke foreldre setter spor og påvirker ungene selv om ungene ikke alltid viser det og kanskje later som ting er mindre ille eller bedre en det er for å skåne foreldrene sine, men å droppe helt ut tror jeg ikke er løsningen. 

Takk for svar. Ut fra det du beskriver så tror jeg at jeg er mer tilstede enn din far. Altså bortsett fra nå hvor jeg har vært veldig dårlig så er jeg stabil på samværet, dvs jeg har de ukentlig. I fjor høst og fram til starten av januar var jeg helt stabil på samværene. 

De viser jo også tydelige tegn til å ønske å være hos meg. Men jeg synes det er veldig trist for dem at de ikke kan være mer hos meg. Og jeg tenker ofte på hvordan det vil prege dem. Men heldigvis er det ikke bare jeg og faren de har. De har også min mor og stefar som er en del av samværsordningen slik at når jeg er for dårlig så drar de til dem, og de elsker å være der. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Siden du spør så ble jeg fristet til å svare.  Jeg synes du skal gjøre omvendt av det du tenker,  du bør legge dine egne tanker ,følelser og behov til side og heller sette dine barns behov først. 

Er ikke barna dine det viktigste du har i livet? Det er du som har brakt dem inn i denne verden så det er din plikt å sørge for at de har en mor og en god oppvekst, og de at de har de beste forutsetninger for å bli frisk og velfungerende voksne. 

Som foreldere er det ikke bare å sjekke ut eller inn ettersom en føler for det. Du synes kanskje at jeg er krass nå ,men dett er sannheten. 

Om dette er depressive tanker? det kan det være, men har du daglig omsorg for barna når du ikke er deprimert? vis svaret er nei så er dette ikke bare depressive tanker. 

Anonymkode: 51698...ce9

Det at barna mine ikke bor hos meg er jo nettopp at jeg setter de først. Jeg har vært for syk til å ha de. Hadde ikke kunnet fungert godt nok når jeg hadde de, hvis de skulle bodd hos meg. Jeg har bare ikke kapasitet til det. Og barnevernet synes jeg gjør en god jobb mtp å skjerme de. De i helsevesenet sier at det at jeg ser selv når jeg ikke kan ha de er nettopp å være en god mor. Ut fra de forutsetninger jeg har. Jeg sjekker ikke inn eller ut alt ettersom hvordan jeg føler det. Du får det til å høres ut at jeg bare nedprioriterer de alt etter hva jeg føler for. Det er ikke sånn det er. Har avtaler med både barnefar og barnevernet om å si ifra når jeg er for dårlig. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er kanskje depressive tanker, men er litt usikker. Tror nemlig ikke det er så vanlig eller normalt å ikke ha sterke følelser for egne barn selv om en skulle være deprimert.

Synes faktisk det er veldig trist at du og fru2020 har problemer med å like og være glad i barna deres. Kanskje er det sykdom som gjør det, men synes nå synd på disse barna likevel. Barn er følsomme for foreldrenes "luner" og jeg tror de kan merke om foreldrene ikke liker dem eller ikke er glad i dem, og sånt er veldig ødeleggende. 

Når man har fått barn er man forelder hele sitt liv, og det er et ufravikelig faktum uavhengig om man har barna sine hos seg eller ikke. Det å ikke elske sine egne barn er vel ikke noe som er så vanlig at er av eller på. Jeg var deprimert av og til da barna mine var små, men det gikk aldri utover kjærligheten jeg følte for dem. Kjærligheten til barna er egentlig grunnleggende og altoppslukende og trumfer også dårlige perioder, for den ligger der i bunnen alltid. 

Men til spørsmålet ditt: Akkurat du tror jeg balanserer det ganske greit ved at du holder deg borte fra dem når du er på ditt sykeste og heller har dem når du er bedre. Det å ha en forelder, men ikke se den så ofte, er jo bedre enn å ikke ha den forelderen i det hele tatt -med forbehold om at en klarer oppgavene på en god måte når en har dem og klarer å få dem til å føle seg trygge, elsket og ivaretatt. Men usikker på om det gjelder alle. Jeg synes at de som stadig gjør selvmordsforsøk beviser at de ikke er glad i barna sine på en ganske så overbevisende måte, og da synes jeg egentlig ikke at noen av partene "fortjener" hverandre. Ved tilfeller hvor det hele tiden ligger en trussel i lufta om at mamma eller pappa kanskje tar livet sitt er absolutt ikke bra for et barn, og barnet fortjener et liv uten slike trusler og redsler. De fortjener også å bli elsket. På den annen side fortjener ikke moren eller faren å ha omsorg for barnet/barna når ståa er sånn. Barnevern er ikke foreldrevern. Hensynet til foreldrene bør aldri komme foran hensynet til barna. 

Anonymkode: 5d3af...a57

Jeg elsker ungene mine, men når jeg blir veldig deprimert så forsvinner de gode følelsene. Jeg har fortsatt like mye ønske om at de skal ha det bra, jeg tenker fortsatt like mye på hvordan de har det, men denne gode mammafølelsen, og dette ønske om å være sammen med de blir svekket, og kan til og med midlertidig forsvinne. At du ikke har opplevd det sånn betyr ikke at det er unormalt. 

Ikke vet de om at jeg har forsøkt å ta livet mitt heller. De vet utelukkende om en sykdom som heter depresjon, som innimellom gjør meg veldig syk og trist i tankene mine, at det ikke er deres feil og at jeg får hjelp. Som oftest vet de ikke at jeg er på sykehuset, men innimellom får de vite det. 

For øvrig da jeg forsøkte å ta livet mitt, eller da jeg nå nylig var akutt suicidal, men uten å gjøre noe, så var jeg overbevist av de tankene om at det beste for de var at jeg ble borte. Det er jo ikke tanker eller planer gjort i en rasjonell tilstand og det er ikke et bevis på at man ikke elsker barna sine. 

Jeg får nå høre fra helsevesenet at jeg har et veldig bevisst fokus på å skåne de og at jeg er god på å se mine egne begrensninger. Og barnevernet som har undersøkt saken synes vi har en god og trygg tilknytning. 

Så ut ifra det kan det jo virke som depressive tanker og ikke reelle tanker. Før jul gikk det så bra at jeg begynte å drømme om å ha de boende hos meg igjen. Begynte å planlegge at neste vår, i 2023 skulle jeg flytte nærmere de igjen. Men så ble jeg dårlig igjen. 😕

 

Endret 2. mars 2022 av Glitter

[Vhanja]

Jeg har lyst til å skrive noe for å støtte deg, men dette er store ting som jeg ikke har så mye erfaring med - verken det å være mor eller depresjon - så jeg vet ikke om jeg har noe å bidra med. Bortsett fra en ♥️

[Glitter]

Vhanja skrev (4 minutter siden):

Jeg har lyst til å skrive noe for å støtte deg, men dette er store ting som jeg ikke har så mye erfaring med - verken det å være mor eller depresjon - så jeg vet ikke om jeg har noe å bidra med. Bortsett fra en ♥️

Tusen takk. Det er fint det.

[AnonymBruker]

Men hvor mange år har du egentlig tenkt å bruke på å bli frisk nok til å ha den daglige omsorgen for barna dine? 

Psykiatrien gjør deg nemlig ikke frisk ,det er desverre mange som tror det ,men det stemmer ikke.  De kan gi deg redskaper til å nøste opp i problemer og vansker,og medisiner til å dempe symptomer.  Resten må du gjøre og det gjør du best hjemme,  i hverdagen, med barna ,familien og venner for det er det som er livet. Og for å få den normale hverdagen må man legger til side egne behov og ønsker,  så kan du heller snakke om det som er vanskelig i poliklinisk behandling. 

 

Jeg har vært syk selv i mange år,og det første jeg bestemte meg for da jeg ble syk var at min sykdom skulle ha minst mulig påvirkning i livet til barna, de skulle merke minst mulig til sykdommen, og hverdagen deres skulle være mest mulig som før jeg ble syk.. Målet var at ingen psykiske problemer skulle overføres til dem, så de skulle bli friske, ressurssterke voksne.

Og sånn ble det ,og jeg er så glad for det , jeg grøsser ved tanken på at jeg kunne ha sittet alene i en leilighet nå ,med minimal kontakt med barna fordi jeg ikke var en daglig del av livet deres da de vokste opp. Nå kommer de hjem til mor med kjærester og barnebarn minst en gang i uka.  Og det er dette som er livet, dette er det som skal være resultatet av å få barn. 

Jeg håper denne BET? behandlingen gir deg det du håper å oppnå,  men vis ikke så er det kanskje på tide å tenke nytt ?

 

 

 

Anonymkode: 51698...ce9

[Glitter]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Men hvor mange år har du egentlig tenkt å bruke på å bli frisk nok til å ha den daglige omsorgen for barna dine? 

Psykiatrien gjør deg nemlig ikke frisk ,det er desverre mange som tror det ,men det stemmer ikke.  De kan gi deg redskaper til å nøste opp i problemer og vansker,og medisiner til å dempe symptomer.  Resten må du gjøre og det gjør du best hjemme,  i hverdagen, med barna ,familien og venner for det er det som er livet. Og for å få den normale hverdagen må man legger til side egne behov og ønsker,  så kan du heller snakke om det som er vanskelig i poliklinisk behandling. 

 

Jeg har vært syk selv i mange år,og det første jeg bestemte meg for da jeg ble syk var at min sykdom skulle ha minst mulig påvirkning i livet til barna, de skulle merke minst mulig til sykdommen, og hverdagen deres skulle være mest mulig som før jeg ble syk.. Målet var at ingen psykiske problemer skulle overføres til dem, så de skulle bli friske, ressurssterke voksne.

Og sånn ble det ,og jeg er så glad for det , jeg grøsser ved tanken på at jeg kunne ha sittet alene i en leilighet nå ,med minimal kontakt med barna fordi jeg ikke var en daglig del av livet deres da de vokste opp. Nå kommer de hjem til mor med kjærester og barnebarn minst en gang i uka.  Og det er dette som er livet, dette er det som skal være resultatet av å få barn. 

Jeg håper denne BET? behandlingen gir deg det du håper å oppnå,  men vis ikke så er det kanskje på tide å tenke nytt ?

 

 

 

Anonymkode: 51698...ce9

Det er bra du klarte det, men tror du ikke jeg hadde samme planen? Jeg kan dessverre ikke noe for at jeg ble så syk. Jeg var en veldig tilstedeværende mor. Jeg gjorde så og si alt med de før. Det å ikke klare å ha de boende og det å ikke klare det nå heller er ikke et valg jeg har tatt, det er noe jeg har blitt tvunget til pga min sykdom. Jeg prøvde lenge å bite tennene sammen, men det gikk ikke til slutt. 

Synes det er litt synd at du framstiller deg som så mye bedre enn meg fordi at du har klart å fortsette å fungere som mor til tross for sykdom. Du og jeg er ikke lik og vi har ulike forutsetninger. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Og jeg mener helt bestemt at med tanke på hvor preget jeg blir når jeg blir dårlig og sliten så er ikke det beste at de bor hos meg ennå. Og det er en stor sorg. Og den blir ikke bedre av at du mener at jeg på grunn av det ikke setter de først. Mitt eldste barn har dessuten spesielle behov og jeg klarer ikke med det når jeg er dårlig. Jeg blir ikke en god mamma da. Noen ganger er kvalitet bedre enn kvantitet. 

Jeg er klar over at det er jeg som må gjøre jobben. De ordene der får jeg ikke av de i psykiatrien for de ser at jeg jobber veldig hardt og de ser at det har vært framgang. 

Jeg tror ikke det er nødvendig å tenke nytt hvis BET ikke funker fordi jeg er i gradvis bedring med det opplegget jeg har. 

Men jeg har kroniske lidelser og det går sakte framover. At jeg får disse tunge depresjonene det får jeg ikke gjort stort med. Noen av de setter meg dessverre også helt ut av spill.. 

Endret 2. mars 2022 av Glitter

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Synes faktisk det er veldig trist at du og fru2020 har problemer med å like og være glad i barna deres

Jeg liker sønnen min veldig godt, og er svært glad i han. Det som er utfordringen er at jeg i perioder, korte og lengre, ikke klarer å kjenne på disse følelsene. Når alt er mørkt finnes det ikke rom til gode følelser. 

Sønnen min merker ikke noe til det. Jeg viser han alltid mye kjærlighet. Vi klemmer mye, han ligger i armkroken litt før han legger seg, jeg kysser han på kinnet når han skal på skolen (vi viser fysisk kjærlighet i familien vår) 

Han vet absolutt ingenting om min suicidalitet. Det er jeg 100% sikker på. Han har aldri vært tilstede når jeg har blitt innlagt eller hentet i ambulanse.  Han vet at jeg har en tanke og følelse sykdom som jeg får hjelp til av leger. 

Endret 2. mars 2022 av Fru2020

[hattifnattus]

Glitter skrev (4 timer siden):

Takk for svar. Ut fra det du beskriver så tror jeg at jeg er mer tilstede enn din far. Altså bortsett fra nå hvor jeg har vært veldig dårlig så er jeg stabil på samværet, dvs jeg har de ukentlig. I fjor høst og fram til starten av januar var jeg helt stabil på samværene. 

De viser jo også tydelige tegn til å ønske å være hos meg. Men jeg synes det er veldig trist for dem at de ikke kan være mer hos meg. Og jeg tenker ofte på hvordan det vil prege dem. Men heldigvis er det ikke bare jeg og faren de har. De har også min mor og stefar som er en del av samværsordningen slik at når jeg er for dårlig så drar de til dem, og de elsker å være der. 

 

Det er du nok, ihvertfall på andre måter en han. Han var enten tivolipappa med godteri og moro, ellers å var det kjefting for at han var sliten pga sykdom.  Du høres ut som du er mer tilstede med tanke p oppfølging på skole og andre aktiviteter og oppdragelse.

Jeg håper du en dag klarer å ha dem mer, men samtidig så er det veldig bra at du klarer å avlyse når du kjenner at du ikke kan ta deg av dem og har andre støttepersoner de kan være hos.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg liker sønnen min veldig godt, og er svært glad i han. Det som er utfordringen er at jeg i perioder, korte og lengre, ikke klarer å kjenne på disse følelsene. Når alt er mørkt finnes det ikke rom til gode følelser. 

Sønnen min merker ikke noe til det. Jeg viser han alltid mye kjærlighet. Vi klemmer mye, han ligger i armkroken litt før han legger seg, jeg kysser han på kinnet når han skal på skolen (vi viser fysisk kjærlighet i familien vår) 

Han vet absolutt ingenting om min suicidalitet. Det er jeg 100% sikker på. Han har aldri vært tilstede når jeg har blitt innlagt eller hentet i ambulanse.  Han vet at jeg har en tanke og følelse sykdom som jeg får hjelp til av leger. 

Samme her. 

hattifnattus skrev (1 time siden):

Det er du nok, ihvertfall på andre måter en han. Han var enten tivolipappa med godteri og moro, ellers å var det kjefting for at han var sliten pga sykdom.  Du høres ut som du er mer tilstede med tanke p oppfølging på skole og andre aktiviteter og oppdragelse.

Jeg håper du en dag klarer å ha dem mer, men samtidig så er det veldig bra at du klarer å avlyse når du kjenner at du ikke kan ta deg av dem og har andre støttepersoner de kan være hos.

 

Ja, jeg forsøker så godt jeg kan å være stabil i væremåte. Noen dager får de spille litt for mye da, men sånn ellers er det normale dager med middag, lekser, sette på film, dra ut på formiddagen etc. I dag satt jeg og yngste og tegnet. Han eldste valgte å leke med noe annet. 

Jeg håper også det. Før den tid må jeg flytte så jeg er nærmere vennene deres. Jeg har absolutt ingen i det området der og ønsker ikke å flytte dit for min egen del, men planen er å gjøre det når jeg er bra nok til å ha de slik at det ikke blir så langt unna skolen. 

Synes AB over er litt urettferdig mot meg og @Fru2020. Ikke for at vi ikke vet at vår sykdom ikke påvirker våre barn for det tenker vi nok på begge to. Men å antyde at det er bare å ta seg sammen samtidig som en fremhever seg selv som flink fordi hun klarte det selv. Hvis jeg hadde vært i stand til å ha de mer så hadde jeg hatt de mer. Det er ingen rundt meg som har inntrykk av at jeg ikke gjør det jeg kan for å være der mest mulig. Dessverre er det jo bare ikke nok. Men jeg vet at det er bedre at det er slik som det er, for alternativet vil bli at de blir mer utsatt for min sykdom fordi når jeg blir veldig sliten og dårlig så klarer jeg jo ikke en gang å ta vare på meg selv. I de periodene så må jeg trekke meg litt vekk og da er det flere andre omsorgspersoner der som stiller opp. Og det er også avtalen med barnevernet. Hun sa at jeg får ansvaret selv om å si ifra når jeg er for sliten, og det er et tillitsforhold mellom meg og barnefar og vi har en åpen dialog om det. 

Endret 2. mars 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

@Glitter og @Fru2020 : Grunnen til at jeg skrev det jeg skrev var fordi jeg har sett at dere har skrevet rett ut at dere i perioder ikke liker barna deres. Den ene av dere har til og med skrevet at hun hater barna sine i perioder, og det er det jeg tenker ikke er helt vanlig eller normalt. Det er stor forskjell på å si at man er sliten av å ha barna og å hate dem. 

Når det er sagt har jeg aldri vært i deres sko så kan jo ikke sette meg ordentlig inn i hvordan ting oppleves for dere. 

Anonymkode: 5d3af...a57

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

@Glitter og @Fru2020 : Grunnen til at jeg skrev det jeg skrev var fordi jeg har sett at dere har skrevet rett ut at dere i perioder ikke liker barna deres. Den ene av dere har til og med skrevet at hun hater barna sine i perioder, og det er det jeg tenker ikke er helt vanlig eller normalt. Det er stor forskjell på å si at man er sliten av å ha barna og å hate dem. 

Når det er sagt har jeg aldri vært i deres sko så kan jo ikke sette meg ordentlig inn i hvordan ting oppleves for dere. 

Anonymkode: 5d3af...a57

Jeg har aldri hatet mine barn. Ei heller mislikt dem. Men jeg har vært så deprimert at jeg har kjent på negative følelser knyttet til dem, ja nærmest avsky. Jeg har krevende barn, spesielt han eldste pga han har ADHD og også autistiske trekk og i perioder hvor jeg er alvorlig deprimert så klarer jeg ikke med det. Det er depresjonen som får meg til å kjenne på slike følelser, og min behandler har sagt at det er normalt. Jeg viser de dog ikke det, og når jeg er så langt nede at jeg ikke klarer med de, det er da jeg sier ifra om at jeg ikke klarer det. Og det er av omsorg at jeg sier det. Jeg kunne jo hatt de uansett form, og blitt så tynnslitt at jeg hadde vært en dårlig mor. Men det kommer jeg ikke til å gjøre. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

@Glitter og @Fru2020 : Grunnen til at jeg skrev det jeg skrev var fordi jeg har sett at dere har skrevet rett ut at dere i perioder ikke liker barna deres. Den ene av dere har til og med skrevet at hun hater barna sine i perioder, og det er det jeg tenker ikke er helt vanlig eller normalt. Det er stor forskjell på å si at man er sliten av å ha barna og å hate dem. 

Når det er sagt har jeg aldri vært i deres sko så kan jo ikke sette meg ordentlig inn i hvordan ting oppleves for dere. 

Anonymkode: 5d3af...a57

Jeg hatt nok aldri skrevet at jeg ikke liker gutten min. Han er en veldig likandes gutt. 

Men jeg har problemer med å kjenne de kjærlige følelsene når ting er mørkt. Fordi det er ingen gode følelser. Jeg liker han likevel. 

Men uansett. Det er kjempevanskelig å kjenne på fraværet av gode følelser. Det at jeg ikke klarer å kjenne på de gode følelsene overfor gutten min engang gjør alt mye verre. 

Jeg hatt veldig dårlig samvittighet fordi jeg ikke gleder meg til han kommer, og ikke er lei meg når han drar. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg foretrekker ukene det han er hos meg bare noen timer hver dag, enn de hvor han er hele dagen. Jeg har dårlig samvittighet for mye.

Men jeg er sikker på at han føler seg både likt og elsket. Det er han også.